Av og til.
Ja okei. Dette høres kanskje både etnosentrisk og egosentrisk og lite verdensvant ut. Men dog: Av og til liker jeg å glemme hele Korea. Noen ganger må jeg bare isolere meg i vår lille expatenklave. Handle importvarer fra Europa på supermarkedet, se på amerikanske filmer på tv, og unngå alle former for kommunikasjon med lokalbefolkningen.
Sa jeg kommunikasjon? Det er i sannhet et begrep med modifikasjoner.
For av og til kan man nemlig bli forrykt.
Jeg skulle så gjerne likt å vite hvorfor det skjærer seg. Hva det, rent konkret, er som utgjør forskjellene i kommunikasjonsmetoder hos "vestlige" og "østlige", i mangel på andre begreper. (Og jeg har tross alt ikke besøkt absolutt alle andre land i hele verden heller, så jeg kan ikke si at her er det slik og der er det sånn. Men jeg skal innrømme at når det kommer til utveksling og innhenting av informasjon, samt kreativ bruk og forståelse av gestikulering og tegnspråk, har jeg greid meg mye bedre i alle andre land jeg har besøkt der jeg ikke kan si annet enn "Hei" og "Takk" – på fire kontinenter. Jeg har derfor, her i Korea, av og til litt lyst å si: "Beklager. Det er ikke meg. Det er dere." Men så klart det er meg. Jeg INNSER det. Men allikevel.)
Så noen ganger må man skjerme seg. Kommunisere med folk som forstår, og gi blaffen i resten. La livet være strømlinjeformet en dag eller to. Før man igjen må begi seg ut i Samfunnet. Med alt det innebærer. Noen ganger, som i eksempelet under, må man jo være ansvarlig innbygger, og Gjøre Det Rette. Men dét er ikke enkelt.
Kommunikasjonssvikt, del 1 av ørten:
På lekeplassen utenfor blokka vår finner jeg noe som ser ut som et kredittkort.
Jeg går inn med det i lobbyen og tusler bort til resepsjonisten, som bukker og nikker og neier og hilser med 20-ordssetninger hver gang jeg labber forbi disken.
Han: "An nyoung ha seh yoooooooooo!"
"An nyoung. I. Found. This. On. The. Ground. Outside," sier jeg, og rekker ham kortet.
Jeg er allerede i ferd med å snu på labben, da jeg ser at resepsjonisten bare "??????".
"It. Was. On. Playground."
"???????"
– Å nei, tenker jeg. Here we go.
Han tar med bekymret mine opp kortet og leser på det. Ser så på meg og ser ut som om jeg har falt ned fra månen. Navnet på kredittkortet er forresten "Park Hang Li" eller noe sånt - 100 prosent koreansk.
Jeg holder hendene mine opp som et kryss - det betyr at man nekter for noe.
"Not mine," sier jeg. Peker på meg selv og rister på hodet.
Peker på kortet, på navnet, tar armene opp på spørrende, typisk fransk manér og rister overdrevet på hodet.
Han: "??????????????"
Jeg: "You. Must. Call. Bank." Jeg peker på ordet "bank" på kortet, og gjør sånn telefontegn med hånda opp til øret.
Mannen ser på meg, tar telefonen og skal ha meg til å taste et nummer.
"NO. It's NOT MINE!"
Jeg tar kortet og sier: "I found it!"
Jeg kaster det på bakken foran meg, tar et par skritt tilbake, og begynner å gå som om jeg er ute og spaserer, og plutselig får øye på det. Som i en tidlig dramatime på ungdomsskolen stopper jeg forbløffet opp, tar opp kortet, ser VELDIG SPØRRENDE på det før jeg ser meg rundt, heiser på skuldrene - og gir det til mannen.
Han fatter ikke hva jeg snakker om.
Og det er her det egosentriske, etnosentriske, lite verdensvante kommer inn. For jeg må innrømme at min endelige, oppgitte reaksjon er: HERREGUD!!!!! Hvor vanskelig ER det??? Hva TROR du jeg prøver å si? Tenk deg om!!!
Til slutt ser han ut som femten forvridde spørsmålstegn og tar på seg et smil som bare forteller meg at han ikke aner hva jeg holder på med, men ikke tør innrømme det, sier "okei okei".
Jeg bare: "Okei." Sukker. Går ut.
Jeg får bare håpe eieren av kortet hadde vett til å sperre det selv.
Neste gang skal jeg igjen fortelle om å bestille kaffe. To forskjellige typer kaffe, i én og samme bestilling.
Oi oi oi.
tirsdag 4. september 2012
tirsdag 28. august 2012
Duppedittegjettelek
Vi har flyttet. Forlot sommeridyllen på Geoje til fordel for gigabyen Busan, med fire millioner innbyggere (og sånn sett selvsagt rene småbyen i Asia-sammenheng: Seoul har 10 millioner innbyggere, Tokyo har 13 millioner, og Shanghai 23 ... Men stort nok for meg, sånn for nå, i alle fall!)
Geoje kunne på mange måter være forvirrende. Men en vesensforskjell på å bo der og her var jo at jeg stort sett visste hva som foregikk inne i selve leiligheten. Jeg visste i alle fall hvilke knapper jeg skulle trykke på på oppvaskmaskinen og brødristeren, og selv om alle klærne mine ble vasket på lik temperatur og jeg slet med å åpne døra sånn i børjan, så var det relativt ukomplisert.
Men så kom vi hit.
Vi bor i et splitternytt kompleks, i en av de øverste etasjene i en av de høyeste boligblokkene i Asia. Oh yes. Tipper vi bor et par hundre meter over bakken. Det i seg selv er imponerende. At vi har golf-driving range i parkeringskjelleren, barnegym med minitredemøller og minispinningsykler i nabotårnet, og massasjestol på kontoret, er morsomme kuriosa.
Saken er den at vi har så mange ting jeg ikke vet hva er. Det er knapper og duppeditter og innstillinger og skjermer og ringelyder og plingelyder og høyttalere, og det dinger og donger og annonseres og spørres. På koreansk. Selvsagt er dét noe jeg er innforstått med – jeg er ikke en sånn expat som synes hele verden burde være amerikansk for å gjøre livet enklere for meg – men en liten smule utfordrende, allikevel.
Vi kan jo bare begynne med begynnelsen. Da vi flyttet inn her, møtte vi husvertinnen vår i døra. Hun klappet begeistret i hendene og viste meg stolt en nyvinning på kjøkkenet. Dette var faktisk det eneste hun tok seg bryet med å vise meg før hun fant veien ut døra:
Geoje kunne på mange måter være forvirrende. Men en vesensforskjell på å bo der og her var jo at jeg stort sett visste hva som foregikk inne i selve leiligheten. Jeg visste i alle fall hvilke knapper jeg skulle trykke på på oppvaskmaskinen og brødristeren, og selv om alle klærne mine ble vasket på lik temperatur og jeg slet med å åpne døra sånn i børjan, så var det relativt ukomplisert.
Men så kom vi hit.
Vi bor i et splitternytt kompleks, i en av de øverste etasjene i en av de høyeste boligblokkene i Asia. Oh yes. Tipper vi bor et par hundre meter over bakken. Det i seg selv er imponerende. At vi har golf-driving range i parkeringskjelleren, barnegym med minitredemøller og minispinningsykler i nabotårnet, og massasjestol på kontoret, er morsomme kuriosa.
Saken er den at vi har så mange ting jeg ikke vet hva er. Det er knapper og duppeditter og innstillinger og skjermer og ringelyder og plingelyder og høyttalere, og det dinger og donger og annonseres og spørres. På koreansk. Selvsagt er dét noe jeg er innforstått med – jeg er ikke en sånn expat som synes hele verden burde være amerikansk for å gjøre livet enklere for meg – men en liten smule utfordrende, allikevel.
Vi kan jo bare begynne med begynnelsen. Da vi flyttet inn her, møtte vi husvertinnen vår i døra. Hun klappet begeistret i hendene og viste meg stolt en nyvinning på kjøkkenet. Dette var faktisk det eneste hun tok seg bryet med å vise meg før hun fant veien ut døra:
Dette er jeg så stolt over å ha i hus! Det er siste skrik! Jeg aner ikke hva det er!
Vi har konkludert med at det til høyre er en riskoker. Standardutstyr i asiatiske hjem, greit nok. Men hva er det til venstre?
Tallerkenvarmer, er mannen min sitt tips. Men man varmer da ikke tallerkener opp til 90 C?
Og hvordan skal de i så fall stables?
Det er for smalt til å være en sterilisator for glass og kopper, og det er umulig å stable tallerkener der. Men temperaturen går opp til 90 grader Celcius, så det som skal inn, skal tydeligvis bli veldig varmt. Så langt har jeg kommet.
På kjøkkenet har vi også en liten tv-skjerm med radio. Den biten forstår selv jeg. Hadde jeg forstått koreansk, hadde jeg selvsagt digget å kunne se på såpeoperaer eller nyhetene mens jeg mekket middag.
Men denne tv-skjermen gir meg visstnok også et vell av andre muligheter. Jeg vet ikke hva de er, og hver gang jeg trykker på knappene for å prøve å se om det skjer noe, og om jeg klarer å dedusere meg frem til de forskjellige funksjonene, så begynner det plutselig å ringe, og noen sier !어떻게 당신을 도울 수!!" i andre enden. Jeg bare "English English!" men de bare "누군가가있다?" Jeg har ikke peiling på hvordan man legger på, og trykker som regel vilt videre til jeg hører et oppgitt sukk i andre enden, etterfulgt av et klikk.
De burde bare legge inn sperre på meg, egentlig. Jeg skulle bare så gjerne funnet ut hvordan jeg får radioen over fra AM til FM – uten å ringe Securitas hver gang jeg forsøker!
Alle har vi vel opplevd følgende situasjon: Du venter på en håndtverker eller andre som skal komme på døra, samtidig som du er uhorvelig tissetrengt. Klokka nærmer seg den avtalte tiden, og spørsmålet er: Rekker jeg å gå på do nå, eller må jeg holde meg i tilfelle de kommer, ringer på og går igjen, mens jeg sitter og tisser?
Vel! Dette er en problemstilling jeg ikke lenger trenger tenke på! Forutsatt at jeg går på rett bad – dette er eksklusive greier som bare finnes på det største av våre to bad. Der har vi nemlig dette fiffige panelet:
Etter iherdig utspørring på sosiale medier og blant andre i samme boligkompleks, har jeg nå blitt fortalt at den største er en nødknapp. Litt forunderlig å ha denne ved siden av toalettet, synes nå jeg – det er jo ikke akkurat der man tilbringer mest tid i løpet av en dag, og sannsynligheten for å ha et illebefinnende akkurat der er jo mindre enn f.eks. i sofaen. (Eller kanskje ikke? Mulig dem med medisinskfaglig kompetanse kan si mer om dette.)
Men okei. Jeg tror uansett ikke den funker, for jeg trykket vilt og hemningsløst en av de første dagene for å se hva som skjedde. Jeg ble ikke reddet, ambulansen kom ikke, det ringte ikke på kjøkkenskjermen vår en gang.
Men altså, til "har jeg tid til å gå på do"-scenariet vårt over: En av de andre knappene er faktisk en døråpner! Og den andre kan man ta telefonen med.
Ikke at jeg vet hvor telefonen vår er. Har vi overhodet en telefon? Vi har riktignok nok en skjerm på veggen i stua. Den er visstnok en mirakuløs "sentral" der man kan styre alt i hele leiligheten. Og av og til når jeg trykker på den, kommer det et bilde av en telefon. Eller værvarsel. Eller et hus. Men noe telefonrør har jeg ikke sett snurten av.
Her er svaret på alle mine spørsmål. Men... ja. Nei. Jeg ikke forstå.
Min teknisk svært kompetente svigerfar fikk det for seg at han skulle komme til bunns i denne dingsen, og tilbrakte en halv ettermiddag med å trykke og stille inn. Det endte med at han skiftet bakgrunnsfarge – og lenger kom ikke han heller.
Men bevares, det ser jo flott ut.
Her følger en liten kavalkade over andre mystiske og fiffige duppedingser som omgir meg:
Hva er dette for noe? En safe? Funker veldig fint som avlastningsbord ...
Hverdagsspørsmålet "Har du sett fjernkontrollen?" har fått ny dybde.
Ungene er i syvende himmel. Vi har tv på veggen ved badekaret!
Panel på do. Oppvarmet sete og alle rompedusjmuligheter du kan tenke deg.
Men Trine i naboblokka er enda mer moderne enn oss. De har til og med fjernkontroll for dopanelet.
Den übermoderne lille selvgående støvsugerroboten har jeg lest om i blader ganske lenge nå, og jeg var veldig begeistret da jeg så at det var en sånn i leiligheten.
Men nå står den i boden.
Den rengjorde omtrent like godt som femåringene får til med kost og feiebrett, og lillesøster trodde den var et monster.
Og så må jeg jo nevne informasjonstjenesten vår. Plutselig hører vi "ding dong!" og så begynner taket å snakke. Der er det nemlig installert en høyttaler. Og det meldes. Flere ganger daglig. Jeg har ikke peiling på hva det dreier seg om. Er det at parkeringsanlegget er stengt? At det er tilbud på dagligvarer på super'n? At det er gratis sjokolade i lobbyen? Det eneste jeg vet, er at jeg ble beroliget i forgårs – da var det tyfon her, og det annonserte de i alle fall på engelsk. Så får det heller være at vi må avbryte alle samtaler og sitte og se på hverandre mens vi i flere minutter må høre på lange tirader fremført av en insisterende koreansk kvinnestemme. Det er litt som å bo på en flyplass.
Favorittene mine så langt er for øvrig: Oppvarmet dosete – og at jeg bare trenger å holde nøkkelkortet mitt opp mot en sensor i heisen, så blir jeg sendt rett til riktig etasje. Kult!
Mest idiotiske gimmick: At vi har 2-3 tv-kanaler som bare viser overvåkningskameraene fra lekeplassen. Det er altså meningen at vi skal kunne overvåke ungene våre mens vi f.eks. ligger i badekaret eller lager middag. Problemet er jo bare at kameraene bare filmer enkelte lekeapparater, så straks ungene beveger litt på seg, er de ute av synsfeltet. Og: det er så mange etasjer ned og så lang ventetid på heisen, at om jeg så hadde sett at det kom noen og kidnappet ungene, så hadde fuglen vært fløyet for lenge siden innen jeg hadde kommet meg ned på bakkeplan.
Men bevares! Teknologisk, dét er det!
søndag 22. juli 2012
Saltvann
Jeg vokste opp på riktig sted, men i feil land.
I fjærsteinan, kan jeg kokettere med, kanskje smører jeg nordnorsken breitt utover, bare fordi det passer, særlig hvis tilhøreren er søring eller tilsvarende. Jeg trenger ikke å si midnattsol, Lofotveggen, uvær, storm, orkan i kastan, sjøsprøyt på vinduan i oktober, måsa, bubbelura, blæretang, kråkebolla, sjark, ferga, og jeg trenger ikke snakke om lyset eller himmeln eller fesketura på fjordn. Assosiasjonene kommer av seg selv hos tilhøreren, jeg vet det, som i en annen Norge Rundt-episode, og alt du har hørt er sant, måsan var min barndoms soundtrack og intens fjærelukt som kan få andre til å rynke på nesa sender meg hjem med et brak, til og med på supermarkedet her, for ja: Der svømmer levende fisk og andre sjøens skapninger rundt i glasstanker, og den ferske tangen som ligger dandert slik vestlige supermarkeder danderer salat og grønt, gir en umiskjennelig duft av sjø. Sammen med bølgelåten og måseskrikingen fra høyttalerne over fisketankene (slik at fisken skal tro den er hjemme, regner jeg med – kanskje smaker den bedre da? Kanskje er det mindre sannsynlig at blekkspruten kveler deg i dødsangst når den seiler ned gjennom halsen din dersom den tilbrakte sine siste timer i noe som minnet om hjemme?) er det et tilnærmet vesterålsk preg på hele handleopplevelsen. Jeg skvatt første gang jeg opplevde det, jeg trodde jeg gikk i shorts og t-skjorte og var svett og trillet lillesøster i handlevogna og var blant Starbucks og McDonald's og 50 millioner mennesker, og så før jeg visste ordet av det så var jeg hjemme i Vika.
Og ja, vi sto i fjæra og hylte mens vinden reiv i jakkene våre, helt sant, fatter ikke at vi fikk lov, men det fikk vi. Fjærmakk og Tromsøpalme. Knakk av greiner fra trærne og veiva over hodene våre for å skremme vekk stupende måser som skulle beskytte eggene sine. Vi satt mellom steinene med Barbiedukkene våre og leka og kviskra, til rompene var følelsesløse av kulde og utålmodige foreldre fikk oss til å motvillig samle sammen lekene og hemmelighetene og gå opp og inn til brødskivene og Honnikornen.
Eventuelt: Oh, I grew up by the beach, kan jeg sånn i forbifarten nevne til anglosaksiske byfolk, og overlater til dem å selv forestille seg hva det betyr når det er norske strender man snakker om. Jeg regner med de vet at det ikke er som i Florida, akkurat, men de kan godt tro at vi tilbrakte evige sommerdager på kritthvite strender, men de var ikke evige, somrene, det var tvert imot regnet, vinden, håpet om sommeren som var de stadig tilbakevendende sannhetene. Visst kan jeg huske fjæra om sommeren; stuping fra steinene, langrunn vassing, sankthansaften og fotball på marka, men været var jo - stort sett - dårlig. Det var stort sett grått.
Og er stranda og fjæra det samme?
Kanskje det er en form for kompensasjon jeg bedriver. For alle soldagene vi lengtet etter, alle de iskalde marsdagene der fjæra vitterlig var en strand, der sanden var hvit og havet stille, og akkurat som på bildene fra Sydenbrosjyrene og postkortene og Baywatchklistremerkene, men bare 15 grader for kaldt. Det ble med drømmen. Det er gjerne derfor jeg ikke får nok av strender nå, varme strender, hav med badetemperaturer, solkrem og sand over alt. Ikke turiststrendene i Syden med masete strandpromenader og glorete skitbutikker. Jeg vet det er en klisjé å hate parasoller, men jeg gjør det allikevel. Jeg vil ikke vite hva naboen leser, jeg vil ikke bivåne innsmurning av solkrem på andres kropper på utpreget nært hold. Vesterålen og Australia har gjort meg kravstor, kresen.
Det skal være vakkert. Stort. Og tilnærmet folketomt. Man skal kunne høre havet og se ungene, de skal ikke forsvinne i en folkemengde. Stranda skal være en naturopplevelse, og vi skal kunne bli der i fem timer, om så, uforstyrret. Uten å betale euro eller bath eller won eller noe som helst for en stol. Vi skal selv ha med maten; kjøleboks med utallige skiver med Vegemite og peanøttsmør, drikkeyoghurt, vannmelon, vannflasker herfra og til evigheten. Bare være der. Badeballer og bøtter og spader og sandformer som blir begravet i sanda og kanskje, kanskje ikke blir med hjem igjen.
Å gå på stranda er den ultimate aktiviteten i kategorien "gjøre noe uten å gjøre noe".
Jeg skriver meg vekk. Jeg skulle jo egentlig fnise litt av koreanere på stranda. Haha, så komisk at de bader i klær, liksom. Ja, for de gjør dét, altså. Og selv nå, etter snart to måneder, når jeg begynner å bli litt verdensvant, det vil si Koreavant; når jeg ikke lenger gidder å flire av rar engelsk, himle med øynene over folk som nesten spytter på meg, nå som jeg har vent meg til galimathiastrafikken og kimchi: Jeg venner meg ikke til å se småbarn som bader i joggedress. Saltvann i klærne, det må jo klø! Svi! Klistre seg inntil kroppen på en ubehagelig måte? Jeg kan ikke skjønne annet. Voksne mennesker med badering. Og igjen denne besettelsen med redningsvester. For å oppsummere: En alminnelig seksåring bader her i langbukse, lang genser, hatt, crocs, redningsvest og badering. På langgrunn strand.
Det er rart.
Men de synes vi er rare. Damene peker og veksler mellom å fnise med hånda kokett plasser foran munnen, og å riste bekymret på hodet. Vi er uforsiktige, med våre nakne og halvnakne barn. Man passer seg da for sola! Skjennende kom hun bort til meg, den gamle kona med barnebarnet i podaegi på ryggen, på en av strendene her.
"여러분의 자녀가 그늘에 있어야합니다!" sa hun, det er jeg sikker på. "Få barnet ditt inn i skyggen!" Hun dyttet lett til lillesøster med foten, så iltert på meg, og ble stående demonstrativt på sin post til jeg umotivert gjorde et fjortende forsøk på å få solhatt på minsta. Og hun for fjortende gang tok den av. Jeg ga opp, bestemor ble stående en stund, som om hun personlig kunne forhindre at lillesøster ble solbrent bare hun bestemte seg for det. (At hennes eget barn på ryggen også var i solsteken, glemte hun visst et øyeblikk.) Men lillesøster var innsmurt i faktor 30 og ble regelmessig dyppet i vannet, hun fikk ikke solstikk.
Og så skjer dette til stadighet (min datter i rosa):
Men vi venner oss til det. Jeg venner meg til alt. Så lenge det er hav der. Så lenge jeg kan være i fjæra.
I fjærsteinan, kan jeg kokettere med, kanskje smører jeg nordnorsken breitt utover, bare fordi det passer, særlig hvis tilhøreren er søring eller tilsvarende. Jeg trenger ikke å si midnattsol, Lofotveggen, uvær, storm, orkan i kastan, sjøsprøyt på vinduan i oktober, måsa, bubbelura, blæretang, kråkebolla, sjark, ferga, og jeg trenger ikke snakke om lyset eller himmeln eller fesketura på fjordn. Assosiasjonene kommer av seg selv hos tilhøreren, jeg vet det, som i en annen Norge Rundt-episode, og alt du har hørt er sant, måsan var min barndoms soundtrack og intens fjærelukt som kan få andre til å rynke på nesa sender meg hjem med et brak, til og med på supermarkedet her, for ja: Der svømmer levende fisk og andre sjøens skapninger rundt i glasstanker, og den ferske tangen som ligger dandert slik vestlige supermarkeder danderer salat og grønt, gir en umiskjennelig duft av sjø. Sammen med bølgelåten og måseskrikingen fra høyttalerne over fisketankene (slik at fisken skal tro den er hjemme, regner jeg med – kanskje smaker den bedre da? Kanskje er det mindre sannsynlig at blekkspruten kveler deg i dødsangst når den seiler ned gjennom halsen din dersom den tilbrakte sine siste timer i noe som minnet om hjemme?) er det et tilnærmet vesterålsk preg på hele handleopplevelsen. Jeg skvatt første gang jeg opplevde det, jeg trodde jeg gikk i shorts og t-skjorte og var svett og trillet lillesøster i handlevogna og var blant Starbucks og McDonald's og 50 millioner mennesker, og så før jeg visste ordet av det så var jeg hjemme i Vika.
Koreansk fjære, 2012
Eventuelt: Oh, I grew up by the beach, kan jeg sånn i forbifarten nevne til anglosaksiske byfolk, og overlater til dem å selv forestille seg hva det betyr når det er norske strender man snakker om. Jeg regner med de vet at det ikke er som i Florida, akkurat, men de kan godt tro at vi tilbrakte evige sommerdager på kritthvite strender, men de var ikke evige, somrene, det var tvert imot regnet, vinden, håpet om sommeren som var de stadig tilbakevendende sannhetene. Visst kan jeg huske fjæra om sommeren; stuping fra steinene, langrunn vassing, sankthansaften og fotball på marka, men været var jo - stort sett - dårlig. Det var stort sett grått.
Og er stranda og fjæra det samme?
Kanskje det er en form for kompensasjon jeg bedriver. For alle soldagene vi lengtet etter, alle de iskalde marsdagene der fjæra vitterlig var en strand, der sanden var hvit og havet stille, og akkurat som på bildene fra Sydenbrosjyrene og postkortene og Baywatchklistremerkene, men bare 15 grader for kaldt. Det ble med drømmen. Det er gjerne derfor jeg ikke får nok av strender nå, varme strender, hav med badetemperaturer, solkrem og sand over alt. Ikke turiststrendene i Syden med masete strandpromenader og glorete skitbutikker. Jeg vet det er en klisjé å hate parasoller, men jeg gjør det allikevel. Jeg vil ikke vite hva naboen leser, jeg vil ikke bivåne innsmurning av solkrem på andres kropper på utpreget nært hold. Vesterålen og Australia har gjort meg kravstor, kresen.
Det skal være vakkert. Stort. Og tilnærmet folketomt. Man skal kunne høre havet og se ungene, de skal ikke forsvinne i en folkemengde. Stranda skal være en naturopplevelse, og vi skal kunne bli der i fem timer, om så, uforstyrret. Uten å betale euro eller bath eller won eller noe som helst for en stol. Vi skal selv ha med maten; kjøleboks med utallige skiver med Vegemite og peanøttsmør, drikkeyoghurt, vannmelon, vannflasker herfra og til evigheten. Bare være der. Badeballer og bøtter og spader og sandformer som blir begravet i sanda og kanskje, kanskje ikke blir med hjem igjen.
Å gå på stranda er den ultimate aktiviteten i kategorien "gjøre noe uten å gjøre noe".
Jeg skriver meg vekk. Jeg skulle jo egentlig fnise litt av koreanere på stranda. Haha, så komisk at de bader i klær, liksom. Ja, for de gjør dét, altså. Og selv nå, etter snart to måneder, når jeg begynner å bli litt verdensvant, det vil si Koreavant; når jeg ikke lenger gidder å flire av rar engelsk, himle med øynene over folk som nesten spytter på meg, nå som jeg har vent meg til galimathiastrafikken og kimchi: Jeg venner meg ikke til å se småbarn som bader i joggedress. Saltvann i klærne, det må jo klø! Svi! Klistre seg inntil kroppen på en ubehagelig måte? Jeg kan ikke skjønne annet. Voksne mennesker med badering. Og igjen denne besettelsen med redningsvester. For å oppsummere: En alminnelig seksåring bader her i langbukse, lang genser, hatt, crocs, redningsvest og badering. På langgrunn strand.
Det er rart.
Men de synes vi er rare. Damene peker og veksler mellom å fnise med hånda kokett plasser foran munnen, og å riste bekymret på hodet. Vi er uforsiktige, med våre nakne og halvnakne barn. Man passer seg da for sola! Skjennende kom hun bort til meg, den gamle kona med barnebarnet i podaegi på ryggen, på en av strendene her.
"여러분의 자녀가 그늘에 있어야합니다!" sa hun, det er jeg sikker på. "Få barnet ditt inn i skyggen!" Hun dyttet lett til lillesøster med foten, så iltert på meg, og ble stående demonstrativt på sin post til jeg umotivert gjorde et fjortende forsøk på å få solhatt på minsta. Og hun for fjortende gang tok den av. Jeg ga opp, bestemor ble stående en stund, som om hun personlig kunne forhindre at lillesøster ble solbrent bare hun bestemte seg for det. (At hennes eget barn på ryggen også var i solsteken, glemte hun visst et øyeblikk.) Men lillesøster var innsmurt i faktor 30 og ble regelmessig dyppet i vannet, hun fikk ikke solstikk.
Og så skjer dette til stadighet (min datter i rosa):
Men vi venner oss til det. Jeg venner meg til alt. Så lenge det er hav der. Så lenge jeg kan være i fjæra.
søndag 15. juli 2012
Galskap i svømmehallen og små genier
Som fisk på land, i vann - del 1
Noen burde gjøre en PhD om svømmehalletikette i forskjellige deler av verden. Kanskje det allerede er gjort, men hvis ikke, burde man gjennomføre en komparativ analyse av *sett inn hvilket som helst vilkårlig vestlig land med svømmehaller* og Korea.
I Norge er det temmelig no-nonsense og rett frem. Inn i garderoben, av med klærne, inn i dusjen, på med badedrakten, ut i bassenget, svømme, gjenta i omvendt rekkefølge. Kanskje en liten tur i badstuen.
I Australia opplever jeg at de er en smule mer hysteriske når det kommer til å *iiiik* bli sett nakne i garderoben. Så der må man helst skifte så fortmanbareklarer, (noen var faktisk iført akk så praktisk, men uff så tullete, digert håndkle med hull til hodet. Sånn at man kan skifte under håndkleet, som et annet spøkelse. Neida, for da legger de andre jo overhodet ikke merke til deg. Uansett - digresjon.)
Utover det - ikke de helt store forskjellene. På med badedrakt, inn i dusjen, ut og svømme. Svømme kan de, aussiene. Hold deg i rett bane, hvis ikke får du høre det. Sjelden sauna.
I Korea.
Jeg må ta meg en liten pause, for jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
Jeg tror jeg tar det fra toppen. Jeg har så mye å si om bading i forskjellige former i dette landet, at jeg er nødt til å ta det over flere innlegg.
I Korea går man for det første ikke på svømming for svømmingens del. Ikke for det, anleggene har de. Det er minst fire bassenger innenfor en relativt kort kjøreavstand her hvor vi bor. Jentene og jeg tar et par ganger i uken turen til Geojedo Sea Spa, som er et flott anlegg i nabobyen vår. Der er det kombinert innendørs og utendørs basseng med fire vannsklier og to flotte barnebasseng i akkurat passe dybde for fireåringer som er i ferd med å lære seg å svømme. Det er plaskebasseng med en vannstand på omtrent 40 cm, det er dypere bassenger der man kan svømme lengder, og man kan slappe av i en rekke forskjellige små varmekulper av typen "Lavendel", "Jasmin", "Rooibos" - som er som å bade i en tekopp, egentlig. Det er hvilestoler og Aya Napa-musikk, massasjebad og utsikt, det er restaurant en trapp opp, det er sittestoler og skygge og fem badevakter som gledelig blåser opp baderingen din, men som heller vil se på smarttelefonen sin eller ta seg en lur enn å følge med på de badende.
Og det er aldri en kjeft der.
Vel, unntatt oss, da.
Dette er selvsagt veldig fint, for ungene kan hoppe og splæsje i de varme badene som liksom skal være avslappende, vi har rutsjebanene til oss selv, og ingen tar bilde av oss. (Hvilket folk ynder å gjøre hvor enn ellers man beveger seg her.)
Forleden var det imidlertid folksomt i bassenget. Da vi kom ruslende opp, forventet vi nok en dag litt sånn som dette:
I stedet var det plutselig blitt sånn som dette:
I alle fall nesten. Bare at alle menneskene var tre år gamle, unntatt tre-fire voksne som passet på dem. En oppgave de tydeligvis tok ekstremt alvorlig.
Dette var en førskole på bassengekskursjon. Kanskje var det fra barneskolen som ligger vegg i vegg med bassenget, med det koschlige navnet Über Genius? (Jeg tuller IKKE.)
Vel, hvis disse barna skal bli genier noen gang, så må det i så fall være innenfor landbaserte næringer.
De holdt til i plaskebassenget. Det er så grunt at når min 90 cm høye datter sitter på rompa, har hun hodet godt og vel over vann. Allikevel var disse lubne, skjønne, høylydte, hvinende småtrollene alle som én iført redningsvest.
Og badering.
Redningsvest og badering. I plaskebassenget.
Dette gjorde selvfølgelig at hvert barn tok omtrent fire ganger så stor plass som det ville gjort dersom de hadde fått plasket fritt rundt uten fullt verneutstyr. Jeg har aldri vært mer stressa i mitt liv, bare av å se på den vrimlende, pvc-kledte galskapen som fant sted i bassenget.
Vel ute av vannet, hersket det imidlertid fritt leide. Smårollingene suste rundt på de våte flisene, sprintet opp til rutsjebanen, der de dyttet og sparket og spyttet på hverandre for å få komme først til sklia, kun bevoktet og forsøkt disiplinert av en stakkars tenåringsbadevakt - og meg, da, de gangene det var min og minstejentas tur å skli. Køkultur er et ukjent begrep blant koreanske voksne; hvordan den utarter seg blant koreanske treåringer kan dere selv forestille dere.
Da de så skulle ned sklia, var det selvsagt fortsatt iført disse redningsvestene, som var flere nummere for stor. Så med en gang de fikk opp farta, mistet de all kontroll over kroppen, og snurret rundt mens de spant nedover med redningsvesten til langt opp etter ørene, før de nådde vannskliemunningen der en myndig lærer grep tak i dem og så raskt som overhodet mulig fikk stappa dem ned i en overdimensjonert badering og dyttet dem mot trappa.
Jeg og moren jeg var sammen med klarte ikke å slappe av et sekund før hele bølingen omsider forlot bassenget. Hva de på sin side syntes om meg, som nærmest kastet ungene mine uti og jublet og ropte for hvert svømmetak de presterte, kan man spørre seg.
Kommende kapitler om bading i Korea er i sannhet kapitler for seg: Hva koreanerne gjør når de går i bassenget men ikke bader - og: Koreansk strandetikette – "Hva i alle dager er det du har på deg? BADEDRAKT? På STRANDA??". To be continued ...
Noen burde gjøre en PhD om svømmehalletikette i forskjellige deler av verden. Kanskje det allerede er gjort, men hvis ikke, burde man gjennomføre en komparativ analyse av *sett inn hvilket som helst vilkårlig vestlig land med svømmehaller* og Korea.
I Norge er det temmelig no-nonsense og rett frem. Inn i garderoben, av med klærne, inn i dusjen, på med badedrakten, ut i bassenget, svømme, gjenta i omvendt rekkefølge. Kanskje en liten tur i badstuen.
I Australia opplever jeg at de er en smule mer hysteriske når det kommer til å *iiiik* bli sett nakne i garderoben. Så der må man helst skifte så fortmanbareklarer, (noen var faktisk iført akk så praktisk, men uff så tullete, digert håndkle med hull til hodet. Sånn at man kan skifte under håndkleet, som et annet spøkelse. Neida, for da legger de andre jo overhodet ikke merke til deg. Uansett - digresjon.)
Utover det - ikke de helt store forskjellene. På med badedrakt, inn i dusjen, ut og svømme. Svømme kan de, aussiene. Hold deg i rett bane, hvis ikke får du høre det. Sjelden sauna.
I Korea.
Jeg må ta meg en liten pause, for jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
Jeg tror jeg tar det fra toppen. Jeg har så mye å si om bading i forskjellige former i dette landet, at jeg er nødt til å ta det over flere innlegg.
I Korea går man for det første ikke på svømming for svømmingens del. Ikke for det, anleggene har de. Det er minst fire bassenger innenfor en relativt kort kjøreavstand her hvor vi bor. Jentene og jeg tar et par ganger i uken turen til Geojedo Sea Spa, som er et flott anlegg i nabobyen vår. Der er det kombinert innendørs og utendørs basseng med fire vannsklier og to flotte barnebasseng i akkurat passe dybde for fireåringer som er i ferd med å lære seg å svømme. Det er plaskebasseng med en vannstand på omtrent 40 cm, det er dypere bassenger der man kan svømme lengder, og man kan slappe av i en rekke forskjellige små varmekulper av typen "Lavendel", "Jasmin", "Rooibos" - som er som å bade i en tekopp, egentlig. Det er hvilestoler og Aya Napa-musikk, massasjebad og utsikt, det er restaurant en trapp opp, det er sittestoler og skygge og fem badevakter som gledelig blåser opp baderingen din, men som heller vil se på smarttelefonen sin eller ta seg en lur enn å følge med på de badende.
Og det er aldri en kjeft der.
Vel, unntatt oss, da.
Dette er selvsagt veldig fint, for ungene kan hoppe og splæsje i de varme badene som liksom skal være avslappende, vi har rutsjebanene til oss selv, og ingen tar bilde av oss. (Hvilket folk ynder å gjøre hvor enn ellers man beveger seg her.)
Forleden var det imidlertid folksomt i bassenget. Da vi kom ruslende opp, forventet vi nok en dag litt sånn som dette:
I stedet var det plutselig blitt sånn som dette:
(Foto: Tampabay.com)
I alle fall nesten. Bare at alle menneskene var tre år gamle, unntatt tre-fire voksne som passet på dem. En oppgave de tydeligvis tok ekstremt alvorlig.
Dette var en førskole på bassengekskursjon. Kanskje var det fra barneskolen som ligger vegg i vegg med bassenget, med det koschlige navnet Über Genius? (Jeg tuller IKKE.)
Vel, hvis disse barna skal bli genier noen gang, så må det i så fall være innenfor landbaserte næringer.
De holdt til i plaskebassenget. Det er så grunt at når min 90 cm høye datter sitter på rompa, har hun hodet godt og vel over vann. Allikevel var disse lubne, skjønne, høylydte, hvinende småtrollene alle som én iført redningsvest.
Og badering.
Redningsvest og badering. I plaskebassenget.
Dette gjorde selvfølgelig at hvert barn tok omtrent fire ganger så stor plass som det ville gjort dersom de hadde fått plasket fritt rundt uten fullt verneutstyr. Jeg har aldri vært mer stressa i mitt liv, bare av å se på den vrimlende, pvc-kledte galskapen som fant sted i bassenget.
Vel ute av vannet, hersket det imidlertid fritt leide. Smårollingene suste rundt på de våte flisene, sprintet opp til rutsjebanen, der de dyttet og sparket og spyttet på hverandre for å få komme først til sklia, kun bevoktet og forsøkt disiplinert av en stakkars tenåringsbadevakt - og meg, da, de gangene det var min og minstejentas tur å skli. Køkultur er et ukjent begrep blant koreanske voksne; hvordan den utarter seg blant koreanske treåringer kan dere selv forestille dere.
Da de så skulle ned sklia, var det selvsagt fortsatt iført disse redningsvestene, som var flere nummere for stor. Så med en gang de fikk opp farta, mistet de all kontroll over kroppen, og snurret rundt mens de spant nedover med redningsvesten til langt opp etter ørene, før de nådde vannskliemunningen der en myndig lærer grep tak i dem og så raskt som overhodet mulig fikk stappa dem ned i en overdimensjonert badering og dyttet dem mot trappa.
Jeg og moren jeg var sammen med klarte ikke å slappe av et sekund før hele bølingen omsider forlot bassenget. Hva de på sin side syntes om meg, som nærmest kastet ungene mine uti og jublet og ropte for hvert svømmetak de presterte, kan man spørre seg.
Kommende kapitler om bading i Korea er i sannhet kapitler for seg: Hva koreanerne gjør når de går i bassenget men ikke bader - og: Koreansk strandetikette – "Hva i alle dager er det du har på deg? BADEDRAKT? På STRANDA??". To be continued ...
mandag 2. juli 2012
Uansvarlig opptreden
Vi utsatte hele familien vår for potensiell livsfare i natt. Vi visste hva vi gjorde. Allikevel: Tre uskyldige, sovende barn ble av oss kalkulerende foreldre bevisst utsatt for noe av det farligste med hele sommeren her i Korea. Noe som kan føre til nedkjøling, eller enda verre: kvelning. Hver sommer rapporterer avisene om dødsfall på grunn av dette, og ansvarlige myndigheter gir ut brosjyrer og kjører reklamekampanje på tv der de advarer om alvoret. Til tross for dette valgte vi, som de arrogante vestlige vi er, å totalt ignorere advarslene, og gjøre det vi selv syntes var mest komfortabelt for oss og barna våre.
Vi sov med aircondition på.
Tror du jeg kødder?
Etter en måned i Sør-Korea, opplever jeg det motsatte av det jeg har opplevd i andre utland jeg har tilbrakt en del tid i. Jo lenger jeg er her, jo mindre forstår jeg. Språket er selvsagt et enormt hinder (det er bare å henge i og lære seg hangul, hvis ikke tror jeg dette her kan bli en langt kjedeligere opplevelse enn det blir når vi endelig kan begynne å kommunisere med folk! Og lese gateskilt og andre bagateller...) Man kommer ikke helt på innsiden av en kultur når man ikke kan forstå en tøddel av det som skjer rundt en, og når man ikke kan kommunisere med mennesker overhodet. De koreanerne jeg har møtt som snakker engelsk, snakker veldig ofte komplett uforståelig "korlish". Alle som har reist i Asia har vel vært borti det. Engelske ord bak der et sted, men uttalt på en måte som er langt fra det man forventer. Ett og annet ord i den rette sammenhengen forstår man gjerne (at man snakker om "coffee" på kafé, selv om servitøren insisterer på å si "coppe", for eksempel), men kommunikasjonen blir dog en smule ... anstrengt. Regner imidlertid med jeg med tiden vil finne noen som kan normert engelsk, og som kan forklare meg alt jeg trenger å vite. For jeg har en sterk mistanke om at det er mye jeg fortsatt ikke aner.
Som altså dette med fan death. At det overhodet eksisterer, fikk jeg vite ved en tilfeldighet, og i en annen sammenheng. En norsk venninne av meg her nede, fortalte meg sånn "forresten, har noen fortalt deg at koreanske barn er ett år når de er født?" Alderssystemet er annerledes! Det forklarer enormt mye. For eksempel at koreanere omtrent har besvimt når jeg har fortalt dem at lillesøster er snart to år. Greit at hun er lang i forhold til sine norske jevnaldrende, men i forhold til asiatiske barn født i august 2010 er hun jo diger. Men her går altså jeg og forteller koreanere at hun - for dem - snart skal feire sin første bursdag. Meget fremmelig ettåring, må jeg si!
Og alle disse bittesmå koreanske fireåringene som har bleien hengende langt nedpå knærne, og som såvidt kan beherske et klatrestativ - og som er halvparten så store og dobbelt så lubne som mine egne fireåringer - de er selvsagt egentlig bare tre år. En smule mer logisk.
Litt sånn lett hoderystende sa jeg til venninna mi "herlighet, jeg lurer på hva ellers det er jeg ikke aner om dette landet". Og da kom det umiddelbart: "Fan death!"
Viftedød. Eller death by air-condition.
For nå er vi endelig ved poenget her.
Skal jeg bare være lat og sitere Wikipedia? Siden det er tidlig morgen velger jeg det:
Nei så altså, hva kan man si? Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hvordan det er mulig at en slik myte holder seg i et ellers opplyst (?) land. Det må da være nok koreanere som har tatt turen ut av Korea til at de oppdager at hm, resten av verden tror visst ikke helt på dette her?
Jeg lurer også på om de trekker linken til å for eksempel jobbe i en butikk eller på et kontor der viften går hele arbeidsdagen på åtte-tolv timer. Er det også farlig?
Og at man skulle bli kraftig nedkjølt av å sove med air-condition på – si meg, har ingen av de femti millionene som bor her noen gang våknet om natta av at dyna har ramla på gulvet og de føler seg litt kalde? Man blir jo ikke nedkjølt i søvne uten at man merker det!
Jeg trenger så definitivt en engelsktalende koreaner. For her er nok å spørre om.
Vi sov med aircondition på.
Fan death. Eller death by air-con. Sånn kan det gå, gitt.
Tror du jeg kødder?
Etter en måned i Sør-Korea, opplever jeg det motsatte av det jeg har opplevd i andre utland jeg har tilbrakt en del tid i. Jo lenger jeg er her, jo mindre forstår jeg. Språket er selvsagt et enormt hinder (det er bare å henge i og lære seg hangul, hvis ikke tror jeg dette her kan bli en langt kjedeligere opplevelse enn det blir når vi endelig kan begynne å kommunisere med folk! Og lese gateskilt og andre bagateller...) Man kommer ikke helt på innsiden av en kultur når man ikke kan forstå en tøddel av det som skjer rundt en, og når man ikke kan kommunisere med mennesker overhodet. De koreanerne jeg har møtt som snakker engelsk, snakker veldig ofte komplett uforståelig "korlish". Alle som har reist i Asia har vel vært borti det. Engelske ord bak der et sted, men uttalt på en måte som er langt fra det man forventer. Ett og annet ord i den rette sammenhengen forstår man gjerne (at man snakker om "coffee" på kafé, selv om servitøren insisterer på å si "coppe", for eksempel), men kommunikasjonen blir dog en smule ... anstrengt. Regner imidlertid med jeg med tiden vil finne noen som kan normert engelsk, og som kan forklare meg alt jeg trenger å vite. For jeg har en sterk mistanke om at det er mye jeg fortsatt ikke aner.
Som altså dette med fan death. At det overhodet eksisterer, fikk jeg vite ved en tilfeldighet, og i en annen sammenheng. En norsk venninne av meg her nede, fortalte meg sånn "forresten, har noen fortalt deg at koreanske barn er ett år når de er født?" Alderssystemet er annerledes! Det forklarer enormt mye. For eksempel at koreanere omtrent har besvimt når jeg har fortalt dem at lillesøster er snart to år. Greit at hun er lang i forhold til sine norske jevnaldrende, men i forhold til asiatiske barn født i august 2010 er hun jo diger. Men her går altså jeg og forteller koreanere at hun - for dem - snart skal feire sin første bursdag. Meget fremmelig ettåring, må jeg si!
Og alle disse bittesmå koreanske fireåringene som har bleien hengende langt nedpå knærne, og som såvidt kan beherske et klatrestativ - og som er halvparten så store og dobbelt så lubne som mine egne fireåringer - de er selvsagt egentlig bare tre år. En smule mer logisk.
Litt sånn lett hoderystende sa jeg til venninna mi "herlighet, jeg lurer på hva ellers det er jeg ikke aner om dette landet". Og da kom det umiddelbart: "Fan death!"
Viftedød. Eller death by air-condition.
For nå er vi endelig ved poenget her.
Skal jeg bare være lat og sitere Wikipedia? Siden det er tidlig morgen velger jeg det:
Fan death is a widely held belief in South Korea that an electric fan left running overnight in a closed room can cause the death of those inside. Fans sold in Korea are equipped with a timer switch that turns them off after a set number of minutes, which users are frequently urged to set when going to sleep with a fan on.[1]
The Korea Consumer Protection Board (KCPB) – forbrukerrådet, folkens! – a South Korean government-funded public agency, issued a consumer safety alert in 2006 warning that "asphyxiation from electric fans and air conditioners" was among South Korea's five most common seasonal summer accidents or injuries, according to data they collected.[1] The KCPB published the following:
If bodies are exposed to electric fans or air conditioners for too long, it causes [the] bodies to lose water and [causes] hypothermia. If directly in contact with [air current from] a fan, this could lead to death from [an] increase of carbon dioxide saturation concentration [sic] and decrease of oxygen concentration. The risks are higher for the elderly and patients with respiratory problems. From 2003 [to] 2005, a total of 20 cases were reported through the CISS involving asphyxiations caused by leaving electric fans and air conditioners on while sleeping. To prevent asphyxiation, timers should be set, wind direction should be rotated and doors should be left open.
Despite widespread reporting from the media and other agencies in South Korea about fan death, it has never been explained by these organizations why this phenomenon has never been reported or even heard of in any country other than South Korea.
Jeg lurer også på om de trekker linken til å for eksempel jobbe i en butikk eller på et kontor der viften går hele arbeidsdagen på åtte-tolv timer. Er det også farlig?
Og at man skulle bli kraftig nedkjølt av å sove med air-condition på – si meg, har ingen av de femti millionene som bor her noen gang våknet om natta av at dyna har ramla på gulvet og de føler seg litt kalde? Man blir jo ikke nedkjølt i søvne uten at man merker det!
Jeg trenger så definitivt en engelsktalende koreaner. For her er nok å spørre om.
søndag 24. juni 2012
I sannhet forvirret
Ja, nei, altså, jeg tenkte jeg skulle prøve noe klær i dag, mens jeg hadde sjansen. Det regnet, og vi hadde søkt tilflukt på kjøpesenteret D-Cube i nabobyen vår Gohyeon. Tvillingene hadde vi utplassert på en god, gammeldags barneparkering: Du leverer ungene til en dame som veksler mellom ca tre ansiktsuttrykk: Det ene øyebrynet løfter seg når man henter, det andre når man leverer, og begge to samtidig, spørrende, når man forsøker å kommunisere med henne. Så det gjør man altså ikke. Man lærer ganske raskt å bare dumpe ungene, ta imot nøkkelen til skapet der man setter skoene, skrive ned navnet til hvert barn på en navnelapp som man limer på avkommet samt sitt eget telefonnummer, vinke adjø, og håpe på det beste frem til henting som må skje en gang i løpet av de neste to timene.
Når du henter ungene, har de herjet rundt uavbrutt og uten voksnes inngrepen overhodet, og er svette, utkjørte og sultne. Perfekt. Herligheten koster fra 20 til 40 kroner per barn per totimersbolk. Det er det verdt.
Så med de to eldste prekevert og lillesøster og ektefelle på harmonisk rusletur i herreavdelingen, så jeg mitt snitt til å oppgradere min temmelig begredelige garderobe. For de har jo ganske kule klær her, har jeg funnet ut. Og min konklusjon hittil, etter å ha betraktet mine koreanske medsøstre, har vært at jeg burde kunne funne klær som passer til meg. Selv om jeg er like høy som den koreanske gjennomsnittmannen, og 12 cm høyere enn hans landssøstre, så ser jeg stadig vekk koreanske damer som ser sånn høvelig like store ut som meg. For eksempel dama i klesbutikken jeg pekte meg ut.
Og jeg hadde flaks, for her opererte de til og med med vestlige størrelser på merkelappene. Så bra! Ikke for det, jeg går selvsagt til stadighet rundt med en håndbok for nybegynnere i Korea i håndveska, men jeg hadde lyst å fremstå som kul og blasert og avslappet og selvsikker (med andre ord alt annet enn hvordan jeg faktisk følte meg), og jeg var ikke i humør til å stå der og bla i en håndbok, midt i klesbutikken, desperat letende etter siden med klesstørrelser. Lettelsen var derfor stor da jeg fant to par kapribukser som ikke bare så ganske kule ut, men som til og med hadde rett størrelse.
Jeg gestikulerte til damen at jeg ville prøve dem på, og forventet et høflig nikk. I stedet kom hun strenende bort til meg og tok buksene fra meg. Neivei? Hun sa noe på koreansk, og pekte på størrelsen mens hun ristet på hodet. Så tok hun buksene fra meg og gikk. Jeg antok at hun gikk for å hente større par, noe jeg iherdig forsøkte å ikke ta meg nær av. Ikke at jeg er kvinne eller noe sånt. Neida. Jeg blir overhodet ikke småfornærmet når noen ser på en størrelseslapp og nærmest fnyser! (I alle fall er jeg sikker på at hun fnyste inni seg. "Den størrelsen der, du liksom! Med den der breie europeiske ræva der! Ikke sjans!")
Men jeg gjorde gode miner til slett spill og nikket og smilte, om enn ikke uten en solid smule skepsis, da hun kom tilbake, med to nye bukser, begge i to størrelser over det jeg vanligvis bruker. Jeg prøvde å peke på jeansen jeg hadde på meg, for å vise at "joda, jeg lover at jeg ikke lyver, altså", men det beit ikke på.
Så lett oppgitt gikk jeg inn i prøverommet. Bukse nummer en satt greit, men jeg visste jo at den kom til å bli for stor etter omtrent fire timer. Men det var greit, den var ikke særlig fin på uansett, så den utgikk.
Ja forresten, de har ikke speil i prøverom her, så man må ut i butikken for å se seg i speilet. Til spott og spe for rare ekspeditriser. Hun kom fluksens løpende med et par bittesmå sandaler (sånn ca størrelse 35). Jeg fikk skvist stortåa inn under remmen, og sto og vinglet, mens jeg fant ut at neida, den buksa skulle jeg ikke ha.
Bukse nummer to, derimot. Den var ganske kul. Men akk, to nummer for stor. Jeg kunne ha to knyttnever i livet. Og stretch i tillegg. Altså, hallo. Alle vet at stretchjeans må man omtrent bruke skoskje for å få på seg første gang man har dem på, dersom det skal være noen vits. Sæggestretch er ikke bra.
Så med buksa hengende nedpå hoftene og med mange centimeters klaring på hvert bein, tenkte jeg at det var ganske åpenbart at den var for stor.
Men neida!
Kunne dette være et berømt tilfelle av å tape ansikt, mon tro? For jeg må innrømme at jeg ble en smule forfjamset da hun bestemt ristet på hodet. Jeg kan ikke koreansk, men jeg vet at hun sa: "For stor? Nei, den er IKKE for stor!" For da hun var ferdig med å riste på hodet, tok hun seg på hoftene, pekte på buksa og holdt armene omtrent 15 centimeter fra hverandre, før hun så pekte på mine hofter, og holdt armene ut som om hun holdt tidenes største badeball. Ja. Helt sant. Hun sperret opp øynene og utbrøt "WILL BE TOO BIG!"
Mmm. For jeg har aldri kjøpt jeans før.
Ja så nei. Noen handel ble det ikke på denne damen.
Jeg ble like forvirret som da en gammel dame kom og klep meg i rompa på supermarkedet i går. Mange ganger. Men det tror jeg jeg må fortelle om en annen gang.
Men dere Koreakjennere - er det alltid sånn? Tror jeg holder meg til Nelly i så fall ...
Når du henter ungene, har de herjet rundt uavbrutt og uten voksnes inngrepen overhodet, og er svette, utkjørte og sultne. Perfekt. Herligheten koster fra 20 til 40 kroner per barn per totimersbolk. Det er det verdt.
Så med de to eldste prekevert og lillesøster og ektefelle på harmonisk rusletur i herreavdelingen, så jeg mitt snitt til å oppgradere min temmelig begredelige garderobe. For de har jo ganske kule klær her, har jeg funnet ut. Og min konklusjon hittil, etter å ha betraktet mine koreanske medsøstre, har vært at jeg burde kunne funne klær som passer til meg. Selv om jeg er like høy som den koreanske gjennomsnittmannen, og 12 cm høyere enn hans landssøstre, så ser jeg stadig vekk koreanske damer som ser sånn høvelig like store ut som meg. For eksempel dama i klesbutikken jeg pekte meg ut.
Og jeg hadde flaks, for her opererte de til og med med vestlige størrelser på merkelappene. Så bra! Ikke for det, jeg går selvsagt til stadighet rundt med en håndbok for nybegynnere i Korea i håndveska, men jeg hadde lyst å fremstå som kul og blasert og avslappet og selvsikker (med andre ord alt annet enn hvordan jeg faktisk følte meg), og jeg var ikke i humør til å stå der og bla i en håndbok, midt i klesbutikken, desperat letende etter siden med klesstørrelser. Lettelsen var derfor stor da jeg fant to par kapribukser som ikke bare så ganske kule ut, men som til og med hadde rett størrelse.
Jeg gestikulerte til damen at jeg ville prøve dem på, og forventet et høflig nikk. I stedet kom hun strenende bort til meg og tok buksene fra meg. Neivei? Hun sa noe på koreansk, og pekte på størrelsen mens hun ristet på hodet. Så tok hun buksene fra meg og gikk. Jeg antok at hun gikk for å hente større par, noe jeg iherdig forsøkte å ikke ta meg nær av. Ikke at jeg er kvinne eller noe sånt. Neida. Jeg blir overhodet ikke småfornærmet når noen ser på en størrelseslapp og nærmest fnyser! (I alle fall er jeg sikker på at hun fnyste inni seg. "Den størrelsen der, du liksom! Med den der breie europeiske ræva der! Ikke sjans!")
Men jeg gjorde gode miner til slett spill og nikket og smilte, om enn ikke uten en solid smule skepsis, da hun kom tilbake, med to nye bukser, begge i to størrelser over det jeg vanligvis bruker. Jeg prøvde å peke på jeansen jeg hadde på meg, for å vise at "joda, jeg lover at jeg ikke lyver, altså", men det beit ikke på.
Så lett oppgitt gikk jeg inn i prøverommet. Bukse nummer en satt greit, men jeg visste jo at den kom til å bli for stor etter omtrent fire timer. Men det var greit, den var ikke særlig fin på uansett, så den utgikk.
Ja forresten, de har ikke speil i prøverom her, så man må ut i butikken for å se seg i speilet. Til spott og spe for rare ekspeditriser. Hun kom fluksens løpende med et par bittesmå sandaler (sånn ca størrelse 35). Jeg fikk skvist stortåa inn under remmen, og sto og vinglet, mens jeg fant ut at neida, den buksa skulle jeg ikke ha.
Bukse nummer to, derimot. Den var ganske kul. Men akk, to nummer for stor. Jeg kunne ha to knyttnever i livet. Og stretch i tillegg. Altså, hallo. Alle vet at stretchjeans må man omtrent bruke skoskje for å få på seg første gang man har dem på, dersom det skal være noen vits. Sæggestretch er ikke bra.
Så med buksa hengende nedpå hoftene og med mange centimeters klaring på hvert bein, tenkte jeg at det var ganske åpenbart at den var for stor.
Men neida!
Kunne dette være et berømt tilfelle av å tape ansikt, mon tro? For jeg må innrømme at jeg ble en smule forfjamset da hun bestemt ristet på hodet. Jeg kan ikke koreansk, men jeg vet at hun sa: "For stor? Nei, den er IKKE for stor!" For da hun var ferdig med å riste på hodet, tok hun seg på hoftene, pekte på buksa og holdt armene omtrent 15 centimeter fra hverandre, før hun så pekte på mine hofter, og holdt armene ut som om hun holdt tidenes største badeball. Ja. Helt sant. Hun sperret opp øynene og utbrøt "WILL BE TOO BIG!"
Mmm. For jeg har aldri kjøpt jeans før.
Ja så nei. Noen handel ble det ikke på denne damen.
Jeg ble like forvirret som da en gammel dame kom og klep meg i rompa på supermarkedet i går. Mange ganger. Men det tror jeg jeg må fortelle om en annen gang.
Men dere Koreakjennere - er det alltid sånn? Tror jeg holder meg til Nelly i så fall ...
lørdag 23. juni 2012
det evige
Det er helt på tampen av dagen
at du kjenner det
Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.
Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen
Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel
Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine
Nå er du varm
Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis
Den kommer i små biter
I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt
I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"
I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente
Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord
at du kjenner det
Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.
Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen
Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel
Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine
Nå er du varm
Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis
Den kommer i små biter
I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt
I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"
I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente
Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord
Da spiller det ingen rolle hvor man er
eller når man er
eller hvor man skal
for barndom er en evig ting
Abonner på:
Innlegg (Atom)