Kunsten å åpne en dør

- Mamma, hun trykket på den der knappen igjen!

Merkelig hvor fort ting kan endre seg. For få sekunder siden lå jeg søvndrukken og groggy og kjente på en blanding av misunnelse og medlidenhet overfor mennesker som aldri blir vekket av at noen hopper på hodet deres. Nå fyker jeg ut av senga som en katapult og tenker "herregud, hva er anstendighetsreglene i dette landet, hva er klokka, og hvor er klærne mine!" 

For nå har lillesøster påkalt Securitas (eller deres kolleger her, da, hva de nå heter) – eller er det brannvesenet, kanskje? 

Hun har fått det for vane.

Det finnes nemlig en knapp. Nei, det finnes TO. Plassert ca 104 cm opp på veggen. Lillesøster er ca 90 cm høy og nesten to år. Go figure.

Nå skulle man jo tro at det bare er å ta en telefon til vaktselskapet og si "tante Almas frodige agurker" eller en annen søkt kodesetning man blir litt flau over å ha funnet på ("herregud, jeg skulle bare tatt "Roger Alfa Foxtrot 20981"! Mye mer offisielt-lydende!") når man må å bekrefte at man er seg selv. 

Så Securitas (eller hvem det nå er) er ugjenkallelig på vei. Og mor står i truse og My Little Pony-t-skjorte (?!), med maskaraklin og bustete hår mens ungene spretter rundt uten en tråd. 

Kan man dusje, liksom? Har man tid til sånt? 

Første gang det skjedde, forsto vi det ikke helt. Plutselig ringte det på døra. Siden dette er Offisiell Expatleilighet, holder det selvsagt ikke med en helt alminnelig nøkkel og kikkhull i døra. Hvor trygt de nå enn påstår at dette landet nå er. Expats jobber i all hovedsak i olje- og gassindustrien her i hugget, og alle vet at slikt folk har HMS på brødskiva, er besatt av å holde i rekkverk, og ikke sover rolig om natta før de er sikret for ALLE potensielle farer. Hvor usannsynlige de enn måtte være. Jeg tror på en måte de liker det, litt slik jeg liker å kjøpe organisk smoothie til ungene, selv om jeg stapper dem fulle i all slags søppel til alle andre måltider. Litt sånn livsstilsdesign når det måtte passe. Oljefolk på 50 pluss (og noen ganger yngre) er glade i potensielle farer og det de kaller "safety moments". "Noen falt i slalåmbakken i helga og brakk en ankel! Dette skal vi tenke på i dag!" sier de om morgenen, slik andre mediterer eller tar dagens første sigg. Først når de har Identifisert En Fare er regnskapet i balanse, harmonien komplett, og man kan puste ut og la dagen fortsette.

Uansett. Korea er etter sigende så trygt at du kan sende toåringer alene i taxi, la nøklene stå i bilen og legge lommeboka di med tusenlappene (som forsåvidt er verdt 5 kroner, men dog) tytende ut, midt på gata, og forvente å finne den igjen neste dag - urørt. Men er man expat, så er man expat, og vil vel kanskje  gjerne leke at man bor i Nigeria, så her har vi kodelås på døra, alarmknapper på veggen og dørtelefon med video. Ding dong, sa det altså i den forleden. Jeg kjente jeg nesten fikk litt høy puls! "DET RINGER PÅ DØREN!" ropte jeg i en blanding av bestyrtelse og entusiasme til resten av familien, og styrtet bort til apparatet. Av med røret. "Hallo?!"

"내가 널 구하려고 왔는 데요," sa mannen, som jeg av skjermen kunne se var ikledt en slags praktisk uniform. Håndtverker av et eller annet slag, tenkte jeg. Det er jo forholdsvis vanlig at sånne folk ankommer akkurat når man har flyttet inn i ny bolig.

"Hm," sa jeg. Jeg kom ikke på at man kan si "I don't speak Korean." Tenkte det sa seg litt selv. Expat og alt sånn. Men slippe ham inn, kunne jeg jo forsåvidt gjøre.

Men så var det dét, da.

Pip pip. Trykke trykke.

"DET STÅR EN FYR NEDE OG VIL INN. VET DU HVORDAN MAN ÅPNER DØRA?" ropte jeg til mannen. Vi bor til orientering i femte etasje.

"Nei."

Pip. Trykk. Trykktrykktrykk. Jeg la på og tok av røret igjen. Mannen sto der fremdeles. Til slutt tenkte jeg bare "han er koreansk. Han BOR jo her. Han har overtaket, på en måte."

Og så la jeg bare på.

!!!

Utrolig frekk ting å gjøre!? Men det var det som falt meg naturlig der og da. Jeg la på, og gikk for å sjekke Facebook eller spise en banan eller noe sånt. 

Et minutt gikk. Så igjen: Ding dong. Eller hva den dørklokka nå sier.

Dette var tydeligvis alvor. Mannen ville inn! Som den gode expathustru jeg er, overlot jeg de alvorlige sakene til husbonden. Han var litt mer påskrudd enn meg. Tok av røret, svarte, trykket på knapper - og da han ikke fikk det til, fisket han frem smarttelefonen og ringte nummeret til damen som styrer bygningen.

"Yeah hi it's me. New guy. Just wondering - how do you actually open the door? ... Aha. Aha. Okei. Thanks."

Åpenbaring! Pip pip. Trykk trykk. 

Og securitasmannen ramler rett inn i gangen vår.

For: Han hadde ikke stått nede utenfor hoveddøren, fem etasjer under oss. Neida! Han hadde stått rett utenfor døra til leiligheten. Vi kunne bare ha snudd oss 45 grader, gått to meter og trykket ned et dørhåndtak!

Jeg lurer på hva han tenkte da han endelig kom seg inn. "Jævla lite smarte, disse oljefolkene." Mens vi bare: "Hm. Hvordan åpner man en dør? Pip. Trykk. Legg på. Hm. Nei vet du hva. Dette var for vanskelig for oss. Jeg gir opp og går og tar meg en banan."

Så ja. Jeg følte liksom litt for å gjenvinne ansikt da jeg skjønte at lillesøster hadde påkalt vaktselskapet igjen. Turte ikke helt å dusje, men våtservietter i ansiktet fikser mascarabiffen. Klær som ikke var pysj fant jeg også, så da mannen (samme som sist!) på ny ringte på, var det bare de urinnvåneraktige (= nakne, hysteriske, hår-flokete) barna, det sedvanlige rotet og juiceklisset på gulvet jeg trengte å skjemmes over. 

Jeg var ikke rent lite stolt da jeg helt av meg selv greide å åpne døra. Manuelt! "Sånn gjør vi det liksom i Norge, vi er ikke så nøye på det der," håpet jeg at ansiktsuttrykket mitt greide å kommunisere, der jeg sto med hånden på dørhåndtaket og ønsket ham velkommen inn.

"Eeeehhhhmmmmm hmmmmm baby?" sa han, og pekte på minsta, som satt splitter naken oppå spisebordet og rørte i et juiceglass med tannbørsten.  Eh yes. Måtte innrømme det. Så så han de to andre som spratt rundt, og begynte å le. Puh. 

"Eeeeehhhhmmmm Korean?"

"No." (Må du spørre!?)

"Eeeehhhmmmm I have sticker."

Så nå har vi klistremerker over alarmknappene.

Hva jeg skal gjøre hvis det faktisk begynner å brenne, er jeg litt usikker på. Begynne å pille klistremerker, antar jeg. Eventuelt satse på at vi, som den Forrektige, HMS-besatte Expatfamilien vi utvilsomt kommer til å bli, til den tid allerede har laget oss en alternativ, språk- og teknologiuavhengig rømningsvei. 

Før jeg lærer koreansk, er jeg redd vaktselskapets innsats vil være til liten nytte.