tirsdag 9. april 2013

På ville veier

Jeg trodde jeg hadde vent meg til Korea nå. Det forklarer vel litt av fraværet av innlegg på bloggen i vinter. Jeg har vent meg til ting, rett og slett.
Så nå tror dere sikkert at det er situasjonen mellom USA, Sør-Korea og Nord-Korea som har fått meg til å hive meg over tastaturet igjen. Men den gang ei!
Jeg har hatt langt mer nervepirrende ting å ta meg til!

I noen uker har mannen min mast på meg for å må meg til å bytte inn det norske førerkortet mitt med et koreansk. Det internasjonale førerkortet har nemlig bare ett års gyldighet, og jeg fikk litt sjokk da jeg bare "jada, jada, jeg har eeeevigheter igjen på dette førerkortet" og med overbærende mine kastet et blikk på det – og innså at "hjelp, det går ut på dato om 10 dager!"

Så spurte jeg litt rundt, da. Som man gjør. "Hva er greia?"
Venner og Facebook og sånn. Svaret var unisont:
"Du stikker på konsulatet, får rett kopi av førerkortet ditt og et skjema, tar det med til det koreanske biltilsynet Ko-Road sammen med et passbilde og noen få tusen won, tar øyetest og to knebøy (! Mitt utropstegn!) og sitter og venter en stund. Så får du et koreansk førerkort i bytte mot ditt norske."

Med andre ord: Litt pes, men ikke mer enn at man greier å få det unnagjort på et par formiddager.

Som sagt, så forsøkt gjort. Opp til konsulen med meg og papirene, og han bekreftet det ovenstående. "En smal sak," mente jeg han sa.

Jommen sa jeg smal.

Fortsatt lykkelig uvitende om det forestående famlet jeg meg frem til Ko-Road i går. Ante selvsagt ikke hvor det var, men hadde nabo, venninne og med-blogger Trines veibeskrivelser friskt i minne, så jeg svingte litt her og litt der og vips! Der åpenbarte det seg. En rekke store, stygge, slitne bygninger som bare måtte være av den offentlige sorten.

Jeg gikk ut av bilen og fant et skilt.

Neida. Jeg er ikke en sånn der dust som synes verden 
burde bytte til engelsk overalt fordi jeg ikke kan alle språk. 
Men en urebitteliten, håndskrevet lapp med beskjeden "international licenses" hadde vært bare bittelitt praktisk!


Jeg bestemte meg for å gå inn der en gjeng med kjempelykkelige attenåringer og en letta femogsyttiåring gikk ut. I en svær sal, som egentlig minnet meg om Skatt Vests nye lokaler i Stavanger, bare i adskillig styggere og mer utdatert utgave (tenk på orange, grønt, ungdomsskolen din på 80-tallet, respatex, Øst-Europa og retro gone wrong, så har vi det). Famlet litt rundt, før jeg kom på at jeg måtte ha passfoto. Det hadde jeg glemt.

Koschlig.

Jeg orket ikke å forsøke meg på den lille koreansken jeg kan en gang da jeg fant noen unge, mannlige førerkortkandidater på rundt 18 år som sto på ei trapp utenfor  hovedbygningen og røyka og tasta på Samsungene sine og hadde sånne kule falske briller og kult hår og kule sko og hele pakken. "Do you speak English?"

Av en eller annen grunn får denne kommentaren alltid sånne tenåringsgjenger til å FNISE SEG I HJEL. Åh, det er så irriterende! "Fnis fnis," spark spark, dult dult, "du kan si det," "nei, du kan si det" – jeg har mest lyst å si "dere er atten år gamle menn! Slutt å oppføre dere som tolv år gamle jenter!" Men jeg nøyer meg med å gi fra meg et livstrett sukk og mumle "herregud, er det så artig, altså?"

De fant til slutt frem til en slags flau enighet om at joda, "a little".
"Poto," sa jeg. "Where can I take poto? Passport?" Jeg holdt hendene opp som en liten firkant rundt ansiktet og sa "knips!".
Da lo de så jeg trodde de skulle tisse i buksa, mens de pekte på en bygning foran oss og bare "One flour." "Ah, first floor. Kamsahamnida."
Det var enda morsommere.

Jeg gikk inn i huset og begynte å lete etter fotoboks. Fant frem til kjelleren. Da måtte jeg stoppe og ta meg litt sammen.
Hvor var jeg kommet?
Hvilket land?
Hvilket år?

Hadde noen sagt at dette var DDR i 1984, hadde jeg trodd dem. Bortsett fra at alle var asiatiske.
Jeg talte fem ansatte i det grønne, grå og slitne lokalet, som besto av et middels stort rom med to skranker, og et litt mindre kontor som var adskilt fra det største, men med åpen dør ut til kollegene.
Dette var åpenbart avdelingen for øyesjekk, legeerklæring og passfoto, og et knippe mennesker på hhv 18 og 75 var her i disse ærend.
Jeg turte ikke å være så veldig freidig med iPhonen.

Helt innerst sto det en gråhåret doktor i hvit frakk bak en slitt skranke.
Tre damer,  korrekt uniformerte i grønt og hvitt,  satt bak en annen skranke, og var ansvarlige for øyetestingen:
Dame 1 – en ung, glamorøs og sjeløyd én (hvilken ironi), sa (antar jeg): "Dette er øyetest, det koster 4000 won" (20 kroner) og stemplet.
Rett bak henne, litt sånn halvveis snudd mot kandidaten, satt Dame 2, litt eldre og litt mindre glamorøs. Dame 1 snudde seg mekanisk mot Dame 2, ga henne papirene, og Dame 2 sa så "Ta den tresleiva som ligger foran deg og hold den opp for høyre øye, kan du se tallene jeg peker på med denne pekestokken." Hun sa det sånn; helt uttrykksløst.
Når hun var ferdig, ble papirene skubbet over til Dame 3 som sa "takk skal du ha", og nok et stempel.

Om att og om att og om att. 
Jeg er overbevist om at dette var jobben deres. Å si de tingene etter hverandre, og skubbe papirene til hverandre, i samme rytme, dag ut og dag inn. (Og så man tenke på at koreanerne har de lengste arbeidsdagene i verden!) Det var som et talekor! Hadde jeg hatt mot, hadde jeg filmet dem.
Men jeg nøyet meg med å fnise, før jeg så meg om etter fotoboksen.
Den var der, bak meg, og et skilt viste "6000 원". Man har jo vært i fotoboks før, så jeg fant frem pengene og så meg om etter 1) plassen jeg skulle putte dem, 2) forhenget jeg skulle trekke for og 3) knappen jeg skulle trykke på. Jeg satte meg på den justerbare krakken, men fant ingen av delene. Så hørte jeg et lite host bak meg.
Der var damen.

Hun var ansvarlig for pengemottaking og trykking.

Vestlige land med stor arbeidsledighet har noe å lære på sysselsettingsfronten, rett og slett.

Vel! Bilde tatt! Dette kunne bare gå én vei!

Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene, ikke gjøre v-tegn og ikke si kimchi!

Tilbake til det svære venterommet med meg. Jeg ble heldigvis raskt ekspedert av vennlig dame som sannsynligvis kunne like mye engelsk som jeg kan koreansk, bare litt mer nyttige ord. Jeg måtte fylle ut syv skjemaer med navn, adresse, telefonnummer og koreansk ID-nummer.

– Ja næi æ fikk det nu a han Oddbjørn ifra Stø, 
han trængt det ikkje længer ætter at han fekk skateboard, 
så æ bytta det te mæ mot et apparatur. 


Til slutt hun kom med noe som åpenbart var et medisinsk skjema.
"Do you have any sickness?" spurte hun.
"No," svarte jeg.
"Ok. Check here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and sign."

Jeg føler for å komme med en liten ansvarsfraskrivelse 
og legge til at jeg alltid krysser nei på alt på sånne skjemaer – jeg har hverken
 diabetes eller høyt blodtrykk eller andre rare ting. Og jeg er ikke fargeblind heller (nederst). 
Men hva i alle dager det er med de fingrene jeg har krysset av på, og hvorfor jeg ikke 
måtte ta stilling til tilsvarende for armer, føtter og bein, nei, se dét ...


Så: 94 tusen kroners-spørsmålet.
"Will you take test today?"
"Test?" spurte jeg forbløffet.
"Yes. You must take test."
Ah, det måtte være den der øyestyrke- og knebøy-testen.
"Yes."
Jeg tenkte meg om.
"Is it big test or little test?"
Dette var så morsomt at hun måtte skynde seg å holde arket opp foran munnen (noe koreanere gjør når de ler, det er nemlig uhøflig å vise tennene sine) og fnise vilt.
"No no no! Is light test! Not worry!"
Nei vel, da.

Så var det min tur til å få sjekka syn, og selv om den ene kontaktlinsa sang på siste verset slik at jeg måtte myse litt, og ikke var helt sikker på om det minste tallet var 8 eller 6, så ble det konstatert at jeg kan se, og jeg fikk jeg stempel av den uttrykksløse Dame 3 før jeg ble sendt videre opp i lokalet.

– Du, jeg er så lei av alle de som kommer hit og bare tror de kan
 græbbe til seg et førerkort uten å kunne koreansk en gang. Skal vil kødde litt med hun blondina, eller?



Igjen masse skjema, stempling.
"Now test."
"TEST?"
"Yes. Test. In English or Hangul?"
"English! What's the test! My friends didn't have to sit test!"
Jeg begynte dessuten å bli skikkelig sulten.
Hun pekte på ID-kortet mitt og forklarte at det var noe som sto på det som betød at jeg måtte ta en eller annen test.
Jeg turte ikke å spekulere. "Light test." Det var jo det hun hadde sagt. Kanskje jeg bare måtte vise hvordan man bruker blinklysene, eller svare på hvilken side av veien man kjører på i Koera.
Like fullt var jeg passe livredd da jeg på kommando fulgte etter nok en uniformert dame, hvis jobb det tydeligvis var å følge folk fra skranken til trappen.
"Three flour," (sic!) sa hun, og forsvant.

På nervøse bein gikk jeg opp til tredje etasje.
Jeg kom hit:

Bak skilleveggen satt det en puslete liten 75-åring bøyd over noen papirer, men
 han enset meg ikke med et blikk da jeg stoppet opp og glante på ham. Var dette testrommet? Jeg gikk videre.


"Hallo...?" ropte jeg. Ikke noe svar.

Jeg tok en titt på kunsten.
De skal ha for innsatsen. Jeg kaller dette verket "Virkelighetsflukt".


Nølende gikk jeg gikk videre inn i det grå, tomme, lageraktige lokalet, til jeg kom til en dør.

Ante ikke om det var hit jeg skulle. Men jeg dytta den opp.

Jeg var så nervøs at jeg hadde glemt at jeg faktisk kan lese (om ikke forstå) koreansk.
Vet ikke om det hadde hjulpet. Alt jeg hørte, var susingen i ørene mine. 


Og så begynte det.
Da jeg åpna døra, slo realiteten meg i øynene.
Ja. Mine bange anelser, som jeg hadde forsøkt å ignorere, stemte. Jeg måtte ta teorieksamen. Koreansk teorieksamen.

Jeg tok lappen i 1998! Det er 14 år siden jeg satt på sofasenga på hybelen og led meg gjennom "Veien til Førerkortet" og strøk på 3 tentamener før jeg faktisk besto eksamen. Siden den tid har jeg selvsagt blitt en voksen og ansvarlig sjåfør, og jeg kjører jo her hver bidige dag – jeg vet jo med meg selv at jeg kan kjøre bil. Men alle som har tatt dem vet jo hva slags spørsmål som dukker opp på slike teoriprøver!

Jeg holdt på å begynne å grine. Beina skalv under meg, og hjertet dundret i halsen.
En mutt jente i tyveårene var eksamensvakt, og hun pekte meg til riktig datamaskin, der jeg fikk streng beskjed om å sette meg ned, slå av mobilen og lukke veska.

Eksamen! Og jeg som var så sulten!

Jeg trakk pusten og innså at jeg bare måtte bruke sunn fornuft. Strengt tatt var jeg pokka nødt til å stå. Bilen sto jo parkert utenfor, jeg hadde tidlig i prosessen levert inn mitt norske førerkort, og jeg ville jo veldig gjerne kjøre den hjem. Men jeg tenkte at "okei, det finnes taxier. Stryker jeg, så stryker jeg. Så får jeg heller kjøpe boka og gå hjem og pugge og gjøre alt dette på nytt."

Så satte jeg i gang.
Multiple choice, takk og pris. Men spørsmålene! Dette var ekte teoriprøvespørsmål!

"Hvor store kjøretøy har tillatelse til å bruke kollektivfeltet? 
A. Kjøretøy med minst enn 9 seter.
B. Kjøretøy med minst 9 seter, og minst 6 passasjerer.
C. Kjøretøy med minst 15 seter.
D. Kjøretøy med minst 45 seter."

Sånne ting.
"Hva lekker når det lukter søtt i bilen? Kjølevæske, olje, bensin eller *noe annet jeg ikke husker navnet på*?" (Jeg gjetta kjølevæske. I alle fall ikke bensin. Olje aner jeg ikke hvordan lukter, og det jeg ikke husker navnet på, visste jeg ikke hva var. Jeg er ikke SÅ god i bil-engelsk, liksom!)

"Hva er riktig bruk av tåkelys?" I Korea! Jeg vet ikke!

"Hva sier trafikkreglene paragraf ditt og datt dersom du skader et barn i en skolesone?"

"Ranger risikomomentene i denne filmen."



Ser dette ut som tåke, kanskje?

Heldigvis var det kjempemange spørsmål av typen:

"Hva er riktig å gjøre i situasjonen på bildet? Velg to svar.

A. Gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
B. Tut og gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
C. Kjør langt ut i motsatt fil i denne svingen for å komme langt unna fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp. 
D. Kjør forsiktig og senk farten.
E. Vær oppmerksom på hele trafikkbildet."

Jeg tror ærlig talt det var disse som redda skinnet mitt.
Dét, og at jeg faktisk har kjørt noen timer i trafikken her, og faktisk har skjønt litt om hvordan koreanske sjåfører tenker. Og hva som er logisk. (Igjen siterer jeg Trine, som pepret meg med hjelpsomme sms-er de minuttene jeg hadde til rådighet før jeg måtte slå av telefonen: "Svaret på "Hvordan forhindrer man brann i bilen" er "Ha brannslukningsutstyr"! )

Og! For noen måneder siden falt jeg for fristelsen å ta en IQ-test på internett (ho ho, føler for å legge til at neida, jeg er IKKE noen Mensakandidat og mens jeg er i gang, kan jeg også si at jeg ALDRI kommer til å skrive et innlegg av typen "hvordan norsk skole ødela for meg fordi jeg er så sinnssykt evnesterk (hvorfor skriver folk om sånt hele tiden? Hvor mange genier finnes det, egentlig? Men det er en annen sak ...) og det eneste jeg husker fra den (annet enn hodepinen) var beskjeden om at "er du i tvil, så gjett!" Noe med at underbevisstheten din kanskje er smartere enn du tror. Eller noe sånt.
Så med selvsikkerhet og kvalmende nervøsitet i skjønn forening gjettet jeg i vei om lastebilstørrelser og tåkelys og bussfeltregler.

Etter 20 spørsmål og de mest nervepirrende 16 minuttene av mitt liv siden jeg ... tok forrige skumle eksamen (når var dét? 2002?), trykket jeg bastant og ufravikelig "END!" og tenkte "f... heller".

Skjebnen blinket mot meg.

70 points 
Pass

Jeg sto!!
Jeg STO!!!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg sjanglet ut derfra og som i en tåkete drøm (uten rett bruk av tåkelys) famlet meg ut den tunge døra (jeg greide først ikke å åpne den, så forvirret var jeg!), gjennom det grå lagerlokalet (en ny gjeng mennesker med bøyde hoder satt bak skilleveggen), ned trappa, inn i den orange og grå hallen og frem til damen bak skranken igjen.
"Twenty minutes," sa hun.
De tilbrakte jeg på trappen i frisk luft.
Og så så jeg litt på han her karen som øvelseskjørte i simulator.



Så ropte de "Elisabeeeeeth" og jeg fikk denne i mine skjelvende hender:



Og jeg hadde vanvittig behov for yoga. Etterfulgt av øl.
Lappen! En gang til!! Wohooo!

Hilsen Elisabeth (18).







2 kommentarer:

  1. Så gøy at du blogger igjen! Har sjekket innom bloggen mange ganger hver uke i håp om noe nytt :P
    Gratulerer med lappen, hørtes stressende ut, særlig når du ikke var forberedt, men du klarte deg jo bra!

    SvarSlett
  2. Haha, fantastisk underholdende som vanlig!
    Takk for at du deler slike opplevelser!

    SvarSlett