God dag mann, hittegods? Økseskaft.

Av og til.
Ja okei. Dette høres kanskje både etnosentrisk og egosentrisk og lite verdensvant ut. Men dog: Av og til liker jeg å glemme hele Korea. Noen ganger må jeg bare isolere meg i vår lille expatenklave. Handle importvarer fra Europa på supermarkedet, se på amerikanske filmer på tv, og unngå alle former for kommunikasjon med lokalbefolkningen.
Sa jeg kommunikasjon? Det er i sannhet et begrep med modifikasjoner.

For av og til kan man nemlig bli forrykt. 
Jeg skulle så gjerne likt å vite hvorfor det skjærer seg. Hva det, rent konkret, er som utgjør forskjellene i kommunikasjonsmetoder hos "vestlige" og "østlige", i mangel på andre begreper. (Og jeg har tross alt ikke besøkt absolutt alle andre land i hele verden heller, så jeg kan ikke si at her er det slik og der er det sånn. Men jeg skal innrømme at når det kommer til utveksling og innhenting av informasjon, samt kreativ bruk og forståelse av gestikulering og tegnspråk, har jeg  greid meg mye bedre i alle andre land jeg har besøkt der jeg ikke kan si annet enn "Hei" og "Takk" – på fire kontinenter. Jeg har derfor, her i Korea, av og til litt lyst å si: "Beklager. Det er ikke meg. Det er dere." Men så klart det er meg. Jeg INNSER det. Men allikevel.)

Så noen ganger må man skjerme seg. Kommunisere med folk som forstår, og gi blaffen i resten. La livet være strømlinjeformet en dag eller to. Før man igjen må begi seg ut i Samfunnet. Med alt det innebærer. Noen ganger, som i eksempelet under, må man jo være ansvarlig innbygger, og Gjøre Det Rette. Men dét er ikke enkelt.

Kommunikasjonssvikt, del 1 av ørten:
På lekeplassen utenfor blokka vår finner jeg noe som ser ut som et kredittkort.
Jeg går inn med det i lobbyen og tusler bort til resepsjonisten, som bukker og nikker og neier og hilser med 20-ordssetninger hver gang jeg labber forbi disken.

Han: "An nyoung ha seh yoooooooooo!"
"An nyoung. I. Found. This. On. The. Ground. Outside," sier jeg, og rekker ham kortet. 
Jeg er allerede i ferd med å snu på labben, da jeg ser at resepsjonisten bare "??????".
"It. Was. On. Playground."
"???????"
– Å nei, tenker jeg. Here we go. 

Han tar med bekymret mine opp kortet og leser på det. Ser så på meg og ser ut som om jeg har falt ned fra månen. Navnet på kredittkortet er forresten "Park Hang Li" eller noe sånt - 100 prosent koreansk.
Jeg holder hendene mine opp som et kryss - det betyr at man nekter for noe.
"Not mine," sier jeg. Peker på meg selv og rister på hodet.
Peker på kortet, på navnet, tar armene opp på spørrende, typisk fransk manér og rister overdrevet på hodet.

Han: "??????????????"

Jeg: "You. Must. Call. Bank." Jeg peker på ordet "bank" på kortet, og gjør sånn telefontegn med hånda opp til øret.
Mannen ser på meg, tar telefonen og skal ha meg til å taste et nummer.
"NO. It's NOT MINE!"
Jeg tar kortet og sier: "I found it!" 

Jeg kaster det på bakken foran meg, tar et par skritt tilbake, og begynner å gå som om jeg er ute og spaserer, og plutselig får øye på det. Som i en tidlig dramatime på ungdomsskolen stopper jeg forbløffet opp, tar opp kortet, ser VELDIG SPØRRENDE på det før jeg ser meg rundt, heiser på skuldrene - og gir det til mannen.

Han fatter ikke hva jeg snakker om.

Og det er her det egosentriske, etnosentriske, lite verdensvante kommer inn. For jeg må innrømme at min endelige, oppgitte reaksjon er: HERREGUD!!!!! Hvor vanskelig ER det??? Hva TROR du jeg prøver å si? Tenk deg om!!!

Til slutt ser han ut som femten forvridde spørsmålstegn og tar på seg et smil som bare forteller meg at han ikke aner hva jeg holder på med, men ikke tør innrømme det, sier "okei okei". 
Jeg bare: "Okei." Sukker. Går ut.

Jeg får bare håpe eieren av kortet hadde vett til å sperre det selv.

Neste gang skal jeg igjen fortelle om å bestille kaffe. To forskjellige typer kaffe, i én og samme bestilling. 
Oi oi oi.