Hei sveis!

Jeg var hos frisøren her forleden!
"Er dét verdt et blogginnlegg?" tenker du gjerne. Eller kanskje du tror at husmortilværelsen har gått til hodet på meg, og at jeg er blitt rosablogger og nå skal legge ut 45 før- og etterbilder av manken min, i forskjellige lys, settinger, stylinger og med full trutmunnpositur. Men neida. Selvsagt er det bloggeverdig å gå til frisøren i Korea! Hva annet hadde du trodd?

Det er for det første ikke bare-bare å overhode finne en frisør her. Nå har ikke jeg noen videre frisørteknisk kompetanse ("EG SER UT SOM EN BABY!" er det eneste vitnemålet jeg har fått i så måte, fra en rasende fireåring etter at manken hennes møtte kjøkkensaksa mi i badekaret hjemme i Stavanger. Oooops...), så jeg skal ikke kjede dere med inngående detaljer rundt forskjellene på asiatisk og vestlig hår. Jeg kan bare nøye meg med å si at mitt hår ikke er særlig asiatisk av seg. Det er blondt. Hårstråene er tynne. Det har fall.

Så lykken var stor den dagen jeg ble introdusert for 식이 – Sigi.
Sigi er ca 168 cm høy, i 20- eller tidlig i 30-årene, og har frisørimage med sandfarget hår. Han er fra Busan, og har etter eget sigende vært kjendisfrisør i Seoul, men han måtte flytte tilbake til barndomshjemmet i Busan fordi han ikke helt fikk dreisen på dette med å bo alene.
"I mean, I couldn't live without my mum. I didn't eat breakfast!"
Og aller viktigst: Sigi har bodd i Australia. Sigi har vært eksponert for vestlig hår. Sigi kan stripe vestlig hår. (Alle som striper håret vet at dét ikke er en oppgave man overlater til hvem som helst.) 

Eksempel på hvor galt det kan gå. (Er dette Nicole Richie?!)

Så er det til min fordel at Sigi 1) jobber rett over veien og 2) på en salong som er så fancy at man et øyeblikk føler seg som en erke-expat (en slik som jeg er sikker på at finnes i Singapore og Dubai og de. En slik som driver med Birkinvesker og yacht-fester og martini stadig vekk. Her i Korea er vi litt mer moderate. Vel, i alle fall jeg. Har aldri fått martini før lunsj.) Jeg lukker øynene for det faktum at jeg sikkert betaler kvadruppel expatpris for privilegiet, og nyter å være luksusdyr noen timer.

Og nylig var det altså på tide å freshe opp etterveksten igjen. Ungene ble prekevert hos besøkende mormor, og jeg løp over veien til timen som startet klokka ti.

Salongen Sigi jobber på er svær. Lokalet er digert, og minst 20 frisører, assistenter, stylister, neglekunstnere (eller hva de heter), make up-artister og damer som ser viktige ut med perm under armen, er til enhver tid i sving der inne. Det er høyt under taket, interiøret er lyst og flott, og man kan bli både litt begeistret og litt overveldet første gang man kommer inn. I alle fall hvis man er vant til sånne frisørsalonger jeg går til i Norge. 

Uansett, fake it till you make it. Jeg kan gjerne leke posh. Hver gang en ny kunde kommer inn døren, annonserer resepsjonisten nykomlingens ankomst i en mikrofon og så ROPER HELE KOLLEGIET NOE SÅNT SOM "TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!" Det samme skjer når noen går. Med andre ord: Hver gang man har rukket å gli ned i stolen, fordype seg i Kate & Williams nyeste videverdigheter og kjenner skuldrene senke seg, sørger dette voldsomme talekoret for å rykke deg ut av dagdrømmene.

Denne gangen var jeg imidlertid den første som var innom salongen, så ingen frisører sto rundt på gulvet og stelte sine kunder. De sto tvert imot alle samlet rundt resepsjonsdisken, og hadde tydeligvis akkurat fått overlevert dagens program. Jeg tenkte ikke så mye over det der jeg kom bort til der de sto. Sigi kom imot meg og tok meg i hånda og spurte hva jeg skulle gjøre, og kollegaene hans sto nå bare der. Men plutselig snudde alle 20 seg mot meg og ropte "TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!"

Jeg skvatt litt, før jeg i beflippelsen avleverte en liten kongelig vink. Jeg syntes det passet.

Så er man så urutinert at man tror man skal gå til frisørstolen, men det stemmer jo ikke. En liten assistent kommer pilende og tar deg med inn i et lite rom. Der må man ta av seg jakke og legge håndvesken fra seg. Det er som å bli et barn igjen: Assistenten bretter jakken din fint sammen, tar den blytunge veska di (med et nesten umerkelig stønn), og legger det i et skap. Så finner hun en liten kappe – litt a la sykehuskappe – som hun holder foran deg. Skal jeg inn fremlengs eller baklengs? Skal den kneppes eller knytes? Knis, fnis. Endelig blir kappen lukket (fortsatt av assistenten), og så låser hun skapet og legger nøkkelen i lomma di.

Og så gjør hun noe kjempeirriterende koreanskhøflig: Nemlig å gå bak deg når hun skal vise deg hvor du skal. Hæ? Det opplever jeg stadig vekk når folk skal være litt ekstra høflige. "Jeg skal vise deg hvor det er. Du går først!" Det går jo ikke!
Så man virrer litt rundt som en forvirret liten høne, og snubler i assistentens bein, og flirer litt sånn hysterisk avvæpnende til man endelig lander i en stol. Okei, sånn.

Dette fant selvsagt sted også denne gangen, men jeg var jo så blasert og vant til det nå at jeg knapt la merke til at jeg ikke fant stolen. Men til slutt satt jeg i den, da, og så kom Sigi. "Oh, many weeks since you are here," oppsummerte han alvorlig, etter å ha tatt etterveksten min i betraktning. Joda, stemte nok det. Jeg tok meg ikke bryet med å fortelle ham om dette med barn og ego-overskudd og prioriteringer og sånn. Jeg tror ikke han er helt inne i dét livet uansett. Sist jeg var der, spurte han meg om når jeg hadde termin. Jeg ser ikke akkurat gravid ut, så jeg ble ikke så veldig fornærma, bare ganske forfjamsa. Da vi etter mange misforståelser ("When is your special day?" "Special day?" "Yes, when your child born?" "When my children were born? Their birthdays?" "Yes, when it will come?" "Do you think ... I'm not pregnant!" "Oh? OOOOH! I thought... I am sorry! I think you are American lady sometimes come here! She is having baby!") fikk klarhet i sakene, var han så flau at han sporenstreks ga meg massevis av prosenter i rabatt. 

Etter ti måneder i Korea, er det en annen ting som fremdeles kan by på problemer: Kaffebestilling. Så også nå. 
Frisøren: "You want drink?" 
Jeg: "Yes please. Coffee please!"
Problemet: Man sier ikke "kåffi" for coffee her. Man sier "kåppi". Det er dét det heter.
Han: "Cup tea, okay."
Jeg: "Eh, kåppi."
Han, henvendt til assistenten: 당신은 차 한 잔을 주 시겠어요?
Jeg: "Hmmmmmm."
To minutter senere: "Here is your tea!"

Dokumentasjon: TV-skjerm på veggen. Og jeg fikk kaffe til slutt. 

Ja, ja. Selv om man må nøye seg med te, så er det litt artig å være hos fancyfrisør i Korea. For det første er det jo alltid både en assistent og en frisør tilstede. Må være gøy å være frisør og ha en sånn liten hjelper! Denne assistenten kommer med et lite putebord til fanget ditt, sånn at du ikke skal anstrenge underarmene dine når du holder blad eller telefon, og så pakker hun ørene dine inn i sånne bittebittesmå dusjhetter, før hun drypper olje i hodebunnen din og gir en liten hodebunnsmassasje sånn til å begynne med. Hvis man ikke, som jeg, har med seg en skikkelig teit bok kan man se på The Voice på sånne små skjermer (uten lyd, riktignok, men pyttsann), mens 1-2-3 frisører holder på med de kjedelige foliene i hodet ditt (DA føler jeg meg luksuriøs, da! Når jeg har TRE frisører på én gang!).

Etter en evighet ble de ferdige og jeg satt i fred med aluminiumsfolie-/romvesenlook og en sånn varmesak over hodet som mest av alt minnet om en sinnsforvirret kjøttende plante (den åpnet og lukket seg rytmisk over meg mens den spilte Fader Jakob og tyske, klassiske vuggeviser!) og tenkte at nå gjensto bare venting, hårvask og litt klipp, så var jeg ferdig. Men assistenten syntes visst jeg så litt anspent ut, for hun kom trippende med oljer og puter og bomullsdotter og kremer, og med steinansikt tok hun tak i hendene og underarmene mine og ga dem en behandling de aldri før har kjent maken til. 

Nå ble det så mange bilder av trynet mitt her at det nærmer seg rosabloggingstendenser, 

men jeg måtte jo dokumentere den flotte kjøttende varmegreia. Og Koreakaffe: Drikkes helst med sugerør. Og kjeks.

Hårvasketid. Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt bekymret for klokka. Mormor var mobil-løs barnevakt, og jeg innså at jeg hadde feilberegnet tiden dette ville ta med minst en time. Så da jeg, mens jeg lå med hodet i den der vonde vasken og ble shamponert, hørte ropene fra det som bare måtte være en protesterende toåring, var det ikke fritt for at jeg tenkte "oi, er det Mari som har slått seg vrang?"
Jeg fikk gløttet opp, og ble beroliget. Det var ikke mitt barn. Men så ble jeg ikke så beroliget allikevel, for dette var en toåring som skrek fordi han ikke ville ha permanent!

Bestemor hadde tydeligvis bestemt seg for å kombinere barnevaktsitting med egenpleie, og hadde ambisiøst gått i gang med full permanentbehandling med sitt to år gamle barnebarn på slep. Hun må ha vært absolutt og fullstendig gal i hodet. For å blidgjøre minstemann, hadde de tydeligvis funnet på at han også kunne få permanent. Så der bar de ham, sprellende og skrikende og med hårruller i toppen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine eller ta med meg barnet og løpe. Jeg valgte å nøye meg med lett hoderysting. Jeg vet egentlig ikke hvordan historien endte heller. Jeg vet bare at jeg heretter skal være ekstra snill med koreanske barn med krøllete hår. Klappe dem litt forsiktig på hodet og gi dem et drops.

Men Sigi var fornøyd med stripene, og det var jeg også. Han måtte bare føne meg helt og fullstendig glatt først. Frisørene her er ikke fornøyd før du har fått full Kaci Kullmann Five-sveis: Stylingprodukter er ukjente saker. De draaaaar og draaaaaar og føøøøøøøner og draaaaaaar, til håret til slutt er helt Playmo og ligger som en lue rundt hodet ditt. Jeg var sulten som en ulv, takket pent nei til en flaske shampo som kostet 500 kroner, betalte armen og foten min for gleden, og etter sveisen å dømme var jeg tilsynelatende parat for en ettermiddag som representant for Republikanerne i Senatet.

Men det ble fint etter at jeg fikk vasket det!