Ikke bare forvirring

Dere vil bli tilgitt hvis dere, etter å ha lest innleggene i denne bloggen, tar dere i å spørre: "Er det bare mas å bo i Korea, eller?"
For selvsagt er det kulturforskjellene som er artig å blogge om. Og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg kunne skrevet 3000 ord om oppstusset som omgir meg nå om dagen, for eksempel. At jeg var uheldig og dulta borti bilen til en mann mens vi ventet på grønt lys (og med andre ord sto nærmest stille), hvilket har utviklet seg til en farse av en prosess der siste nytt var at mannen er innlagt på sykehus for full legesjekk og jeg ikke blir forundret om han kommer ut igjen med whiplash mens jeg blir anmeldt for legemsbeskadigelse. For det er visst sånn her: Kriminalitet som kan avsløres, eksisterer nesten ikke. Derfor kan jeg fint gå på do på denne kafeen jeg sitter på nå, og la veske og Mac og iPhone ligge igjen på bordet, uten å være stressa i et sekund på om det vil være der når jeg kommer tilbake. For det vil det. Man STJELER ikke.

Men terskelen for å lure folk, er visst lavere.

Men jeg kjenner at det der, det får bare gå sin gang. Jeg lener meg tilbake og le, og venter på at jeg kan fortelle om hele hendelsesforløpet snart vi har kommet i mål. Når nå dét måtte være.

Og jeg kan skrive side opp og spalte ned om hvordan det er å være forelder på skolen her vs. i barnehagen hjemme. Om forventninger og ekskursjoner og kulturforskjeller og overraskelser.

Jeg kan berette om parkeringsvakten som skrek til meg i går, fordi jeg ikke skjønte at når han holdt opp én lillefinger på én hånd, så betød det 6000 won. Så klart?

Eller om opplevelsen vi hadde på en koreansk restaurant forleden, der vi – uten å avsløre for mye – fikk servert noe som var så ellevilt at vi virkelig måtte jobbe for å holde ansiktet i normale folder for å ikke skremme vettet av både ungene våre og tilfeldig forbipasserende. (Dét innlegget kommer senere!)

Og det er sant at knapt en dag går uten at det skjer noe mer eller mindre merkelig, pussig, uforståelig eller beint fram ellevilt. Enten fordi vi er i Korea og ikke skjønner opp ned på noe, eller rett og slett fordi jeg har tre unger mellom 2 og 5 år, og det i seg selv byr jo på noen interessante situasjoner. (Ukens dilemma: hva GJØR man egentlig når den ene tvillingen har satt i gang med full tannfelling, og den andre ikke har så mye som én løs tann? Den forulempede tvilling 2 ga i alle fall beskjed på sin måte:

Og det er klart det er gøy med sånne rare ting. I mitt vanlige liv, i Norge, som jeg jo må innrømme til tider kunne være både forutsigbart og ensformig og rutinepreget (det er en grunn til at vi valgte å dra til Sør-Korea), så var episoder som de over nok til å holde meg i en blanding av forargelse og begeistring i noen dager. Jeg kunne knapt tenke meg noe mer underholdende, ja nesten givende, enn å dvele ved episoder som bil-historien over. "At det GÅR an!" Og "har du HØRT!" og det ville blitt Facebookstatuser og blogginnlegg og lange telefonsamtaler med pappa og stor oppstandelse. "Hørt på MAKEN!"

Men når det er sånn hele tiden – da kan man ikke la det gå inn over seg i så stor grad. For da blir man enten gal, eller deprimert, eller setter seg på første fly hjem. Skal man stadig gå rundt og være oppgitt og forarget og hysterisk og stressa og forvirret, vel, da tror jeg ikke man får et veldig bra liv.

Derfor er å bo her, omgitt av alt det merkelige, på mange måter en øvelse i å la livet gå sin gang. I å bare riste litt på hodet, trekke på skuldrene, og tenke "jaja. Det som skjer, det skjer." Og så går det videre.

Så det jeg, sånn utenom bloggen, velger å dvele ved, er jo alt det som er så fantastisk her. Hverdagen som er blitt en slags hverdag, men som er full av små elementer som overhodet ikke har noe hverdagslig over seg.

Som for eksempel det mannen min fortalte meg i dag: Han drar grisetidlig på jobb om morgenen. Så han har sett at det går en mann rundt i parkeringskjelleren klokka 5.30 hver morgen og vasker bilene som står der! (Det vil si, ikke alle bilene. Dette er tydeligvis noe man må bestille, for han rører ikke vår, det kan jeg trygt si!) Det er dét som er årsaken til alle de skinnende, blanke doningene (som den jeg dulta borti, host)! Jeg har grublet litt på det, for jeg har aldri sett noen vaske en bil, ei heller har jeg sett SÅ mange vaskehaller, men alle har rene biler. 

Og så er det faktisk en mann som gjør det. Om morgenen. Tuslende rundt i parkeringskjelleren med filla og bøtta si.

Jeg vet ikke hva andre tenker om det, men sånt fascinerer meg.

Og hver morgen, når jentene og jeg svinger ut fra parkeringsplassen og ut på veien, nøyaktig klokka 7:54, blir vi møtt av ikke én, men TO menn i dress som kontrollerer hver sin, hm, hva heter det, en slags tjukk dirigentpinne i plast. De møter oss med et raskt og høflig bukk, før de signaliserer om det er klart, eller om jeg må vente litt før jeg svinger til venstre. Seansen avslutter med nok et blikk, og litt vink. Jeg må legge til at det er svært lite trafikk her om morgenen. Jeg tror jeg faktisk har måttet vente fire ganger i løpet av den drøye måneden vi har kjørt til skolen.

Og det aller beste er jo at vi bor rett ved stranden. At jeg, når jeg har levert barna, bare kan plonke bilen på en parkeringsplass, og tusle bort til favorittkafeen min, hvor jeg nå sitter og jobber, ute, under tak, til lyden av bølger, sympatisk musikk – og med havutsikt. 

Her sitter jeg!

Og smoothien koster 25 kroner og kan derfor kjøpes hver bidige dag, uten snev av dårlig lommeboksamvittighet.

Ja, jeg kniper meg i armen flere ganger i uka. Bokstavelig talt. For noen ganger må jeg jo lure: Er dette en drøm? 

Måsene chiller før dagen starter.

Frokosten er servert nede på havna.

Haeundae er den mest populære stranda i en by med 4 millioner

 innbyggere, her kl 9 en varm morgen i forrige uke. Ikke en sjel å se ...  

Jeg synes det er ufattelig at koreanere ikke bader bare fordi det er september, 

men jeg skal ikke påstå det gjør meg noe at baderingene og tettitettmedparasollene er forsvunnet!

Lillesøster og jeg må vente på femåringene etter skolen en 

time to ganger i uka. Når det er varmt – og det er er det – kjører 

vi gjerne ned på Songjeoung-stranda, kjøper en smoothie, leser bok, og 

jeg må innrømme at jeg nyter å kunne gi full oppmerksomhet til ett barn.

  

Det er ikke alltid jeg gidder å lage mat til ungene og meg når mannen er borte. 

Men hvem ville egentlig giddet å lage mat, når man kan stikke ned og spise pizza her?

Det er fantastiske turmuligheter i Busan. Det går faktisk flere 

fjellkjeder gjennom byen. Dette er tatt fra fjellet Geumjeang-san.

Fra Busan-tårnet

Bare fordi det fikk meg til å le: Pussig lek med utsikt.

Kanin med hatt av skjell og Barbie på tur i en tekanne. 

Og ja, bildene er tatt med Instagram og det er filter og alt det der. Men jeg overdriver ikke. Det er virkelig så fantastisk å være her. Sånn i tillegg til alt det rare.