Duppedittegjettelek

Vi har flyttet. Forlot sommeridyllen på Geoje til fordel for gigabyen Busan, med fire millioner innbyggere (og sånn sett selvsagt rene småbyen i Asia-sammenheng: Seoul har 10 millioner innbyggere, Tokyo har 13 millioner, og Shanghai 23 ... Men stort nok for meg, sånn for nå, i alle fall!)

Geoje kunne på mange måter være forvirrende. Men en vesensforskjell på å bo der og her var jo at jeg stort sett visste hva som foregikk inne i selve leiligheten. Jeg visste i alle fall hvilke knapper jeg skulle trykke på på oppvaskmaskinen og brødristeren, og selv om alle klærne mine ble vasket på lik temperatur og jeg slet med å åpne døra sånn i børjan, så var det relativt ukomplisert.

Men så kom vi hit.
Vi bor i et splitternytt kompleks, i en av de øverste etasjene i en av de høyeste boligblokkene i Asia. Oh yes. Tipper vi bor et par hundre meter over bakken. Det i seg selv er imponerende. At vi har golf-driving range i parkeringskjelleren, barnegym med minitredemøller og minispinningsykler i nabotårnet, og massasjestol på kontoret, er morsomme kuriosa.

Saken er den at vi har så mange ting jeg ikke vet hva er. Det er knapper og duppeditter og innstillinger og skjermer og ringelyder og plingelyder og høyttalere, og det dinger og donger og annonseres og spørres. På koreansk. Selvsagt er dét noe jeg er innforstått med – jeg er ikke en sånn expat som synes hele verden burde være amerikansk for å gjøre livet enklere for meg – men en liten smule utfordrende, allikevel.

Vi kan jo bare begynne med begynnelsen. Da vi flyttet inn her, møtte vi husvertinnen vår i døra. Hun klappet begeistret i hendene og viste meg stolt en nyvinning på kjøkkenet. Dette var faktisk det eneste hun tok seg bryet med å vise meg før hun fant veien ut døra:

Dette er jeg så stolt over å ha i hus! Det er siste skrik! Jeg aner ikke hva det er!

Vi har konkludert med at det til høyre er en riskoker. Standardutstyr i asiatiske hjem, greit nok. Men hva er det til venstre? 

Tallerkenvarmer, er mannen min sitt tips. Men man varmer da ikke tallerkener opp til 90 C?

 Og hvordan skal de i så fall stables?

Det er for smalt til å være en sterilisator for glass og kopper, og det er umulig å stable tallerkener der. Men temperaturen går opp til 90 grader Celcius, så det som skal inn, skal tydeligvis bli veldig varmt. Så langt har jeg kommet.

På kjøkkenet har vi også en liten tv-skjerm med radio. Den biten forstår selv jeg. Hadde jeg forstått koreansk, hadde jeg selvsagt digget å kunne se på såpeoperaer eller nyhetene mens jeg mekket middag.

Men denne tv-skjermen gir meg visstnok også et vell av andre muligheter. Jeg vet ikke hva de er, og hver gang jeg trykker på knappene for å prøve å se om det skjer noe, og om jeg klarer å dedusere meg frem til de forskjellige funksjonene, så begynner det plutselig å ringe, og noen sier !어떻게 당신을 도울 수!!" i andre enden. Jeg bare "English English!" men de bare "누군가가있다?" Jeg har ikke peiling på hvordan man legger på, og trykker som regel vilt videre til jeg hører et oppgitt sukk i andre enden, etterfulgt av et klikk.

De burde bare legge inn sperre på meg, egentlig. Jeg skulle bare så gjerne funnet ut hvordan jeg får radioen over fra AM til FM – uten å ringe Securitas hver gang jeg forsøker!

Alle har vi vel opplevd følgende situasjon: Du venter på en håndtverker eller andre som skal komme på døra, samtidig som du er uhorvelig tissetrengt. Klokka nærmer seg den avtalte tiden, og spørsmålet er: Rekker jeg å gå på do nå, eller må jeg holde meg i tilfelle de kommer, ringer på og går igjen, mens jeg sitter og tisser?

Vel! Dette er en problemstilling jeg ikke lenger trenger tenke på! Forutsatt at jeg går på rett bad – dette er eksklusive greier som bare finnes på det største av våre to bad. Der har vi nemlig dette fiffige panelet:

Etter iherdig utspørring på sosiale medier og blant andre i samme boligkompleks, har jeg nå blitt fortalt at den største er en nødknapp. Litt forunderlig å ha denne ved siden av toalettet, synes nå jeg – det er jo ikke akkurat der man tilbringer mest tid i løpet av en dag, og sannsynligheten for å ha et illebefinnende akkurat der er jo mindre enn f.eks. i sofaen.  (Eller kanskje ikke? Mulig dem med medisinskfaglig kompetanse kan si mer om dette.) 

Men okei. Jeg tror uansett ikke den funker, for jeg trykket vilt og hemningsløst en av de første dagene for å se hva som skjedde. Jeg ble ikke reddet, ambulansen kom ikke, det ringte ikke på kjøkkenskjermen vår en gang.

Men altså, til "har jeg tid til å gå på do"-scenariet vårt over: En av de andre knappene er faktisk en døråpner! Og den andre kan man ta telefonen med.

Ikke at jeg vet hvor telefonen vår er. Har vi overhodet en telefon? Vi har riktignok nok en skjerm på veggen i stua. Den er visstnok en mirakuløs "sentral" der man kan styre alt i hele leiligheten. Og av og til når jeg trykker på den, kommer det et bilde av en telefon. Eller værvarsel. Eller et hus. Men noe telefonrør har jeg ikke sett snurten av.

Her er svaret på alle mine spørsmål. Men... ja. Nei. Jeg ikke forstå.

Min teknisk svært kompetente svigerfar fikk det for seg at han skulle komme til bunns i denne dingsen, og tilbrakte en halv ettermiddag med å trykke og stille inn. Det endte med at han skiftet bakgrunnsfarge – og lenger kom ikke han heller.

Men bevares, det ser jo flott ut.

Her følger en liten kavalkade over andre mystiske og fiffige duppedingser som omgir meg: 

Hva er dette for noe? En safe? Funker veldig fint som avlastningsbord ... 

Hverdagsspørsmålet "Har du sett fjernkontrollen?" har fått ny dybde.

Ungene er i syvende himmel. Vi har tv på veggen ved badekaret!

Panel på do. Oppvarmet sete og alle rompedusjmuligheter du kan tenke deg. 

Men Trine i naboblokka er enda mer moderne enn oss. De har til og med fjernkontroll for dopanelet.

Den übermoderne lille selvgående støvsugerroboten har jeg lest om i blader ganske lenge nå, og jeg var veldig begeistret da jeg så at det var en sånn i leiligheten. 

Men nå står den i boden.

Den rengjorde omtrent like godt som femåringene får til med kost og feiebrett, og lillesøster trodde den var et monster.

Og så må jeg jo nevne informasjonstjenesten vår. Plutselig hører vi "ding dong!" og så begynner taket å snakke. Der er det nemlig installert en høyttaler. Og det meldes. Flere ganger daglig. Jeg har ikke peiling på hva det dreier seg om. Er det at parkeringsanlegget er stengt? At det er tilbud på dagligvarer på super'n? At det er gratis sjokolade i lobbyen? Det eneste jeg vet, er at jeg ble beroliget i forgårs – da var det tyfon her, og det annonserte de i alle fall på engelsk. Så får det heller være at vi må avbryte alle samtaler og sitte og se på hverandre mens vi i flere minutter må høre på lange tirader fremført av en insisterende koreansk kvinnestemme. Det er litt som å bo på en flyplass. 

Favorittene mine så langt er for øvrig: Oppvarmet dosete – og at jeg bare trenger å holde nøkkelkortet mitt opp mot en sensor i heisen, så blir jeg sendt rett til riktig etasje. Kult!

Mest idiotiske gimmick: At vi har 2-3 tv-kanaler som bare viser overvåkningskameraene fra lekeplassen. Det er altså meningen at vi skal kunne overvåke ungene våre mens vi f.eks. ligger i badekaret eller lager middag. Problemet er jo bare at kameraene bare filmer enkelte lekeapparater, så straks ungene beveger litt på seg, er de ute av synsfeltet. Og: det er så mange etasjer ned og så lang ventetid på heisen, at om jeg så hadde sett at det kom noen og kidnappet ungene, så hadde fuglen vært fløyet for lenge siden innen jeg hadde kommet meg ned på bakkeplan. 

Men bevares! Teknologisk, dét er det!