Joda, så klart er det ungene!! Det er jo ikke jeg som insisterer på å ta piruetter i en full heis; det er ikke jeg som bestemmer meg for å leke slange på en parkeringsplass (herlighet!); det er ikke jeg som løper etter andre familiemedlemmer på restauranter og skriker og biter dem fordi de nekter å slutte å synge en sang. Jeg er imidlertid den personen som oftest ender opp med å skjemme meg ut der jeg står midt i heis/restaurant/på parkeringsplass og skriker på umiskjennelig nordnorsk mens ungene løper i hver sin retning og gjør alt annet enn å adlyde meg.
Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at uansett hvor vi befinner oss og hva vi gjør av i utgangspunktet uskyldige aktiviteter (som å ta heis mer enn to etasjer eller gå fra supermarkedet til bilen), så ender det med at vi dominerer hele stedet med hyl og skrik og søl og kaos og totalt tap av ansikt på absolutt alle måter. Sukk! Det er kun når jeg er sammen med andre småbarnsfamilier og observerer at det samme skjer hos alle familier med mer enn ett meget veloppdragent barn, at jeg kan puste lettet ut et sekund, og innse at sånn er det bare. Med kids etc. Nettopp. Kids. Alt er deres feil. Kan ikke oppføre seg.
Nuvel. Jeg må visst jekke meg ned noen hakk. For jeg klarer tydeligvis helt fint å lage litt kaos og oppstuss helt uten barnlig hjelp. Gitt.
Dette fikk jeg bevist da vi dro til Tokyo for noen dager siden. En tur som for øvrig ikke kan nevnes uten de nødvendige digresjoner! For en by!! Alt du har hørt er sant! Kreisi! Spinnkult! Neonlys! Vanvittig fashion! Jeg gikk i spinn av lykke. Jeg må tilbake. Umiddelbart!
Jaaaaaaa!
Og på mange måter omtrent som å komme til EU igjen, sammenlignet med å bo i Busan. Folk snakket engelsk! Ingen solgte tang på gata. Ingen fotograferte ungene våre eller hylte av begeistring bare vi kom inn i en butikk med de små på slep (hvilket stort sett bare er koselig, men det var nå greit å slippe det for noen dager også). Og det var søppelbøtter der! (Har ikke sett en siden vi flytta hit. Man må ta med seg bosset sitt hjem her.)
Men dette med Europa-likheter var jo selvsagt bare et fantasifoster, forårsaket av både å ha tilbrakt for lang tid i Busan og min naive entusiasme over å f.eks. bestille kaffe uten misforståelser. Jeg ble forledet til å tro, osv.
Hva kan jeg si. Jeg er ikke så verdensvant som jeg liker å innbille meg. Jeg er like teit som amerikaneren på Vaclavsce Namesti som jeg en gang hørte skrike: "Seriously! Just give me a Dunkin' Donuts! I came to Prague to find a Dunkin' Donuts!"
Jeg døde litt inni meg da.
Men det er nok ikke fritt for at noen døde litt inni seg av å se undertegnede i fri dressur i Tokyo forleden.
For vi dro til en park. Ikke en hvilken som helst park, heller. Parken utenfor selveste keiserpalasset, må vite. Det var varmt, det var vakkert, og jeg gledet meg vilt til å møte en supervenninne kl 13 for bare å henge resten av dagen. Når man ikke har sett noen av de gode, gamle venninnene på fire måneder, og ikke skal se noen flere på aldri så lenge, så blir sånne ting utrolig betydningsfulle og viktige. Jeg gledet meg tusen meter, som femåringene ynder å si. Men før dette skulle skje, var det familieturisme. Ergo park. Vi gikk inn i hagen, hvor vi ved inngangen fikk fem billetter i tykk plast som vi skjønte vi også måtte levere tilbake igjen på veien ut. Så ruslet vi rundt sammen med hundrevis av IMF-mennesker (konferanse in town) og tok sikte mot første og beste gressplen, der vi la oss på plenen og overvar kråkestupingskonkurranse.
Men klokka 12.40 bestemte jeg at jeg måtte si farvel til mann og barn, for å sette snuten mot Ginza og venninnetreff. Yippi! Jeg hadde tett program: Måtte gå ut av den store parken, gå til t-banen, ta ut penger, kjøpe t-banebillett, finne rett tog, suse til Ginza, gå opp x antall trapper og finne kafeen vi skulle møte på.
Det var jo her jeg ville være!
Jeg har en sykdom. Den heter "halvt tysk". Arven fra min tyske famiie innebærer at jeg har et patologisk og nevrotisk forhold til tid. Jeg er ekstremt presis. Alltid. Jeg eier ikke retningssans, jeg er tilnærmet fargeblind, jeg har ikke i nærheten av absolutt gehør til tross for årevis med fiolintimer – men jeg kan fortelle deg på sekundet hvor lang tid det vil ta deg å komme deg fra A til B. Genau.
Men jeg glemmer å legge inn slingremonn. Alltid.
Stort sett går det greit. For verden er jo et logisk sted, no? Sunn fornuft osv, ikke sant?
Det trodde jeg også. Så da jeg etter å ha gått bortimot en kilometer kom forbi billettlukemennene ved utgangen, og kom på at "oi, jeg har visst ikke bare min billett i lomma, men tvillingenes også", falt det meg naturlig å komme billettørene i møte med kommentaren: "Jeg har to unger inne i parken også, men de er med faren sin, og jeg må gå. Kan ikke dere bare ta disse billettene og legge dem til sides? Dere kjenner dem igjen. De er tvillinger, små, blonde, og er sammen med faren sin og en blond lillesøster."
Det.
Skulle.
Jeg.
Aldri.
Ha.
Sagt.
"No!"
"No?"
"No!"
"Jammen!"
"NO!"
"Jammen hallo. I have meeting osv."
"NONONONONO!"
Det var selvsagt der jeg bare skulle kapitulert. Jeg burde jo bare ha løpt inn i parken igjen, funnet igjen familien, levert fra meg de fordømrade brikkene, og gjort alt en gang til.
Men som sagt. I overkant optimistisk. Jeg prøvde meg på litt argumentering. "Jeg vet ikke hvor i parken de har gått" (hvit løgn ...), "Jeg har ikke tid til dette her" og min favoritt i ettertid: "I have important business meeting!" Business meeting! I miniskjørt, Converse og med isflekker på den gamle HM-T-skjorta ... Men hallo, jeg er jo fra Annen Kultur, hva vet vel japanere om business meeting i min verden, hm, no? Kanskje jeg var en dødskul DJ som skulle ha business meeting med radio station, for alt de kunne vite. Nemlig.
Sammenlignet med denne unge representanten for lokalbefolkningen, var jeg dessuten direkte konservativ i klesveien.
Men ingenting gikk inn, og de ignorerte meg bare samtidig som de hissig gestikulerte at jeg ikke kunne gå, så da tenkte jeg "fader heller", og bestemte meg for å bare stikke. "I haven't time for this. Bye!" sa jeg. Og gikk.
Jeg hørte forsåvidt at noen skrek noe bak meg, men jeg tenkte at hallo, jeg var jo bare en skarve turist. Ute av øye, ute av sinn, og sånn.
Men da en mann i sikkerhetsuniform kom løpende etter meg rett før jeg var kommet frem til hovedutgangen, mens han skrek "MADAME! MADAME! COME HERE!" fikk jeg litt kalde føtter.
Egentlig hadde jeg lyst til å bare sprinte av gårde, men det var noe med at jeg hadde beskrevet resten av familien i detalj som gjorde at jeg tenkte at dette kom sikkert til å få konsekvenser for dem også.
Mens klokka tikket. Jeg skulle møte venninna mi om 15 minutter, og vi hadde verken mobil- eller mailkontakt. God, gammeldags avtale, rett og slett! Så jeg ble litt hektisk i kinnene, men trampa allikevel motstridig bak den myndige mannen med streng hatt (og en lite fryktinngytende kroppsstørrelse på ca 168 cm og 63 kg, hvilket han kompenserte for med et uhyggelig strengt blikk og skrikende røst).
Mannen dro meg med tilbake til mennene i billettluka, plaserte meg utenfor den, og skrek "STAND HERE!"
Jeg bare "har ikke tid! Herregud! Kan jeg ikke bare? Er det ikke bare å? Herlighet, det er to plastbrikker det er snakk om! Legg dem i en konvolutt og skriv "blonde kids" på, eller noe!"
Som om jeg ikke har lært at i denne delen av verden følger man reglene! Ikke noe om eller men eller argumentering. Det blir som det er bestemt, basta!
Men det gikk av en eller annen grunn en jækel i meg. Jeg, som pleier å si at jeg ikke eier snev av konkurranseinstinkt, fikk det plutselig for meg at denne kampen vinner f... ikke du!!
Det var jo det rene vanvidd! Noe så ulogisk! Både det de holdt på med, men også min reaksjon til det hele. Hallo, liksom. Er jeg dum i hodet? Ja. "I came to Prague to find a Dunkin' Donuts". That's me!
Så jeg satte i gang. Og fikk for meg at jeg måtte snakke V E L D I G T Y D E L I G og høyt, slik at alle engelsktalende mennesker som gikk forbi, fikk med seg hva problemet var. Jeg hadde vel en slags idé om at det kanskje skulle dukke opp et japansk- og engelsktalende menneske som kunne fungere som et slags mellomledd, men alt jeg fikk var hevede øyenbryn og medfølende hoderysting. Og en mann som plutselig kom opp i ansiktet mitt og hvisket kjempehøyt "JUST RUN AWAY!" Neste mann sa "Just keep calm! Whatever you do, don't get angry!" (Litt sent. Men godt ment.) Det var egentlig veldig hyggelig, all denne medfølende oppmerksomheten. Men akk, så lite hjelpsom.
Det interessante var da sikkerhetsmannen bare lukket seg helt. Da vi satte i gang hele prosessen, kunne han litt engelsk. Nå kunne han så godt som ingenting. Han snakket sint og forbanna til meg, på japansk. Da jeg på ny forsøkte å argumentere, sa han bare "huh? Huh? Huh?" Pekte på plassen jeg sto på. Han ville at jeg skulle bli stående på stedet. Jeg bare "do you want me to stand here until my family comes here? But that could take all day!" "STAND THERE!" skrek han. Så snudde han ryggen til. Jeg ble stående som en annen statue.
Jeg prøvde meg på ny.
"Seriously ... I haven't got ..."
Og da snudde han seg.
Og da innså jeg det. At hvis jeg sa. Så. Mye. Som. ETT ORD TIL.
Så kom jeg til å bli arrestert. For uanstendig oppførsel på kongelig eiendom. Eller noe.
Så da kapitulerte jeg. Omsider. Burde jo ha gjort det for ti minutter siden. Jeg freste noen passende nordnorske fornærmelser og begynte å løpe inn i parken på jakt etter familien. Jeg hadde dumme sko, og det var varmt, og jeg hadde et sånn der miniskjørt som bare kryper kjempefort oppover midja, så etter hvert femtende skritt måtte jeg stoppe og dra ned skjørtet med sikksakkbevegelser før jeg sprintet videre, og jeg løp feil vei, og hvor pokker og jeg bare GAAAAAAAAAAAAHHHHHH og klokka var 1255 og DÆVEN STEIKE TA og endelig fant jeg gjengen, og ungene bare "hæ?" og mannen min bare "hm?" og jeg bare "bloody idiots! Here are the kids' tickets!" før jeg sprintet videre (sikksakk med skjørtet) og fikk endelig slengt den der brikken til vakten mens jeg bare "THANKS FOR YOUR UNDERSTANDING!!" med en helt sikkert uforståelig sarkasme.
Og så funket ikke minibanken og jeg måtte betale et dagskort med yen tilsvarende kronestykker som jeg skrapet sammen fra lommebok og veske og lommer – det er uhyre stress å putte én og én mynt på en sånn maskin når man har det travelt, og så mistet jeg alle myntene på gulvet, til stor underholdning for en gjeng menn som sto bak meg, og det der forbanna miniskjørtet og t-banen var 600 meter unna og pust pes pust pes pust PES!
Men så kom jeg til Ginza bare 15 minutter forsinket og fant supervenninne og sushi og øl.
Og så var alt bra.
Men okei unger.
Det er kanskje ikke bare hos dere vi finner årsaken til det konstant tilstedeværende kaoset som omgir oss.
Og jeg skal aldri mer dømme dumme amerikanere.
:)
