Så KOSCHLIG med tvillinger, du!

"Åh, så koselig med tvillinger!"
Det har vært omkvedet omtrent så lenge jeg - vel, okei, ikke så lenge jeg kan huske, men i alle fall så lenge tvillingene kan huske. For det begynte allerede på barsel, der jeg sløvt og ødelagt kom subbende, euforisk og i sjokk, med to små nurk i en plastbalje (det var tider!). Fremmede mennesker ble ømme i blikket og salige i stemmen, slo hendene sammen og utbrøt "næmmen hellanDUSSAN!"

Det var tider! Søvnløse, brystsprengte, sinnssykt stressa, helt uforglemmelige tider!

Og jeg var jo forsåvidt enig. De var jo fryktelig søte! 
Og sånn fortsatte det, egentlig, hver gang vi viste oss offentlig, frem til omtrent på den tiden da de sluttet med smokk og vogn, fikk skostørrelse over 23 og begynte å gå bananas hver gang vi var på Rema. Tvillingfascinasjonen til omverdenen tok med rette et lite opphold. 

Helt til vi flyttet til Korea. Da satte det igang igjen. Tvillinger er sjelden i Asia. (Nerdefakta: Bare 1 av 250 fødsler i Asia ender i tvilinger, mot 1:100 blant hvite mødre i Vesten. Toeggede tvillinger, som våre jenter er, er veldig sjelden. Blant vestlige tvillinger er ca 75 prosent toeggede, mens bare 10 prosent av asiatiske tvillinger kommer fra to egg.) Når tvillingene i tillegg er blonde og blåøyde - ai ai ai, da har vi det gående. "쌍둥이?!" – "ssangdongi?" – spør de andre mødrene vi møter i heisen, mennene på gata, mødrene på lekeplassen, fedrene i heisen, bestemødrene i heisen ... 
Ikke rent sjelden er det som da de var bittesmå babyer: Særlig gamle damer har det med å stoppe oss på gata, legge fra seg det de holder på med, rope på alle vennene sine og bare "hei! Folkens! Kom hit og se! Tvillinger!" Og så kommer de løpende og bare "Aaaah!" og "aoooooh!" og "쌍둥이?!" "쌍둥이!" "쌍둥이..." mens de stimler seg rundt jentene, som etterhvert har begynt å bli pinlig frekke, der de står og vinker, mens de freidig, men komplett uinteresserte, roper "An nyoung ha seh yooooo!!!" uten å engang gidde å ofre øyekontakt med de fascinerte tilskuerne. Men det er kanskje ikke annet å vente. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har fotografert dem, pekt på dem og strøket dem over håret siden vi kom hit. Oppmerksomheten er så stor at jeg begynner å bli alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det vil ha for egoet til ungene dersom vi blir her en stund. Det må gjøre noe med et barns syn på seg selv, når folk klapper begeistret i hendene og roper "YEPPODAAAA!" ("VAKKER!") hver bidige gang man viser seg i offentligheten. Greit med selvtillit, men, eh ... På tide å reise hjem for en reality check, kanskje.

(Jeg prøvde meg forresten, her en dag. "Dere vet at når dere kommer tilbake til Norge, så er det ingen som kommer til å stoppe opp og glo på dere og rope at dere er fine og søte?" 
"HÆ? Hvorfor ikke DET!?" var det forskrekkede svaret. Gulp!)

Men jeg skriver meg vekk! For dette skulle jo ikke handle om Korea, sånn egentlig. Det skulle handle om myten om disse søte og skjønne og festlige tvillingene! 
Eller, de er jo både søte og skjønne og festlige. Av og til.
Men sånn rent praktisk... så er det et himla styr!

Det er jul snart. Hva skal de få til jul? De må ikke få det samme. Da blir de sure. Men de må heller ikke få noe som er helt forskjellig. Da blir de sure. Så de får få noe som ligner litt. Men da vil de helst ha det den andre har. Så da blir de sure. ARGH!

Kan de ikke være litt mer sånn som dette?! 

I dag gikk jeg i fella igjen. Optimistfella. Ungene trenger vinterklær. Det ble plutselig kaldt, og garderoben må oppdateres. 
Jeg VET at jeg bør ta dem med på handletur. Men ærlig talt. Hadde du tatt med deg to kresne, fem år gamle jenter og en toåring i ellevill individualitetsoppdagelse (meget diplomatisk for trassalder, no?) på Hennes & Mauritz? Jeg har gjort det før. Det er helt vanvittig. Jeg trenger to timer med yoga på forhånd, ekstrem Eckart Tolle-aktig innstilling ispedd en solid dose Jesper Juul-påvirket tilstedeværelse underveis, et langt mer generøst tidsskjema enn jeg noen gang har til rådighet, og tre stive drinker og en time i horisontalen etterpå. Jeg unngår det i det lengste.
Så jeg overbeviste meg selv om at hallo. Jeg er jo moren til disse kidsa. Jeg er sammen med dem ca hele tiden. Jeg vet hva de passer og hva de liker. Og noe kult finner jeg. Garantert.

Formål: Boblejakke, lue, hansker, jeans. 
Kriterier: Tvilling 1 blir glad for alt som er rosa, prinsessete, glitrete, sommerfuglete og i det hele tatt passer inn i høykommersielle kjønnskategorier.  Sist vi var på storhandel, før skolestart, valgte hun seg, i ekte, ufeministisk stil: rosa skoleransel, rosa Hello Kitty-matboks, rosa Hello Kitty-drikkeflaske, rosa blinkesko, rosa joggesko, rød ytterjakke, rødt skjørt, rosa belte og rosa sokker. Og hun har rosa sykkel med rosa kurv og rosa og lilla hjelm med rosa detaljer. Og rosa tegneblokk med noen Manga-jenter på. Tvilling 1 går på ballett.
Ungen er i alle fall konsekvent. 

Tvilling 2 er en nøtt. Hun har sluttet med rosa, faktisk ("fatisk"). Hun har svart ransel, gul drikkeflaske, gul matboks, blå joggesko, svarte sko, gul sykkel, gul hjelm, mørkeblått skjørt, hvite sokker og mørkeblå ytterjakke. Èn rosa jakke har hun faktisk. Kryss i taket. Tegneblokka hennes? Ben10. Og hun går på tae kwon do.
Men til tross for rosa-aversjonen, så bør det helst være litt feminint. I alle fall når det gjelder klær.
Og aller viktigst: DET SKAL IKKE VÆRE LIKT SOM TVILLING 1 SITT.
Det er nesten det viktigste kriteriet.

Interessant, egentlig, denne sterke motviljen mot å være likt kledd. Jeg har nemlig aldri giddet å kle dem utprega likt, annet enn da de var babyer og det var artig å leke litt med dukker. Så det er ikke noe mønster her som hun vil ut av. Men så er det kanskje det allikevel. De får jo høre det, til stadighet. "OH MY GOD! TVILLINGER!!!!!!!" Som var det en slags medisinsk sensasjon. Det kan jo hende man blir litt lei, selv om man bare er fem år.

Men okei. Til H&M med meg. 
Jakker fant jeg ikke. Men jeg fant jeans. Hallo, jeans, liksom. Hvor nøye kan det være? Alle vet jo at det er tilbehøret som teller når man har jeans, ikke sant? Begge hadde dessuten mast om sånne jeans "som Marthe har!". Jeg prøvde å huske hvilke det var, og plukket med meg noen jeg trodde var riktige, to par i størrelse 116. Check.
Og så var det luer.
Tvilling 1: rosa lue med sommerfugler
Tvilling 2: grå lue med sølvsløyfe. Glitter! 
Og så rasket jeg med meg to par hansker. Grå med rosa prikker. Sånn, avsted til skolen for henting!

Der ventet ramaskriket.
For det første! Hadde tvilling 1! FÅTT SNOP! på sin "after school activity". (Jada, de henger litt etter på dette her med sukker på skolen, gitt.) SNOP! "ME FIKK IKKJE SNOP! KOFFÅR!! URETTFERDIG!"
Jeg syntes jo tvilling 1 var veldig tvillingprektig og grei da hun tok ut en bit av den halvtygde karamellen fra munnen, og forærte den til søsteren, men tvilling 2 var IKKE enig.
Hun var rasende.

Så prøvde jeg meg: "Dere har fått nye jeans. Og luer. Og hansker."
"Hvilken farge! Er det sånne jeans som Marthe har? Hvordan ser min ut? Hvordan ser hennes ut?"
Å hjelp.
Til bilen. Posen åpnes, varer deles ut av fortsatt optimistisk og positiv mor.
"Si takk nå da jenter! Se så fine! Jeg har handlet til dere!"
Tvilling 1: Storfornøyd.
Tvilling 2: Fortsatt (eller "fortslatt", som hun ynder å si) RASENDE.
Tvilling 1: "ÅÅÅå det er sånn lue som Mishel har! Og sånn bukse som Celina har!! Å å å å å å !!! Og disse vottane va heilt NYDELIGE!"
Tvilling 2: "E det lik bukse?? Eg ska ikkje ha sånn som hu! Få se på den lua! Den e GRÅ!"
Mor, desperat: "Jamen se da, den har glitter på!"
Tvilling 2: "EG VIL IKKJE VÆR HEILT GRÅ!"
Mor: "Jamen den er jo sååå fin! Sløyfe! Jeg trodde du likte grå?"
Tvilling 2: "KOFFÅR FEKK HU SÅNN FIN ROSA!"
Mor: "Jammen du liker jo ikke rosa!"
Tvilling 2: "EG HATE GRÅ! Eg skal ha ei FIN hue. Eg skal ikkje ha dei hanskane. Dei e grå. Og dei e sånn som tvilling 1 sine. Ta det vekk."

Først etter at hun var blitt bestukket med 45 små riskjeks var det stille i bilen og trafikkfaren avverget. 

Da vi kom hjem, kledde tvilling 1 på seg nye jeans og lue og strålte i ny habitt foran barne tv og ved middagsbordet.
I gangen står det en pose med jeans, hansker og lue. 
Heldigvis har jeg kvitteringen fra H&M.

Jeg er dessuten en elendig tvillingmor som tror at ungene mine har lik passform i jeans. Det viste seg å ikke stemme. Noe jeg egentlig burde ha visst. Men hallo, jeans? Hvor vanskelig kan det være. Jeg finner vel et par som passer uten å måtte ta med ungen. Jeg tar turen på H&M igjen denne uka, og bytter. Jeg finner sikkert noe tvilling 2 liker. Jeg mener, jeg er jo moren hennes!

Eller kanskje jeg bare skal gjøre den yogaen og skjenke meg de drinkene. Være beredt, liksom ...