Så KOSCHLIG med tvillinger, du!

"Åh, så koselig med tvillinger!"
Det har vært omkvedet omtrent så lenge jeg - vel, okei, ikke så lenge jeg kan huske, men i alle fall så lenge tvillingene kan huske. For det begynte allerede på barsel, der jeg sløvt og ødelagt kom subbende, euforisk og i sjokk, med to små nurk i en plastbalje (det var tider!). Fremmede mennesker ble ømme i blikket og salige i stemmen, slo hendene sammen og utbrøt "næmmen hellanDUSSAN!"

Det var tider! Søvnløse, brystsprengte, sinnssykt stressa, helt uforglemmelige tider!

Og jeg var jo forsåvidt enig. De var jo fryktelig søte! 
Og sånn fortsatte det, egentlig, hver gang vi viste oss offentlig, frem til omtrent på den tiden da de sluttet med smokk og vogn, fikk skostørrelse over 23 og begynte å gå bananas hver gang vi var på Rema. Tvillingfascinasjonen til omverdenen tok med rette et lite opphold. 

Helt til vi flyttet til Korea. Da satte det igang igjen. Tvillinger er sjelden i Asia. (Nerdefakta: Bare 1 av 250 fødsler i Asia ender i tvilinger, mot 1:100 blant hvite mødre i Vesten. Toeggede tvillinger, som våre jenter er, er veldig sjelden. Blant vestlige tvillinger er ca 75 prosent toeggede, mens bare 10 prosent av asiatiske tvillinger kommer fra to egg.) Når tvillingene i tillegg er blonde og blåøyde - ai ai ai, da har vi det gående. "쌍둥이?!" – "ssangdongi?" – spør de andre mødrene vi møter i heisen, mennene på gata, mødrene på lekeplassen, fedrene i heisen, bestemødrene i heisen ... 
Ikke rent sjelden er det som da de var bittesmå babyer: Særlig gamle damer har det med å stoppe oss på gata, legge fra seg det de holder på med, rope på alle vennene sine og bare "hei! Folkens! Kom hit og se! Tvillinger!" Og så kommer de løpende og bare "Aaaah!" og "aoooooh!" og "쌍둥이?!" "쌍둥이!" "쌍둥이..." mens de stimler seg rundt jentene, som etterhvert har begynt å bli pinlig frekke, der de står og vinker, mens de freidig, men komplett uinteresserte, roper "An nyoung ha seh yooooo!!!" uten å engang gidde å ofre øyekontakt med de fascinerte tilskuerne. Men det er kanskje ikke annet å vente. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har fotografert dem, pekt på dem og strøket dem over håret siden vi kom hit. Oppmerksomheten er så stor at jeg begynner å bli alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det vil ha for egoet til ungene dersom vi blir her en stund. Det må gjøre noe med et barns syn på seg selv, når folk klapper begeistret i hendene og roper "YEPPODAAAA!" ("VAKKER!") hver bidige gang man viser seg i offentligheten. Greit med selvtillit, men, eh ... På tide å reise hjem for en reality check, kanskje.

(Jeg prøvde meg forresten, her en dag. "Dere vet at når dere kommer tilbake til Norge, så er det ingen som kommer til å stoppe opp og glo på dere og rope at dere er fine og søte?" 
"HÆ? Hvorfor ikke DET!?" var det forskrekkede svaret. Gulp!)

Men jeg skriver meg vekk! For dette skulle jo ikke handle om Korea, sånn egentlig. Det skulle handle om myten om disse søte og skjønne og festlige tvillingene! 
Eller, de er jo både søte og skjønne og festlige. Av og til.
Men sånn rent praktisk... så er det et himla styr!

Det er jul snart. Hva skal de få til jul? De må ikke få det samme. Da blir de sure. Men de må heller ikke få noe som er helt forskjellig. Da blir de sure. Så de får få noe som ligner litt. Men da vil de helst ha det den andre har. Så da blir de sure. ARGH!

Kan de ikke være litt mer sånn som dette?! 

I dag gikk jeg i fella igjen. Optimistfella. Ungene trenger vinterklær. Det ble plutselig kaldt, og garderoben må oppdateres. 
Jeg VET at jeg bør ta dem med på handletur. Men ærlig talt. Hadde du tatt med deg to kresne, fem år gamle jenter og en toåring i ellevill individualitetsoppdagelse (meget diplomatisk for trassalder, no?) på Hennes & Mauritz? Jeg har gjort det før. Det er helt vanvittig. Jeg trenger to timer med yoga på forhånd, ekstrem Eckart Tolle-aktig innstilling ispedd en solid dose Jesper Juul-påvirket tilstedeværelse underveis, et langt mer generøst tidsskjema enn jeg noen gang har til rådighet, og tre stive drinker og en time i horisontalen etterpå. Jeg unngår det i det lengste.
Så jeg overbeviste meg selv om at hallo. Jeg er jo moren til disse kidsa. Jeg er sammen med dem ca hele tiden. Jeg vet hva de passer og hva de liker. Og noe kult finner jeg. Garantert.

Formål: Boblejakke, lue, hansker, jeans. 
Kriterier: Tvilling 1 blir glad for alt som er rosa, prinsessete, glitrete, sommerfuglete og i det hele tatt passer inn i høykommersielle kjønnskategorier.  Sist vi var på storhandel, før skolestart, valgte hun seg, i ekte, ufeministisk stil: rosa skoleransel, rosa Hello Kitty-matboks, rosa Hello Kitty-drikkeflaske, rosa blinkesko, rosa joggesko, rød ytterjakke, rødt skjørt, rosa belte og rosa sokker. Og hun har rosa sykkel med rosa kurv og rosa og lilla hjelm med rosa detaljer. Og rosa tegneblokk med noen Manga-jenter på. Tvilling 1 går på ballett.
Ungen er i alle fall konsekvent. 

Tvilling 2 er en nøtt. Hun har sluttet med rosa, faktisk ("fatisk"). Hun har svart ransel, gul drikkeflaske, gul matboks, blå joggesko, svarte sko, gul sykkel, gul hjelm, mørkeblått skjørt, hvite sokker og mørkeblå ytterjakke. Èn rosa jakke har hun faktisk. Kryss i taket. Tegneblokka hennes? Ben10. Og hun går på tae kwon do.
Men til tross for rosa-aversjonen, så bør det helst være litt feminint. I alle fall når det gjelder klær.
Og aller viktigst: DET SKAL IKKE VÆRE LIKT SOM TVILLING 1 SITT.
Det er nesten det viktigste kriteriet.

Interessant, egentlig, denne sterke motviljen mot å være likt kledd. Jeg har nemlig aldri giddet å kle dem utprega likt, annet enn da de var babyer og det var artig å leke litt med dukker. Så det er ikke noe mønster her som hun vil ut av. Men så er det kanskje det allikevel. De får jo høre det, til stadighet. "OH MY GOD! TVILLINGER!!!!!!!" Som var det en slags medisinsk sensasjon. Det kan jo hende man blir litt lei, selv om man bare er fem år.

Men okei. Til H&M med meg. 
Jakker fant jeg ikke. Men jeg fant jeans. Hallo, jeans, liksom. Hvor nøye kan det være? Alle vet jo at det er tilbehøret som teller når man har jeans, ikke sant? Begge hadde dessuten mast om sånne jeans "som Marthe har!". Jeg prøvde å huske hvilke det var, og plukket med meg noen jeg trodde var riktige, to par i størrelse 116. Check.
Og så var det luer.
Tvilling 1: rosa lue med sommerfugler
Tvilling 2: grå lue med sølvsløyfe. Glitter! 
Og så rasket jeg med meg to par hansker. Grå med rosa prikker. Sånn, avsted til skolen for henting!

Der ventet ramaskriket.
For det første! Hadde tvilling 1! FÅTT SNOP! på sin "after school activity". (Jada, de henger litt etter på dette her med sukker på skolen, gitt.) SNOP! "ME FIKK IKKJE SNOP! KOFFÅR!! URETTFERDIG!"
Jeg syntes jo tvilling 1 var veldig tvillingprektig og grei da hun tok ut en bit av den halvtygde karamellen fra munnen, og forærte den til søsteren, men tvilling 2 var IKKE enig.
Hun var rasende.

Så prøvde jeg meg: "Dere har fått nye jeans. Og luer. Og hansker."
"Hvilken farge! Er det sånne jeans som Marthe har? Hvordan ser min ut? Hvordan ser hennes ut?"
Å hjelp.
Til bilen. Posen åpnes, varer deles ut av fortsatt optimistisk og positiv mor.
"Si takk nå da jenter! Se så fine! Jeg har handlet til dere!"
Tvilling 1: Storfornøyd.
Tvilling 2: Fortsatt (eller "fortslatt", som hun ynder å si) RASENDE.
Tvilling 1: "ÅÅÅå det er sånn lue som Mishel har! Og sånn bukse som Celina har!! Å å å å å å !!! Og disse vottane va heilt NYDELIGE!"
Tvilling 2: "E det lik bukse?? Eg ska ikkje ha sånn som hu! Få se på den lua! Den e GRÅ!"
Mor, desperat: "Jamen se da, den har glitter på!"
Tvilling 2: "EG VIL IKKJE VÆR HEILT GRÅ!"
Mor: "Jamen den er jo sååå fin! Sløyfe! Jeg trodde du likte grå?"
Tvilling 2: "KOFFÅR FEKK HU SÅNN FIN ROSA!"
Mor: "Jammen du liker jo ikke rosa!"
Tvilling 2: "EG HATE GRÅ! Eg skal ha ei FIN hue. Eg skal ikkje ha dei hanskane. Dei e grå. Og dei e sånn som tvilling 1 sine. Ta det vekk."

Først etter at hun var blitt bestukket med 45 små riskjeks var det stille i bilen og trafikkfaren avverget. 

Da vi kom hjem, kledde tvilling 1 på seg nye jeans og lue og strålte i ny habitt foran barne tv og ved middagsbordet.
I gangen står det en pose med jeans, hansker og lue. 
Heldigvis har jeg kvitteringen fra H&M.

Jeg er dessuten en elendig tvillingmor som tror at ungene mine har lik passform i jeans. Det viste seg å ikke stemme. Noe jeg egentlig burde ha visst. Men hallo, jeans? Hvor vanskelig kan det være. Jeg finner vel et par som passer uten å måtte ta med ungen. Jeg tar turen på H&M igjen denne uka, og bytter. Jeg finner sikkert noe tvilling 2 liker. Jeg mener, jeg er jo moren hennes!

Eller kanskje jeg bare skal gjøre den yogaen og skjenke meg de drinkene. Være beredt, liksom ... 

Uteliv og innvoller

 Det er jo det som er med å være turist, eller en i slags halv-permanent turisttilstand, eller hva man nå skal kalle det vi er. Vi liker i alle fall å huske å være turister i helgene, siden hverdagene nå en gang faller inn i sin naturlige rytme med prosaiske, men livsviktige og ikke mindre givende aktiviteter som man ikke kan og egentlig ikke vil være foruten. Hente barn på skole, for eksempel, er typisk eksempel på slik aktivitet: Det er hverdagslig, det er særdeles uspennende, og det kan være utrolig masete, men det er ingenting bedre enn å få de der klemmene og se de der trollene. For eksempel.

Men for mye hverdag tar livet av et gjennomsnittsmenneske, og det var en medvirkende årsak til at vi bestemte oss for å stikke fra stakittgjerdeidyllen i Stavanger og dra til denne parallelle virkeligheten. Og da må vi av og til dra oss selv litt i nakkeskinnet og minne oss selv på nettopp dét.

Og det er jo det man har helger til. For plutselig kommer man på at hallo, det er jo så mye man ikke har sett ennå, i denne gigantiske, uoversiktlige, stappfulle byen. Føler forresten her for å nevne at det går fremover: Nå kan jeg lese skilt nesten før jeg har kjørt forbi dem når vi kjører til skolen (bare ordene er korte nok), og jeg kan telle til ti nesten uten stopp. Og i dag ba jeg om pose og skjønte at kassadama sa "tre?". Og jeg svarte. Progresjon! Om ikke annet!
Men kaotisk og uforståelig er det like fullt, og det er jo dét som er så fabelaktig. Så da søndagen kom nå, visste vi at nå var det dags til å oppsøke ennå ikke oppsøkt legendarisk marked. Intet annet å gjøre, da, er det vel, ennå hale og dra i ungene til du ved hjelp av lokking og luring, litt dytting, bæring og trusler får dem inn og ut av bil, over vei, inn i heis, ned på plattform og inn i tog der de sporenstreks blir overfalt av syv begeistrede koreanske pensjonister som klapper dem på hodet (fordi det å ta på blondt hår, etter sigende, betyr lykke) hele veien til markedet.

Søstre i tegnekonsentrasjon.

Og så fant vi markedet, og så var det stengt, og så ble vi litt betuttede. Mens en av ungene var så sur at hun la seg ned på fortauet foran dame som solgte mandariner og vrælte at hun ikke hadde tenkt å gå en meter til. Mat!! NÅ! Inn på bakeri med familien, inn med bolle på kidden, og så: Plan B.

To stopp videre, til vidunderlige Jagalchi! Der har vi vært noen ganger, men allikevel har man liksom aldri vært der, for man vet jo aldri hvor man har gått og hvilken krinkelkrok man endevendte sist og hvilken feil vei man gikk og hvor man endte opp og hva i alle dager er dette for noe, og denne gangen skulle vi uansett ikke se på fiskene (til litt mindre sure barns begeistring). Vi gikk opp mot Gukjemarkedet og dalstroka innafor, jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke har helt oversikten hva alt heter og hvor alt er, det er bare så MYE! Men who cares, vi traska, poenget var: Vi var sultne nå.

For lenge siden innførte mannen og jeg en regel. Etter feriekveld etter feriekveld der vi traska og traska og bante og steika og kjefta og rasa oss gjennom ukjente bygater på jakt etter Det Perfekte Restaurantsted (som man aldri finner): Finner vi ikke noe i løpet av en halv time, går vi på Maccern. Eller tilsvarende. Så finner vi heller det perfekte sted å ha dessert. På full mage.

Men vanskelig å følge slike regler her, for vi ville ha koreansk og dessuten var det ingen kjappmatsteder å se. Og vi trasket og strakte hals og prøvde å skjønne. Men man vet jo aldri med disse stedene, de er like shabby alle sammen, om de så er Michelinstjernekandidater eller åsted for regelmessige matforgiftninger. Alt er et sammensurium av smilende damer med forklær, store stålgryter, tv på veggen, respatexbord, mystiske lukter og fullstendig utdatert interiør. Så vi rynket litt på nesen og vi ombestemte oss litt, og plutselig visste jeg hva jeg ville ha, i alle fall: "Æ vil ha barbecue."
"Okei," sa mannen. Det ga oss et utgangspunkt.

Stedet vi omsider valgte hadde diger plakat av en ku på veggen og griller på alle bord. Burde være trygt nok. Og det så nogenlunde rent og pent ut der, pluss at det var folk der allerede som så ut til å spise med god appetitt. Dessuten var vi dritsultne, om jeg kan bruke slike vulgære uttrykk. Så ingen tvil. Inn med oss.
Men hva var det folk spiste? Det så ikke spesielt ku-aktig ut. Det var liksom litt a la hvitt kjøtt. Men det var ikke fjærkre. Og det så ikke ut som svin heller. Smilende dame kom med meny. Jeg tok frem mobilen og fant frem oversettelsesappen. Oversatte optimistisk øverste overskrift i menyen. "Salt"
Salt?

Dame klipper mat. Saks er uhyre mye mer praktisk enn kniv!

Dere aner ikke hvor lang TID det tar å drive å taste inn de der bokstavene. Så jeg gadd ikke mer. Jeg sa: "Det står salt?" Så så vi bare spørrende på hverandre, og ga liksom opp. På en måte. Mannen, som snakker best koreansk (alt er relativt!) greide å stotre frem "hva er det?" til damen. "MØØØØØ?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. Ku var solgt ut, forsto vi. Okei. Så da hadde de tydeligvis noe annet på menyen i tillegg til den lovede kua fra plakaten. Litt rart, siden de fleste steder spesialiserer seg på én type kjøtt, men greit.
Vi bestilte bare. Det er det som er greit med gril. Hvor farlig kan det være. Det er jo bare å forkulle det fullstendig, hvis man er skeptisk. Dessuten kom det med noe ris, tofu, suppe og sedvanlig tilbehør. Mette skulle vi nå bli.

Så kom den rare maten.
Den veldig rare maten.
"Hm?" spurte vi.
Dama tenkte. Så laget hun kuhorn med fingrene på panna. Det var det jeg visste! Ku! Men dette var da ikke ku? Dette så mer ut som  ... eh.

Den veldig rare maten ...

Dama tenkte seg om. Så tegnet hun en stor sirkel midt på magen. Og en litt mindre sirkel rett under brystkassen.
JAHA JA! Noe fra INNI kua!
Mannen ble med ett litt blek. Hah! Han som liker alt og har nulltoleranse for kresenhet! Hah! "Dette er akkurat som den gangen HAN bulka bilen," tenkte jeg med et blaff av lykke.

Med meg skjedde det imidlertid noe mystisk. Jeg anla plutselig ekstremt brei nordnorsk dialekt. Vel, i alle fall inni meg, for vi snakket sikkert på engelsk, det er jo stort sett det vi gjør. Og så ble jeg helt sånn "I ate lungemos several times a week when I was a kid!" "What do you think leverpostei is made of?" "It's just food at the end of the day. Millions of people would have been thrilled to have this for dinner tonight!" Med andre ord: Du skal være GLAD TIL for at du får spise grillet lever og nyrer på en luguber koreansk restaurant i fuktig illeluktende smågate ved solnedgang!

Veldig mystisk oppførsel av meg. Kuinnvollene lå i mellomtiden på bordgrillen mellom oss og krøllet seg langsomt sammen av heten. Rød lever. Noen merkelige, hvite, krøllete greier.
Vi bestilte øl. Og en flaske Soju, som jeg ikke liker. Øl ble fortært. (Jada jada, barn osv. Ikke mye øl, liksom. Sånn til beroligelse for dem som måtte være bekymret for barnas ve og vel oppi alt dette. Den minste lå dessuten og sov i vogna si under hele opptrinnet.) Tvillingene spiste ris med tang, tegnet og var eksepsjonelt tvillingaktige og harmoniske. Vi merket knapt at de var der.

Men okei, regner med at folk har spist kumage før, liksom. Ikke så spesielt. Det var nå helt greit. Levra var faktisk ganske god. Resten var uhyre seigt. Vi spiste det vi klarte på, så ga vi oss på nivået "moderat mett". Ikke akkurat noe vi tenkte å skamspise oss stappis på. Men helt ok. Synes jeg, i alle fall. Men dere vet. Lungemosbarndom og leverkompetanse. Tåler da litt.

Så våknet toåringen i vogna og det ble plutselig et voldsomt rabalder med hun der lille, og bleieskift og hyl og skrik, og mannen betalte, og jeg bare "Skal vi gå?" og det regnet ute og hvor er jakken og alt gikk på en måte litt i oppløsning, og så sier Tvilling #1: "Kan eg smaka? Eg e veldig flink å smaka på ting, altså. Eg har øvd meg."
"Smake?" sa vi, i sjokk. "Er du sikker?"
"Eg og vil smaka!" sa søsteren, kastet tegneblokka på bakken og hev seg over bordet med spisepinner og alt.
Og som de åt. Lever! Nyrer! Lunger! Tarmer! Morkake! (Okei, jeg aner ikke hva de åt, men litt kreativ frihet har man da.)
"Dette va kjempegodt!" sa de mellom tyggene, gumle gumle! Ikke at jeg fatter hvordan barnemunner med hhv helt og delvis sett med melketenner greide å gnage seg igjennom seighetsfestivalen på tallerkenen. "Kan eg få meir lever?"

Tang og innvoller! Et herremåltid for norske femåringer! 

Fordelen er jo at når de en gang returnerer til Europa, 

kommer et hvert snev av kresenhet til å være en saga blott ...

Lett svimeslåtte betalte vi, ungene bedyrte at de var mette på lever og tang, og vi ramla ut på gata igjen. Videre ut på dette vanvittige markedet, der vi blant annet møtte på disse her:

Feskhandler Torske med frue!

Og han her. Dette kaller jeg verktøyutsalg!

Busan in my heart. Seriøst, lixm!

Noen ganger er det hverdager. Og andre ganger: Not so much.

det evige

Det er helt på tampen av dagen
at du kjenner det

Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.

Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen

Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel

Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine

Nå er du varm

Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis

Den kommer i små biter

I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt

I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"

I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente

Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord

Da spiller det ingen rolle hvor man er

eller når man er

eller hvor man skal

for barndom er en evig ting