det evige

Det er helt på tampen av dagen
at du kjenner det

Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.

Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen

Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel

Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine

Nå er du varm

Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis

Den kommer i små biter

I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt

I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"

I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente

Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord

Da spiller det ingen rolle hvor man er

eller når man er

eller hvor man skal

for barndom er en evig ting