Uteliv og innvoller

 Det er jo det som er med å være turist, eller en i slags halv-permanent turisttilstand, eller hva man nå skal kalle det vi er. Vi liker i alle fall å huske å være turister i helgene, siden hverdagene nå en gang faller inn i sin naturlige rytme med prosaiske, men livsviktige og ikke mindre givende aktiviteter som man ikke kan og egentlig ikke vil være foruten. Hente barn på skole, for eksempel, er typisk eksempel på slik aktivitet: Det er hverdagslig, det er særdeles uspennende, og det kan være utrolig masete, men det er ingenting bedre enn å få de der klemmene og se de der trollene. For eksempel.

Men for mye hverdag tar livet av et gjennomsnittsmenneske, og det var en medvirkende årsak til at vi bestemte oss for å stikke fra stakittgjerdeidyllen i Stavanger og dra til denne parallelle virkeligheten. Og da må vi av og til dra oss selv litt i nakkeskinnet og minne oss selv på nettopp dét.

Og det er jo det man har helger til. For plutselig kommer man på at hallo, det er jo så mye man ikke har sett ennå, i denne gigantiske, uoversiktlige, stappfulle byen. Føler forresten her for å nevne at det går fremover: Nå kan jeg lese skilt nesten før jeg har kjørt forbi dem når vi kjører til skolen (bare ordene er korte nok), og jeg kan telle til ti nesten uten stopp. Og i dag ba jeg om pose og skjønte at kassadama sa "tre?". Og jeg svarte. Progresjon! Om ikke annet!
Men kaotisk og uforståelig er det like fullt, og det er jo dét som er så fabelaktig. Så da søndagen kom nå, visste vi at nå var det dags til å oppsøke ennå ikke oppsøkt legendarisk marked. Intet annet å gjøre, da, er det vel, ennå hale og dra i ungene til du ved hjelp av lokking og luring, litt dytting, bæring og trusler får dem inn og ut av bil, over vei, inn i heis, ned på plattform og inn i tog der de sporenstreks blir overfalt av syv begeistrede koreanske pensjonister som klapper dem på hodet (fordi det å ta på blondt hår, etter sigende, betyr lykke) hele veien til markedet.

Søstre i tegnekonsentrasjon.

Og så fant vi markedet, og så var det stengt, og så ble vi litt betuttede. Mens en av ungene var så sur at hun la seg ned på fortauet foran dame som solgte mandariner og vrælte at hun ikke hadde tenkt å gå en meter til. Mat!! NÅ! Inn på bakeri med familien, inn med bolle på kidden, og så: Plan B.

To stopp videre, til vidunderlige Jagalchi! Der har vi vært noen ganger, men allikevel har man liksom aldri vært der, for man vet jo aldri hvor man har gått og hvilken krinkelkrok man endevendte sist og hvilken feil vei man gikk og hvor man endte opp og hva i alle dager er dette for noe, og denne gangen skulle vi uansett ikke se på fiskene (til litt mindre sure barns begeistring). Vi gikk opp mot Gukjemarkedet og dalstroka innafor, jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke har helt oversikten hva alt heter og hvor alt er, det er bare så MYE! Men who cares, vi traska, poenget var: Vi var sultne nå.

For lenge siden innførte mannen og jeg en regel. Etter feriekveld etter feriekveld der vi traska og traska og bante og steika og kjefta og rasa oss gjennom ukjente bygater på jakt etter Det Perfekte Restaurantsted (som man aldri finner): Finner vi ikke noe i løpet av en halv time, går vi på Maccern. Eller tilsvarende. Så finner vi heller det perfekte sted å ha dessert. På full mage.

Men vanskelig å følge slike regler her, for vi ville ha koreansk og dessuten var det ingen kjappmatsteder å se. Og vi trasket og strakte hals og prøvde å skjønne. Men man vet jo aldri med disse stedene, de er like shabby alle sammen, om de så er Michelinstjernekandidater eller åsted for regelmessige matforgiftninger. Alt er et sammensurium av smilende damer med forklær, store stålgryter, tv på veggen, respatexbord, mystiske lukter og fullstendig utdatert interiør. Så vi rynket litt på nesen og vi ombestemte oss litt, og plutselig visste jeg hva jeg ville ha, i alle fall: "Æ vil ha barbecue."
"Okei," sa mannen. Det ga oss et utgangspunkt.

Stedet vi omsider valgte hadde diger plakat av en ku på veggen og griller på alle bord. Burde være trygt nok. Og det så nogenlunde rent og pent ut der, pluss at det var folk der allerede som så ut til å spise med god appetitt. Dessuten var vi dritsultne, om jeg kan bruke slike vulgære uttrykk. Så ingen tvil. Inn med oss.
Men hva var det folk spiste? Det så ikke spesielt ku-aktig ut. Det var liksom litt a la hvitt kjøtt. Men det var ikke fjærkre. Og det så ikke ut som svin heller. Smilende dame kom med meny. Jeg tok frem mobilen og fant frem oversettelsesappen. Oversatte optimistisk øverste overskrift i menyen. "Salt"
Salt?

Dame klipper mat. Saks er uhyre mye mer praktisk enn kniv!

Dere aner ikke hvor lang TID det tar å drive å taste inn de der bokstavene. Så jeg gadd ikke mer. Jeg sa: "Det står salt?" Så så vi bare spørrende på hverandre, og ga liksom opp. På en måte. Mannen, som snakker best koreansk (alt er relativt!) greide å stotre frem "hva er det?" til damen. "MØØØØØ?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. Ku var solgt ut, forsto vi. Okei. Så da hadde de tydeligvis noe annet på menyen i tillegg til den lovede kua fra plakaten. Litt rart, siden de fleste steder spesialiserer seg på én type kjøtt, men greit.
Vi bestilte bare. Det er det som er greit med gril. Hvor farlig kan det være. Det er jo bare å forkulle det fullstendig, hvis man er skeptisk. Dessuten kom det med noe ris, tofu, suppe og sedvanlig tilbehør. Mette skulle vi nå bli.

Så kom den rare maten.
Den veldig rare maten.
"Hm?" spurte vi.
Dama tenkte. Så laget hun kuhorn med fingrene på panna. Det var det jeg visste! Ku! Men dette var da ikke ku? Dette så mer ut som  ... eh.

Den veldig rare maten ...

Dama tenkte seg om. Så tegnet hun en stor sirkel midt på magen. Og en litt mindre sirkel rett under brystkassen.
JAHA JA! Noe fra INNI kua!
Mannen ble med ett litt blek. Hah! Han som liker alt og har nulltoleranse for kresenhet! Hah! "Dette er akkurat som den gangen HAN bulka bilen," tenkte jeg med et blaff av lykke.

Med meg skjedde det imidlertid noe mystisk. Jeg anla plutselig ekstremt brei nordnorsk dialekt. Vel, i alle fall inni meg, for vi snakket sikkert på engelsk, det er jo stort sett det vi gjør. Og så ble jeg helt sånn "I ate lungemos several times a week when I was a kid!" "What do you think leverpostei is made of?" "It's just food at the end of the day. Millions of people would have been thrilled to have this for dinner tonight!" Med andre ord: Du skal være GLAD TIL for at du får spise grillet lever og nyrer på en luguber koreansk restaurant i fuktig illeluktende smågate ved solnedgang!

Veldig mystisk oppførsel av meg. Kuinnvollene lå i mellomtiden på bordgrillen mellom oss og krøllet seg langsomt sammen av heten. Rød lever. Noen merkelige, hvite, krøllete greier.
Vi bestilte øl. Og en flaske Soju, som jeg ikke liker. Øl ble fortært. (Jada jada, barn osv. Ikke mye øl, liksom. Sånn til beroligelse for dem som måtte være bekymret for barnas ve og vel oppi alt dette. Den minste lå dessuten og sov i vogna si under hele opptrinnet.) Tvillingene spiste ris med tang, tegnet og var eksepsjonelt tvillingaktige og harmoniske. Vi merket knapt at de var der.

Men okei, regner med at folk har spist kumage før, liksom. Ikke så spesielt. Det var nå helt greit. Levra var faktisk ganske god. Resten var uhyre seigt. Vi spiste det vi klarte på, så ga vi oss på nivået "moderat mett". Ikke akkurat noe vi tenkte å skamspise oss stappis på. Men helt ok. Synes jeg, i alle fall. Men dere vet. Lungemosbarndom og leverkompetanse. Tåler da litt.

Så våknet toåringen i vogna og det ble plutselig et voldsomt rabalder med hun der lille, og bleieskift og hyl og skrik, og mannen betalte, og jeg bare "Skal vi gå?" og det regnet ute og hvor er jakken og alt gikk på en måte litt i oppløsning, og så sier Tvilling #1: "Kan eg smaka? Eg e veldig flink å smaka på ting, altså. Eg har øvd meg."
"Smake?" sa vi, i sjokk. "Er du sikker?"
"Eg og vil smaka!" sa søsteren, kastet tegneblokka på bakken og hev seg over bordet med spisepinner og alt.
Og som de åt. Lever! Nyrer! Lunger! Tarmer! Morkake! (Okei, jeg aner ikke hva de åt, men litt kreativ frihet har man da.)
"Dette va kjempegodt!" sa de mellom tyggene, gumle gumle! Ikke at jeg fatter hvordan barnemunner med hhv helt og delvis sett med melketenner greide å gnage seg igjennom seighetsfestivalen på tallerkenen. "Kan eg få meir lever?"

Tang og innvoller! Et herremåltid for norske femåringer! 

Fordelen er jo at når de en gang returnerer til Europa, 

kommer et hvert snev av kresenhet til å være en saga blott ...

Lett svimeslåtte betalte vi, ungene bedyrte at de var mette på lever og tang, og vi ramla ut på gata igjen. Videre ut på dette vanvittige markedet, der vi blant annet møtte på disse her:

Feskhandler Torske med frue!

Og han her. Dette kaller jeg verktøyutsalg!

Busan in my heart. Seriøst, lixm!

Noen ganger er det hverdager. Og andre ganger: Not so much.