I sannhet forvirret

Ja, nei, altså, jeg tenkte jeg skulle prøve noe klær i dag, mens jeg hadde sjansen. Det regnet, og vi hadde søkt tilflukt på kjøpesenteret D-Cube i nabobyen vår Gohyeon. Tvillingene hadde vi utplassert på en god, gammeldags barneparkering: Du leverer ungene til en dame som veksler mellom ca tre ansiktsuttrykk: Det ene øyebrynet løfter seg når man henter, det andre når man leverer, og begge to samtidig, spørrende, når man forsøker å kommunisere med henne. Så det gjør man altså ikke. Man lærer ganske raskt å bare dumpe ungene, ta imot nøkkelen til skapet der man setter skoene, skrive ned navnet til hvert barn på en navnelapp som man limer på avkommet samt sitt eget telefonnummer, vinke adjø, og håpe på det beste frem til henting som må skje en gang i løpet av de neste to timene.

Når du henter ungene, har de herjet rundt uavbrutt og uten voksnes inngrepen overhodet, og er svette, utkjørte og sultne. Perfekt. Herligheten koster fra 20 til 40 kroner per barn per totimersbolk. Det er det verdt.

Så med de to eldste prekevert og lillesøster og ektefelle på harmonisk rusletur i herreavdelingen, så jeg mitt snitt til å oppgradere min temmelig begredelige garderobe. For de har jo ganske kule klær her, har jeg funnet ut. Og min konklusjon hittil, etter å ha betraktet mine koreanske medsøstre, har vært at jeg burde kunne funne klær som passer til meg. Selv om jeg er like høy som den koreanske gjennomsnittmannen, og 12 cm høyere enn hans landssøstre, så ser jeg stadig vekk koreanske damer som ser sånn høvelig like store ut som meg. For eksempel dama i klesbutikken jeg pekte meg ut.

Og jeg hadde flaks, for her opererte de til og med med vestlige størrelser på merkelappene. Så bra! Ikke for det, jeg går selvsagt til stadighet rundt med en håndbok for nybegynnere i Korea i håndveska, men jeg hadde lyst å fremstå som kul og blasert og avslappet og selvsikker (med andre ord alt annet enn hvordan jeg faktisk følte meg), og jeg var ikke i humør til å stå der og bla i en håndbok, midt i klesbutikken, desperat letende etter siden med klesstørrelser. Lettelsen var derfor stor da jeg fant to par kapribukser som ikke bare så ganske kule ut, men som til og med hadde rett størrelse.

Jeg gestikulerte til damen at jeg ville prøve dem på, og forventet et høflig nikk. I stedet kom hun strenende bort til meg og tok buksene fra meg. Neivei? Hun sa noe på koreansk, og pekte på størrelsen mens hun ristet på hodet. Så tok hun buksene fra meg og gikk. Jeg antok at hun gikk for å hente større par, noe jeg iherdig forsøkte å ikke ta meg nær av. Ikke at jeg er kvinne eller noe sånt. Neida. Jeg blir overhodet ikke småfornærmet når noen ser på en størrelseslapp og nærmest fnyser! (I alle fall er jeg sikker på at hun fnyste inni seg. "Den størrelsen der, du liksom! Med den der breie europeiske ræva der! Ikke sjans!")

Men jeg gjorde gode miner til slett spill og nikket og smilte, om enn ikke uten en solid smule skepsis, da hun kom tilbake, med to nye bukser, begge i to størrelser over det jeg vanligvis bruker. Jeg prøvde å peke på jeansen jeg hadde på meg, for å vise at "joda, jeg lover at jeg ikke lyver, altså", men det beit ikke på.

Så lett oppgitt gikk jeg inn i prøverommet. Bukse nummer en satt greit, men jeg visste jo at den kom til å bli for stor etter omtrent fire timer. Men det var greit, den var ikke særlig fin på uansett, så den utgikk.

Ja forresten, de har ikke speil i prøverom her, så man må ut i butikken for å se seg i speilet. Til spott og spe for rare ekspeditriser. Hun kom fluksens løpende med et par bittesmå sandaler (sånn ca størrelse 35). Jeg fikk skvist stortåa inn under remmen, og sto og vinglet, mens jeg fant ut at neida, den buksa skulle jeg ikke ha.

Bukse nummer to, derimot. Den var ganske kul. Men akk, to nummer for stor. Jeg kunne ha to knyttnever i livet. Og stretch i tillegg. Altså, hallo. Alle vet at stretchjeans må man omtrent bruke skoskje for å få på seg første gang man har dem på, dersom det skal være noen vits. Sæggestretch er ikke bra.

Så med buksa hengende nedpå hoftene og med mange centimeters klaring på hvert bein, tenkte jeg at det var ganske åpenbart at den var for stor.
Men neida!
Kunne dette være et berømt tilfelle av å tape ansikt, mon tro? For jeg må innrømme at jeg ble en smule forfjamset da hun bestemt ristet på hodet. Jeg kan ikke koreansk, men jeg vet at hun sa: "For stor? Nei, den er IKKE for stor!" For da hun var ferdig med å riste på hodet, tok hun seg på hoftene, pekte på buksa og holdt armene omtrent 15 centimeter fra hverandre, før hun så pekte på mine hofter, og holdt armene ut som om hun holdt tidenes største badeball. Ja. Helt sant. Hun sperret opp øynene og utbrøt "WILL BE TOO BIG!"

Mmm. For jeg har aldri kjøpt jeans før.
Ja så nei. Noen handel ble det ikke på denne damen.
Jeg ble like forvirret som da en gammel dame kom og klep meg i rompa på supermarkedet i går. Mange ganger. Men det tror jeg jeg må fortelle om en annen gang.

Men dere Koreakjennere - er det alltid sånn? Tror jeg holder meg til Nelly i så fall ...