Ikke bare forvirring

Dere vil bli tilgitt hvis dere, etter å ha lest innleggene i denne bloggen, tar dere i å spørre: "Er det bare mas å bo i Korea, eller?"
For selvsagt er det kulturforskjellene som er artig å blogge om. Og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg kunne skrevet 3000 ord om oppstusset som omgir meg nå om dagen, for eksempel. At jeg var uheldig og dulta borti bilen til en mann mens vi ventet på grønt lys (og med andre ord sto nærmest stille), hvilket har utviklet seg til en farse av en prosess der siste nytt var at mannen er innlagt på sykehus for full legesjekk og jeg ikke blir forundret om han kommer ut igjen med whiplash mens jeg blir anmeldt for legemsbeskadigelse. For det er visst sånn her: Kriminalitet som kan avsløres, eksisterer nesten ikke. Derfor kan jeg fint gå på do på denne kafeen jeg sitter på nå, og la veske og Mac og iPhone ligge igjen på bordet, uten å være stressa i et sekund på om det vil være der når jeg kommer tilbake. For det vil det. Man STJELER ikke.

Men terskelen for å lure folk, er visst lavere.

Men jeg kjenner at det der, det får bare gå sin gang. Jeg lener meg tilbake og le, og venter på at jeg kan fortelle om hele hendelsesforløpet snart vi har kommet i mål. Når nå dét måtte være.

Og jeg kan skrive side opp og spalte ned om hvordan det er å være forelder på skolen her vs. i barnehagen hjemme. Om forventninger og ekskursjoner og kulturforskjeller og overraskelser.

Jeg kan berette om parkeringsvakten som skrek til meg i går, fordi jeg ikke skjønte at når han holdt opp én lillefinger på én hånd, så betød det 6000 won. Så klart?

Eller om opplevelsen vi hadde på en koreansk restaurant forleden, der vi – uten å avsløre for mye – fikk servert noe som var så ellevilt at vi virkelig måtte jobbe for å holde ansiktet i normale folder for å ikke skremme vettet av både ungene våre og tilfeldig forbipasserende. (Dét innlegget kommer senere!)

Og det er sant at knapt en dag går uten at det skjer noe mer eller mindre merkelig, pussig, uforståelig eller beint fram ellevilt. Enten fordi vi er i Korea og ikke skjønner opp ned på noe, eller rett og slett fordi jeg har tre unger mellom 2 og 5 år, og det i seg selv byr jo på noen interessante situasjoner. (Ukens dilemma: hva GJØR man egentlig når den ene tvillingen har satt i gang med full tannfelling, og den andre ikke har så mye som én løs tann? Den forulempede tvilling 2 ga i alle fall beskjed på sin måte:

Og det er klart det er gøy med sånne rare ting. I mitt vanlige liv, i Norge, som jeg jo må innrømme til tider kunne være både forutsigbart og ensformig og rutinepreget (det er en grunn til at vi valgte å dra til Sør-Korea), så var episoder som de over nok til å holde meg i en blanding av forargelse og begeistring i noen dager. Jeg kunne knapt tenke meg noe mer underholdende, ja nesten givende, enn å dvele ved episoder som bil-historien over. "At det GÅR an!" Og "har du HØRT!" og det ville blitt Facebookstatuser og blogginnlegg og lange telefonsamtaler med pappa og stor oppstandelse. "Hørt på MAKEN!"

Men når det er sånn hele tiden – da kan man ikke la det gå inn over seg i så stor grad. For da blir man enten gal, eller deprimert, eller setter seg på første fly hjem. Skal man stadig gå rundt og være oppgitt og forarget og hysterisk og stressa og forvirret, vel, da tror jeg ikke man får et veldig bra liv.

Derfor er å bo her, omgitt av alt det merkelige, på mange måter en øvelse i å la livet gå sin gang. I å bare riste litt på hodet, trekke på skuldrene, og tenke "jaja. Det som skjer, det skjer." Og så går det videre.

Så det jeg, sånn utenom bloggen, velger å dvele ved, er jo alt det som er så fantastisk her. Hverdagen som er blitt en slags hverdag, men som er full av små elementer som overhodet ikke har noe hverdagslig over seg.

Som for eksempel det mannen min fortalte meg i dag: Han drar grisetidlig på jobb om morgenen. Så han har sett at det går en mann rundt i parkeringskjelleren klokka 5.30 hver morgen og vasker bilene som står der! (Det vil si, ikke alle bilene. Dette er tydeligvis noe man må bestille, for han rører ikke vår, det kan jeg trygt si!) Det er dét som er årsaken til alle de skinnende, blanke doningene (som den jeg dulta borti, host)! Jeg har grublet litt på det, for jeg har aldri sett noen vaske en bil, ei heller har jeg sett SÅ mange vaskehaller, men alle har rene biler. 

Og så er det faktisk en mann som gjør det. Om morgenen. Tuslende rundt i parkeringskjelleren med filla og bøtta si.

Jeg vet ikke hva andre tenker om det, men sånt fascinerer meg.

Og hver morgen, når jentene og jeg svinger ut fra parkeringsplassen og ut på veien, nøyaktig klokka 7:54, blir vi møtt av ikke én, men TO menn i dress som kontrollerer hver sin, hm, hva heter det, en slags tjukk dirigentpinne i plast. De møter oss med et raskt og høflig bukk, før de signaliserer om det er klart, eller om jeg må vente litt før jeg svinger til venstre. Seansen avslutter med nok et blikk, og litt vink. Jeg må legge til at det er svært lite trafikk her om morgenen. Jeg tror jeg faktisk har måttet vente fire ganger i løpet av den drøye måneden vi har kjørt til skolen.

Og det aller beste er jo at vi bor rett ved stranden. At jeg, når jeg har levert barna, bare kan plonke bilen på en parkeringsplass, og tusle bort til favorittkafeen min, hvor jeg nå sitter og jobber, ute, under tak, til lyden av bølger, sympatisk musikk – og med havutsikt. 

Her sitter jeg!

Og smoothien koster 25 kroner og kan derfor kjøpes hver bidige dag, uten snev av dårlig lommeboksamvittighet.

Ja, jeg kniper meg i armen flere ganger i uka. Bokstavelig talt. For noen ganger må jeg jo lure: Er dette en drøm? 

Måsene chiller før dagen starter.

Frokosten er servert nede på havna.

Haeundae er den mest populære stranda i en by med 4 millioner

 innbyggere, her kl 9 en varm morgen i forrige uke. Ikke en sjel å se ...  

Jeg synes det er ufattelig at koreanere ikke bader bare fordi det er september, 

men jeg skal ikke påstå det gjør meg noe at baderingene og tettitettmedparasollene er forsvunnet!

Lillesøster og jeg må vente på femåringene etter skolen en 

time to ganger i uka. Når det er varmt – og det er er det – kjører 

vi gjerne ned på Songjeoung-stranda, kjøper en smoothie, leser bok, og 

jeg må innrømme at jeg nyter å kunne gi full oppmerksomhet til ett barn.

  

Det er ikke alltid jeg gidder å lage mat til ungene og meg når mannen er borte. 

Men hvem ville egentlig giddet å lage mat, når man kan stikke ned og spise pizza her?

Det er fantastiske turmuligheter i Busan. Det går faktisk flere 

fjellkjeder gjennom byen. Dette er tatt fra fjellet Geumjeang-san.

Fra Busan-tårnet

Bare fordi det fikk meg til å le: Pussig lek med utsikt.

Kanin med hatt av skjell og Barbie på tur i en tekanne. 

Og ja, bildene er tatt med Instagram og det er filter og alt det der. Men jeg overdriver ikke. Det er virkelig så fantastisk å være her. Sånn i tillegg til alt det rare. 

Barnekorea

Okei, vi er jo fra en sånn her kultur: Ingen får score mål i minihandball før alle har vært borti ballen. Ingen skal ha karakterer før de er store nok til å forstå elementær algebra og sykle uten hender. Alle skal være med, det viktigste er å delta, alle er like gode, og sjarm er mye kjekkere enn rigide regler. Lokale arrangementer med både kultur og barn i navnet er litt sånn god stemning, kunne du tenke deg å kanskje tegne en plakat og hvem skal steke vafler?, og se der spilte sønnen til doktoren og dattera til rørleggeren på trompet, åssåsåsøøøøøøøte, viktig å klappe for alle sammen, ja de var nå flinke, alle sammen!

Og jeg trodde jeg var blitt en sånn der verdensvant, internasjonal person. Privatskole og skyskraper og grejer og grejer. Men greit. Du kan ta nordmannen ut av Norge, men at du ikke kan ta Norge ut av nordmannen, har jeg fått konstatert i dag. For nå i ettertid, selv om jeg ikke tenkte over det der og da, vet jeg at det er nordmannen i meg jeg kan gi skylden for at jeg, da jeg bare med et halv venstreøye leste lappen fra skolen, ikke helt forsto omfanget av setningen:

Kindy and Reception classes were invited by the Busan Fire Department to participate in their cultural event on September 20th, 2012. There will be different local schools that will take part in a singing competition. Our children from ELC, as guests, will sing a Korean song. This is an effort to build cultural relationship with the local community and a good opportunity for the children to enrich their cultural experience with the host country.

Altså, ordene "singing competition" og det at brannvesenet (!) overhodet hadde tatt seg bryet til å invitere smårollingene fra skolen vår, burde jo fått det til å klirre i noen små bjeller, men neida. I mitt hode ble notatet omgjort til: "Åh, ungene skal opp på en scene og synge en eller annen sang under et eller annet arrangement, og alle sitter rundt og spiser vafler, eller stekte silkeormer, og smiler, og det løper noen kids rundt og noen tar bilder og så er det en eller annen konkurranse, sikkert a la korpsstevne, ja ja, blir sikkert koselig, dét."

Vel. 

Ungene mine var like hysterisk oppglødde over å få reise med buss og ha på seg brannhjelm, som å få delta på selve arrangementet, da vi i formiddag dro av sted, lærere barn og foreldre, til Busan Citizen's Hall. I følge timeplanen var dette et heldagsopplegg, vi burde vel ha begynt å gruble på hvorfor vi måtte være der hele dagen når ungene skulle synge i ett minutt og trettisyv sekunder. Men vi var mest opptatt av at ungene var så søøøøte og sitt i ro på bussen og gleder dere dere til å synge og herlighet, hva i alle dager skal vi finne på i de tre timene mellom generalprøve og opptreden? (Generalprøve!? Nå burde jeg jo virkelig ha fattet noe, men neida.)

Men da vi kom inn i salen der de skulle opptre, så skal jeg innrømme at jeg skjønte at dette var en smule mer ambisiøst enn julemessa til et gjennomsnittlig nordnorsk skolekorps anno midten av 90-tallet. "Oi shit, vi er i Asia," liksom. Her var det ikke noe "takk til fjerde klasse for at de har brukt formingstimene til å pynte scenen", nei. Her var ballongkunst løftet til en ny dimensjon! Ballongsvaner, ballongbrannmenn, ballongblomster og enorme ballongenglevinger i midten. Og det var blomster og det var flagg og det var i det hele tatt skikkelig opplegg. 

Som den glade, norske amatør jeg er, kom jeg selvsagt bare utstyrt med 

smarttelefon. Jeg tenkte at "det får være bra nok". Billedkvaliteten er deretter. 

Nei, dette er IKKE våre barn!

Og vi bare litt sånn beskjemmet til de andre nordeuropeiske foreldrene, "hø-hø, janei, er visst i Asia nå vi ja, hø-hø, kremt." Ikke minst da vi fikk overvære generalprøvene til noen av de andre småtassene. Å du søte tid. Det var taft og det var tyll og det var hår flettet av mødre av like nøyaktig karakter som ingeniørene bak Busanbrua. Og det var koreografi og tostemt og trommer og dans og lærere med mord i blikket og flamme i dirigentstokken og det var ikke en sur tone å høre. Hvert kor besto av 30 til 50 meterhøye, kliss like, hysterisk søte, svarthårede smårollinger; jeg ventet bare på at de skulle ta frem sånne bittesmå fioliner og spille kjempefort utenat i kor, men så langt gikk det altså ikke.

Men vi var nå skjønt enige om at uffameg, disse søte koreanske barna har sikkert en fryktelig kuet barndom, og våre barn var riktignok ikke fullt så presise og koordinerte og koreograferte og disiplinerte, men de var da allikevel og selvsagt de søteste, der de sto, ikke riktig så utspjåket som noen av sine koreanske med-sangere, i gym-uniformene sine (mørkeblå shorts og t-skjorte) og små brannhjelmer på hodet, og sang så det ljomet på et språk bare 1/3 av dem forstår noe som helst av. Ååååååå så skjønne, intet øye var tørt, i alle fall ingen av mine, etc.

Noen hadde lagt seg i selen. Våre barn hadde shorts og t-skjorte ... Og brannhjelm!

Så gikk vi for å spise lunsj og ha pause i sola og passe på at barna ikke druknet i fontenen og uttrykke begeistring over at det var 20. september og allikevel så varmt at til og med australienerne svettet, og tørke opp appelsinjuicesøl og i det hele tatt ikke ofre så mange tanker på det videre arrangementet. I den grad vi gjordet det, var det sånn cirka sånn: – De der søte ungene skal vel synge sine sanger, og så skal vel våre inn der et sted, og så skal vi ta bussen tilbake en gang, er det noen som husker hvor det er meningen hvor vi skal sitte, liksom?, og nei vi kan ikke gå hjem ennå lille venn og må du på do ja. 

Vel.

Så gikk vi inn igjen. 

Og skjønte at vi had seen nothing yet. 

Noen velorganiserte mennesker hadde lest alle brevene fra skolen og til og med memorert sitteplassene våre (!). De var bak dommerpanelet. Det var da det demret for meg at det hadde stått noe om singing competition i det brevet fra skolen, ja, stemmer det. Jeg tror jeg talte syv dommere; fire menn og tre kvinner. De lo riktignok jovialt og godmodig til hverandre, men jeg så dem IKKE LE da de helt ekstremt, übersøte, ekstremkoreograferte barnehagebarna inntok scenen. 

Dette er alvor!

Og litt sånn uti der et sted, så tror jeg egentlig det var Trine som oppsummerte det hele best:

– Det er et eller annet jeg ikke helt har forstått med dette arrangementet. 

For nå begynte det å skje.

Altså. Jeg trodde vi bare skulle sette oss ned og vente til det var stille i salen, og så skulle konferansierene (som jeg er sikker på må ha vært kjendiser fra koreansk barne-tv eller noe sånt) fortelle oss at velkommen velkommen, så mange flinke barn, husk at det viktigste er å delta, og nå er vi i gang.

Men nei.

En time satt vi der før vi hørte så mye som en barnestemme. Jeg er fortsatt i lett sjokk over at to år gamle Lillesøster fant seg i å sitte (sitte? Eh, snarere klatre, deise, ligge, rulle, stå, hoppe, dytte, klyve) på et klappsete i en time uten at noe av interesse skjedde.

Vel, av interesse for henne, i alle fall.

Lillesøster og kultureliten. (Hun har fått ny yndlingshatt. Den har Pororo på og er ALLTID på.)

Jeg så telelinsene først. 

– Eh, er det presse her, liksom? 

Ikke bare frilanseren for "Kornytt Korea" heller. Vi snakker pressekorps. Og plutselig begynte de å løpe og stimle sammen, og alle i publikum klappet vilt og begeistret; det var da fire-fem mennesker i varierende former for antrekk i silke (dresser, drakter) kom spradende inn på første rad. De runde kjakene og blomstene i knapphullene avslørte dem. Dette var kulturelitefolk. Jeg tenker statstråd, jeg. Uten at jeg vet det. Og sikkert brannsjefen, forsåvidt. Men ja. Viktige var de utvilsomt. Og fryktelig interesserte i barnekor.

Så spratt alle koreanerne plutselig opp og holdt seg på hjertet. Ah, nasjonalsangen, ja. Da måtte jeg jo gråte en skvett. Jeg klarer bare ikke å la være å grine under nasjonalsanger! Vel, snufs. Også litt morsomt å tenke på, sånn med antropologisk fortegn, av typen "Lurer på om de spiller Kongesangen som innledning til korpsstevnene i Norge noen gang" og sånn. Gjør de det? Vi hilste aldri noe flagg da jeg spilte i symfoniorkester, i alle fall. Tror aldri jeg har spilt "Ja, vi elsker" på fiolin. Uansett.

Så presenterte de dommerne. De der på raden foran oss, vet dere. Bla bla bla! Bla bla! Okei, litt kjedelig når man ikke kan koreansk. Så jeg bestemte meg for å utnytte smarttelefonenes fortreffeligheter, og benytte anledningen til å sende en mail til mamma med filmsnutt fra generalprøven. Taste taste glemte tid og sted helt til dult dult! Psst! Nå filmer de oss! Og alle vi utlendingene sitter med trynet i Facebook!!! 

Eh. Mobilen i veska. Vi er jo europeere, tross alt. Kulturhistorie og sånn. Men nå er det altså meget mulig at jeg har sittet med trynet i iPhonen på Busansk lokal-tv.

Men nå skulle vi vel begynne?

Å, nei. 

For nå skulle en kulturadministrasjonseliteperson si noe. Opp på scenen med ham, og han fikk alle de koreanske barna til å skrike "ANYAHASANYOOOO!" kjempehøyt i kor og klappe tre ganger samtidig og det var i sannhet en delvis fascinerende opplevelse, men også ganske kjedelig. Det tok kjempelang tid og vi skjønte ingenting. 

Men nå, da.

Å. Neste kulturadministrasjonseliteperson. Litt kortere. Nå begynner vi!

Å herregud! ENDA en tale? Denne gang var det i alle fall en dame. Forandring fryder. Jeg kastet et bekymret blikk opp mot der ungene satt. Var de på tur å turne seg ut av hele salen nå? Neida, bare litt vanlig slåssing og fliring. Puh.

Så begynte konferansierene å snakke. De sto under en massiv blomsterbue til venstre på scena. Påfallende kontrast til ballongkunsten i midten. Litt sånn bløtkakebryllup møter Donald Duck, men okei. Men hvorfor var det senket ned et lerret med en grønn firkant over scenen? 

Sandshow! Så klart! Ikke noe barnekor ennå, nei. Må jo ha litt show også.

Hvordan skal jeg forklare sandshowet. Okei, ved siden av dommerpanelet sto det en jente med asiatisk kunstjentesveis (pannelugg og langt, rett hår). Hun sto bøyd over et bord. Jeg antar det var glass, eller noe. Og så hadde hun sand på bordet. Og så tegnet hun i sanden, og strøk ut og endret og tegnet på nytt og simsalabim så var det en levende historie. Som vi så overført på det grønne lerretet. Jo, det var ganske kult. Men det var jo også helt sinnssykt, for musikken var Hollywood møter Beethovens i hans mørkeste øyeblikk, skikkelig dommedagsstemning, mens bildene tildels handlet om lykkelige barn som sprang rundt i en park men midt oppi det hele kom en versjon av Munchs "Skrik" (cue: samtlige internasjonale mødres hoder vrir seg halvt bakover og nervøse blikk kastes mot de uskyldige små på radene der borte; "dette er jo ikke noe for barn!" kan høres simultant mumlende av kvinnestemmer på norsk, tysk og fransk) men så var det glade fugler og trallalatrær og ÆÆÆÆ der kom det en brann!!! Men brannvesenet reddet det lille barnet, etter en noe i overkant realistisk fremstilling av brannskadd barn på båre utformet i sand. (Det var jo brannvesenet som var arrangør av dette her, må vite. Det i seg selv er jo noe å dvele ved, men da blir jeg jo aldri ferdig.) 

Det gikk nå heldigvis bra til slutt, bare se.

Og så begynte de endelig å synge!

Og det var jo bare kjempeartig og koselig og forbløffende og kjempesøtt. Og ikke så lite imponerende. Må innrømme det. Særlig de der som hadde trommer. Ungene må ha vært fire år, og de spilte avanserte rytmer og sang og danset og trommet – om ikke annet, så fikk jeg tro på at man faktisk kan lære unger ganske mye mer enn vi nordmenn tror. Kanskje noe å ta med seg på veien, tross alt? Det handler jo om kulturutveksling, til syvende og sist. For det er gøy å se at de mestrer!

Men så klart var vi alle enige om at våre barn fortsatt var de søteste og tenk at de yngste bare fylte fire år i august, og at de bare har gått på skole i en måned og allikevel kan de synge en hel sang på koreansk MED bevegelser og alle brannhjelmene var på snei og visste du at de koreanske ungene er halvveis i skoleåret, de, altså, så de har øvd lenge, ikke at vi sammenligner, altså! For det viktigste er jo å delta!

Joho, det viktigste ER å delta. For det er mye, mye viktigere å være kjempestolt over å ha sunget med brannhjelm på hodet og kjempeglad for at man har fått en blomst etterpå og tro at det er premie og være oppglødd over å ha reist med buss og spise pizza til middag etterpå og smile fra øre til øre når man ser seg selv på film på iphonen til mamma etterpå, enn det er å ha taft og tyll og stramme fletter og spille trommer og danse synkront og vinne brannkorpskorkonkurranse når man er fem år.

Nemlig. 

(Og etterpå kan man ta med ungene og ransler og smokker og hjemmelekser og parkere bilen omtrent midt på veien og spise pizza her: 

Dæsken, altså. Må jo bare digge det!)

Løsningsorienten - del 1

Som den trofaste leser har oppfattet, så hender det innimellom at det går litt skeivt i kommunikasjonen mellom meg og den jevne koreaner. Men én ting skal de ha: Når de endelig skjønner (eller tror de skjønner) hva du mener, da er de hjelpsomme og løsningsorienterte som få. Jeg har vel sjelden vært borti mer hjelpsomme folk. Noen ganger kan også dét selvsagt slå litt feil ut.

Jeg tror for eksempel koreanske menn på 50+ tror at vestlige kvinner ikke kan parkere biler. Eller kanskje de ikke tror noen kvinner kan parkere. Om menn eller asiatiske damer får samme behandling, er jeg ikke sikker på. Uansett. Selv kan de knapt kjøre bil (mer om dét kommer i et senere innlegg), men dét er irrelevant.

Parkering her er forsåvidt en enkel affære. Du bare setter fra deg bilen, setter på nødlysene, og går ut. Spelar ingen roll om bilen står midt på fortauet eller i et fotgjengerfelt eller i midtfila på motorveien. Skal du ut av bilen, så skal du ut av bilen. Og da er det jo bare å stoppe. Hallo, liksom? Er dét så kontroversielt? Det er bare å la bilen stå i fri og ha nøklene i tenningen, så kan jo dem som eventuelt måtte la seg irritere, bare flytte den. Greit nok.

Klassisk koreansk parkering utført av den grå bilen i høyre fil.

Det er i det hele tatt lite regulert, dette med parkering. Noe som selvsagt gjør at man må regulere det hele på en litt annen måte. Min favoritt er de private parkeringsplassene. De består av et gitt antall kvadratmeter, en mann og en dame, og en liten bod. Du kjører inn, mannen vinker deg inn og sier hvor du skal sette fra deg bilen – her har vi ikke laget nøye oppmålte linjer og streker og reguleringer, altså. Bilen skviser du gjerne oppi rompa til én bil og klint inn til passasjerdøra til en annen; du gir nøkkelen til mannen, går til kona i den lille boden, og får en lapp med klokkeslett på. Så er det parkeringsmannens oppgave å bare flytte bilen din rundt etterhvert som andre bileiere kommer ut og skal ha tak i sine kjøretøy. Ekstremt greit!

Men så skal du altså ut av dette området. Og det er her de glimter til, disse overivrige mennene. Det er akkurat som at de ikke tenker på at du, for å overhodet ha kommet deg til parkeringsplassen, har måttet manøvrere deg gjennom et mildt sagt kaotisk trafikkbilde, gjerne i rushtida, i en by med nesten 4 millioner innbyggere, med tre skrikende unger i baksetet og et eller annet tidspress i solar plexus. Du kan kjøre bil, liksom.

De tar nemlig for gitt at du ikke greier å komme deg ut.

De vil først veldig gjerne gjøre andre hjelpsomme ting: Som å ta setebeltet på toåringen (som blir livredd og bryter ut i hysterisk gråt), fortelle deg at du har en bulk i en skjerm, holde veska for deg, før de iler ut i utkjørselen for å forsøke å peive de andre trafikantene unna vei. Hvilket de sjelden lykkes med.

Altså, så langt i min 10 år lange kjørekarriere, har oppskriften min vært, når jeg skal rygge ut på vei:  Slå på blinklys - stoppe - vente til det blir klart - rygge ut i veien og kjøre min vei.
Noen ganger må man stå noen minutter, men som regel kommer det jo et rødt lys et eller annet sted, slik at man er nødt å få fritt leide. Og jeg står jo ikke i noe veikryss nå; jeg har jo hittil alltid kommet meg ut av dem.

Men disse ivrige mennene. Dette skjer når jeg skal ut av parkeringsplassen:

1. Mann: Løper ut i trafikken og prøver å vifte unna 10 000 rushtidskoreanere som kjører i 70 km/timen og som i utgangspunktet har et noe, hva skal man si, individualistisk syn på dette med trafikkregler og skilt og lys og sånn. De bryr seg ikke om rødt lys hvis de ikke ser at det er nødvendig der og da. Enda mindre om peivende mann i grøftekanten.

2.Mann: Innser at han ikke vinner kampen mot middagssultne Busanværinger i bil, og stiller seg rett bak syvseteren min, sånn at jeg ikke ser ham.  Overhodet. Jeg vet jo at han har tenkt å fortelle meg når jeg kan kjøre og når jeg må stoppe. Men jeg SER ham jo ikke. Mitt instinkt: "Rygger jeg nå, dreper jeg en mann."

3. Jeg: Står stille til jeg ser snurten av mannen i speil og/eller vindu. Setter bilen i den bevegelse trafikkbildet tilsier.

4. Jeg: Ser en passe stor luke. Skal til å rygge da ...

5: Mann: Forsvinner ut av synsfeltet mitt igjen.

6: Jeg: Stopper. Luka glipper.

7: Mann: Kommer løpende tilbake i speilet/vinduet og vifter aggressivt med armene mens munnen beveger seg heftig. Han sier sikkert noe sånt som "KJØR DA, di vestlige ku! Har du kjøpt førerkortet ditt i Vatikanstaten, eller?"

Punkt 4, 5, 6 og 7 gjentar seg noen ganger, da ...

... 8: Jeg: Bestemmer meg for å drite i ham og heller vente på det røde lyset som jeg vet vil komme.

9: Mann: Banker på vinduet mitt og lager heftige skyvebevegelser med hendene. "RYGG DA, KJERRING!" mimer han.

10. Jeg: Gjør gode miner til slett spill. Får rødt lys baki der. Rygger ut, vinker og smiler og banner.

Jeg har også opplevd å resolutt bli dyttet inn i feil heis. Svigerforeldrene mine, ungene og jeg var på t-banen og prøvde å finne ut hvor plattformen vår var. Vi visste at vi måtte OPP en etasje, men ikke hvordan vi kom oss dit. Etter å ha gestikulert og forklart det vi kunne, ble vi forfulgt av intet mindre enn seks kjempeivrige, veldig glade t-banebrukere, som visste hvor vi skulle. De åpnet handicapdører og løftet barnevogna og strøk jentene på hodet og tok bilder og ringte oldemor og fortalte at det var blonde barn her, mens de ivrig dyttet oss inn i en heis som etter alle knapper og solemerker kun gikk NED.

Rett før det gikk galt.

Vi: "Nei nei, UP!" Vi pekte hissig OPP. Men alle de hjelpsomme menneskene hoppet og lo og klappet i hendene og sa "DOWN DOWN!" mens de skubbet oss inn i heisen. Han ene ble med som heisfører og skulle til å trykke på "lukk døra"- knappen da jeg i grevens tid fikk dyttet opp døra igjen, og med barnevogna som dørstopper greide å jage svigerforeldre og barn ut av heisen, brøle at de måtte hoppe over handicapdøren og komme seg i dekning.

Noen ganger er det enklest å klare seg selv. Hvis man får lov.

Den siste kaffedråpen

Follow my blog with Bloglovin! 

 Nei nå. Jeg må lære meg koreansk. Nå orker jeg ikke mer. Og det er dette jeg må lære meg å si:

"나는 추가 에스프레소와 라떼 커피를 주시겠습니까?" 


I følge Google Translate betyr det noe så enkelt som: "Kan jeg få en dobbel kaffe latte?"

Forsåvidt en enkel sak å få tak i. Koreanerne elsker nemlig kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over akkurat dét. Innbilte meg at man på disse lengdegrader var mer opptatt av te enn av espresso og dens slektninger. Realiteten er at jeg tror aldri jeg har sett en større tetthet av kaffesjapper.

Går jeg ut på gangveien som går fra andre etasje i blokka vår og over området, trenger jeg bare å gå 15 meter før jeg møter på den første kafeen. Et bittelite, uavhengig etablissement der kaffelagedama skriver navn på bonuskortet ditt og henger det opp på veggen. Foreløpig er dette min favoritt. Men konkurransen er beinhard. Tusler jeg over til det snobbete kjøpesenteret 100 meter unna, er en kaffebar det første jeg ser når jeg går gjennom skyvedørene. Ned rulletrappa ligger Starbucks, og bakeriet The Ménagerie - som selvsagt serverer kaffe.

 Over gata ligger en italiensk kaffebar av den kommersielle Starbuckstypen i andre etasje – og enda en Starbucks i første. Rett borti veien ligger Coffee Bean og Tea Leaf, nok en Starbucks, Paris Baguetterie, Tom n Tom's coffee – det er kaffe, kaffe, kaffe, kaffe, kaffe og kaffe. Selv i London sentrum har jeg måttet gå lenger mellom kaffebarene enn jeg gjør her.


Og allikevel er det så fordømt vanskelig å få seg en kopp kaffe!
Eller, nei, okei. Jeg overdriver vel. Fordømt vanskelig er det vel ikke akkurat.
Men. Hva bruker man kaffe til, i hovedsak? Til å våkne. Når står jeg opp? Senest 6.30.

Har jeg tid til å virkelig sette meg ned og nyte dagens første kopp, der jeg på egen hånd skal gjete tre motstridige småtasser gjennom morgenritualet og få dem gjennom påkledninger og frokost og tannpuss og trassanfall og heisdører og ned 69 etasjer og inn i bilen innen klokken 7.40? Nei. Rekker jeg overhodet å drikke den opp? Åneida. Hva er jeg når jeg svinger ut fra skolen etter levering litt før klokka 9? Hysterisk kaffetørst.

Det naturlige å gjøre, siden man nå en gang er en expat lady of leisure og ikke har noen presserende avtaler å ta hensyn til, er selvsagt å sette snuten mot nærmeste kaffebar.
Å finne en slik er i seg selv som sagt ikke noe problem.

Men de er stengt.
Døren er låst.
Kaffebønnene er fremdeles hele i sine lufttette beholdere.
Melkesteameren henger iskaldt med hodet.
Muzaken ligger i dyp søvn.
En enslig ansatt står kanskje og knyter på seg forkleet og tar imot dagens bakervarer fra leverandøren, men fremdeles har hun god tid til å lese avisen, ta seg en croissant og scrolle langsomt gjennom Facebook på Samsungen sin, før hun overhodet trenger å tenke på å låse opp døra.
For den skal ikke opp før klokka 10.
Og selv ikke dét er så nøye.

Klokka 10!!
Jeg har opplevd kafeer som strekker seg til 9.30. I rettferdighetens navn, etc.
Men: Jeg har også jobbet på kafé. Da jeg hadde morgenskift, sto jeg opp klokka fem for å komme tidsnok til rushet som startet litt før 6.30.

Halv ti! Det er jo midnatt i kaffesammenheng!

Man kan grine av mindre.

Når man så har erklært fallitt og kjørt helt hjem, parkert bilen langt ned i avgrunnen av parkeringskjelleren og tråklet seg opp de en million etasjene opp til leiligheten – da er klokka endelig kaffetid.
Og lunsjtid, forsåvidt.
Så da er det jo bare å tråkle seg nedover heisen igjen. Siden man ikke har noe bedre å finne på osv.

Da begynner moroa. Altså. Vi snakker om en kafé. Hva gjør man på en kafé? Lager kaffe. Riktignok forskjellige typer kaffe, og noen andre drikker også innimellom, men variasjonen er tross alt ikke så fryktelig stor. Sannsynligheten for at det er en eller annen form for ordinær kaffedrikk som er neste kundes bestilling, er ganske høy.

Allikevel skjer alltid det samme.

Jeg: "Hello. One. Caffe. Latte."

(Hvorfor spør jeg ikke på koreansk, sier du? Vel. Jeg lover som sagt å prøve. I overmorgen er det mandag. En god dag for nye regimer. Men de gangene jeg har forsøkt å stotre frem på mitt ekstremt beskjedne koreansk, har forvirringen blitt total. Allikevel: Fra nå av blir det mer iherdige forsøk. Jeg har nemlig fått nok. På grunn av det som ALLTID inntreffer, nemlig følgende:)

Kaffejente/-gutt: "Hæh!?"
Jeg: "One. Cappe. Latte."
KJ/G: "AAAAHHHH Cappe latte!"
Jeg: "Yes. Hot."
KJ/G: Trykke trykke trykke trykke trykke på kasseapparatet.
KJ/G: "Ice?"
Jeg: "No. Hot."
KJ/G: Forvirret. "Hot?"
Jeg: "Yes."
KJ/G: "Hot americano."
Sletter alt som står på kasseapparat-skjermen (den kan jeg se).
Jeg: "No. Hot cappe latte."
KJ/G: Forvirret. "Hot cappe latte and americano?"
Jeg: "No. One cappe latte. That's it." (Her har jeg alltid veldig lyst å si c'est tout! som er ca det mest avanserte jeg kan si på fransk. Som om det hadde hjulpet. Men jeg tror språksenteret i hjernen min tror jeg bør snakke fransk når det har gått så langt som dette.)

KJ/G: "AH! One hot cappe latte!"
Jeg: "Yes."
Og så blir jeg spinnvill:
"With extra espresso."
KJ/G: Forvirret blikk.
Jeg: "Double shot."
KJ/G: Superforvirret blikk. Trykker vilt. På kasseapparatet er det plutselig lagt inn en bestilling på 15 000 won, som vil gi minst 4 kopper kaffe. Kaffegutt/-jente tror jeg skal ha kaffe latte, en espresso og én dobbel espresso. Eller noe sånt.

Jeg: "No. One cappe latte with double shot. To go."
KJ/G: Veldig veldig letta. "AAAAAHHH! ONE cappe latte. Extra shot. AH!"
Trykke trykke. "Have here?"
Jeg: "To go."
Ah. Vi er i mål.
Jeg får en dings i hånda som skal vibrere når kaffen er ferdig.
Jeg går bort til magasinhylla og venter, beundrer nydelige magasinforsider og er sur fordi jeg ikke kan koreansk.
Dingsen i hånda vibrerer. Jeg går bort til baren.
"Ice cappe latte to go! Kamsahamnida!!!"

Hva kan man si.
Og ikke få meg til å beskrive hvordan det er når man skal bestille to forskjellige kopper kaffe. Jeg kan fremdeles ligge og vri meg søvnløs når jeg begynner å tenke på opptrinnet den gange jeg skulle bestille en dobbel, vanlig latte til meg selv OG en enkel iskaffe til min svigermor.

Men ja. Nå blir det kurs!

God dag mann, hittegods? Økseskaft.

Av og til.
Ja okei. Dette høres kanskje både etnosentrisk og egosentrisk og lite verdensvant ut. Men dog: Av og til liker jeg å glemme hele Korea. Noen ganger må jeg bare isolere meg i vår lille expatenklave. Handle importvarer fra Europa på supermarkedet, se på amerikanske filmer på tv, og unngå alle former for kommunikasjon med lokalbefolkningen.
Sa jeg kommunikasjon? Det er i sannhet et begrep med modifikasjoner.

For av og til kan man nemlig bli forrykt. 
Jeg skulle så gjerne likt å vite hvorfor det skjærer seg. Hva det, rent konkret, er som utgjør forskjellene i kommunikasjonsmetoder hos "vestlige" og "østlige", i mangel på andre begreper. (Og jeg har tross alt ikke besøkt absolutt alle andre land i hele verden heller, så jeg kan ikke si at her er det slik og der er det sånn. Men jeg skal innrømme at når det kommer til utveksling og innhenting av informasjon, samt kreativ bruk og forståelse av gestikulering og tegnspråk, har jeg  greid meg mye bedre i alle andre land jeg har besøkt der jeg ikke kan si annet enn "Hei" og "Takk" – på fire kontinenter. Jeg har derfor, her i Korea, av og til litt lyst å si: "Beklager. Det er ikke meg. Det er dere." Men så klart det er meg. Jeg INNSER det. Men allikevel.)

Så noen ganger må man skjerme seg. Kommunisere med folk som forstår, og gi blaffen i resten. La livet være strømlinjeformet en dag eller to. Før man igjen må begi seg ut i Samfunnet. Med alt det innebærer. Noen ganger, som i eksempelet under, må man jo være ansvarlig innbygger, og Gjøre Det Rette. Men dét er ikke enkelt.

Kommunikasjonssvikt, del 1 av ørten:
På lekeplassen utenfor blokka vår finner jeg noe som ser ut som et kredittkort.
Jeg går inn med det i lobbyen og tusler bort til resepsjonisten, som bukker og nikker og neier og hilser med 20-ordssetninger hver gang jeg labber forbi disken.

Han: "An nyoung ha seh yoooooooooo!"
"An nyoung. I. Found. This. On. The. Ground. Outside," sier jeg, og rekker ham kortet. 
Jeg er allerede i ferd med å snu på labben, da jeg ser at resepsjonisten bare "??????".
"It. Was. On. Playground."
"???????"
– Å nei, tenker jeg. Here we go. 

Han tar med bekymret mine opp kortet og leser på det. Ser så på meg og ser ut som om jeg har falt ned fra månen. Navnet på kredittkortet er forresten "Park Hang Li" eller noe sånt - 100 prosent koreansk.
Jeg holder hendene mine opp som et kryss - det betyr at man nekter for noe.
"Not mine," sier jeg. Peker på meg selv og rister på hodet.
Peker på kortet, på navnet, tar armene opp på spørrende, typisk fransk manér og rister overdrevet på hodet.

Han: "??????????????"

Jeg: "You. Must. Call. Bank." Jeg peker på ordet "bank" på kortet, og gjør sånn telefontegn med hånda opp til øret.
Mannen ser på meg, tar telefonen og skal ha meg til å taste et nummer.
"NO. It's NOT MINE!"
Jeg tar kortet og sier: "I found it!" 

Jeg kaster det på bakken foran meg, tar et par skritt tilbake, og begynner å gå som om jeg er ute og spaserer, og plutselig får øye på det. Som i en tidlig dramatime på ungdomsskolen stopper jeg forbløffet opp, tar opp kortet, ser VELDIG SPØRRENDE på det før jeg ser meg rundt, heiser på skuldrene - og gir det til mannen.

Han fatter ikke hva jeg snakker om.

Og det er her det egosentriske, etnosentriske, lite verdensvante kommer inn. For jeg må innrømme at min endelige, oppgitte reaksjon er: HERREGUD!!!!! Hvor vanskelig ER det??? Hva TROR du jeg prøver å si? Tenk deg om!!!

Til slutt ser han ut som femten forvridde spørsmålstegn og tar på seg et smil som bare forteller meg at han ikke aner hva jeg holder på med, men ikke tør innrømme det, sier "okei okei". 
Jeg bare: "Okei." Sukker. Går ut.

Jeg får bare håpe eieren av kortet hadde vett til å sperre det selv.

Neste gang skal jeg igjen fortelle om å bestille kaffe. To forskjellige typer kaffe, i én og samme bestilling. 
Oi oi oi.