Løsningsorienten - del 1

Som den trofaste leser har oppfattet, så hender det innimellom at det går litt skeivt i kommunikasjonen mellom meg og den jevne koreaner. Men én ting skal de ha: Når de endelig skjønner (eller tror de skjønner) hva du mener, da er de hjelpsomme og løsningsorienterte som få. Jeg har vel sjelden vært borti mer hjelpsomme folk. Noen ganger kan også dét selvsagt slå litt feil ut.

Jeg tror for eksempel koreanske menn på 50+ tror at vestlige kvinner ikke kan parkere biler. Eller kanskje de ikke tror noen kvinner kan parkere. Om menn eller asiatiske damer får samme behandling, er jeg ikke sikker på. Uansett. Selv kan de knapt kjøre bil (mer om dét kommer i et senere innlegg), men dét er irrelevant.

Parkering her er forsåvidt en enkel affære. Du bare setter fra deg bilen, setter på nødlysene, og går ut. Spelar ingen roll om bilen står midt på fortauet eller i et fotgjengerfelt eller i midtfila på motorveien. Skal du ut av bilen, så skal du ut av bilen. Og da er det jo bare å stoppe. Hallo, liksom? Er dét så kontroversielt? Det er bare å la bilen stå i fri og ha nøklene i tenningen, så kan jo dem som eventuelt måtte la seg irritere, bare flytte den. Greit nok.

Klassisk koreansk parkering utført av den grå bilen i høyre fil.

Det er i det hele tatt lite regulert, dette med parkering. Noe som selvsagt gjør at man må regulere det hele på en litt annen måte. Min favoritt er de private parkeringsplassene. De består av et gitt antall kvadratmeter, en mann og en dame, og en liten bod. Du kjører inn, mannen vinker deg inn og sier hvor du skal sette fra deg bilen – her har vi ikke laget nøye oppmålte linjer og streker og reguleringer, altså. Bilen skviser du gjerne oppi rompa til én bil og klint inn til passasjerdøra til en annen; du gir nøkkelen til mannen, går til kona i den lille boden, og får en lapp med klokkeslett på. Så er det parkeringsmannens oppgave å bare flytte bilen din rundt etterhvert som andre bileiere kommer ut og skal ha tak i sine kjøretøy. Ekstremt greit!

Men så skal du altså ut av dette området. Og det er her de glimter til, disse overivrige mennene. Det er akkurat som at de ikke tenker på at du, for å overhodet ha kommet deg til parkeringsplassen, har måttet manøvrere deg gjennom et mildt sagt kaotisk trafikkbilde, gjerne i rushtida, i en by med nesten 4 millioner innbyggere, med tre skrikende unger i baksetet og et eller annet tidspress i solar plexus. Du kan kjøre bil, liksom.

De tar nemlig for gitt at du ikke greier å komme deg ut.

De vil først veldig gjerne gjøre andre hjelpsomme ting: Som å ta setebeltet på toåringen (som blir livredd og bryter ut i hysterisk gråt), fortelle deg at du har en bulk i en skjerm, holde veska for deg, før de iler ut i utkjørselen for å forsøke å peive de andre trafikantene unna vei. Hvilket de sjelden lykkes med.

Altså, så langt i min 10 år lange kjørekarriere, har oppskriften min vært, når jeg skal rygge ut på vei:  Slå på blinklys - stoppe - vente til det blir klart - rygge ut i veien og kjøre min vei.
Noen ganger må man stå noen minutter, men som regel kommer det jo et rødt lys et eller annet sted, slik at man er nødt å få fritt leide. Og jeg står jo ikke i noe veikryss nå; jeg har jo hittil alltid kommet meg ut av dem.

Men disse ivrige mennene. Dette skjer når jeg skal ut av parkeringsplassen:

1. Mann: Løper ut i trafikken og prøver å vifte unna 10 000 rushtidskoreanere som kjører i 70 km/timen og som i utgangspunktet har et noe, hva skal man si, individualistisk syn på dette med trafikkregler og skilt og lys og sånn. De bryr seg ikke om rødt lys hvis de ikke ser at det er nødvendig der og da. Enda mindre om peivende mann i grøftekanten.

2.Mann: Innser at han ikke vinner kampen mot middagssultne Busanværinger i bil, og stiller seg rett bak syvseteren min, sånn at jeg ikke ser ham.  Overhodet. Jeg vet jo at han har tenkt å fortelle meg når jeg kan kjøre og når jeg må stoppe. Men jeg SER ham jo ikke. Mitt instinkt: "Rygger jeg nå, dreper jeg en mann."

3. Jeg: Står stille til jeg ser snurten av mannen i speil og/eller vindu. Setter bilen i den bevegelse trafikkbildet tilsier.

4. Jeg: Ser en passe stor luke. Skal til å rygge da ...

5: Mann: Forsvinner ut av synsfeltet mitt igjen.

6: Jeg: Stopper. Luka glipper.

7: Mann: Kommer løpende tilbake i speilet/vinduet og vifter aggressivt med armene mens munnen beveger seg heftig. Han sier sikkert noe sånt som "KJØR DA, di vestlige ku! Har du kjøpt førerkortet ditt i Vatikanstaten, eller?"

Punkt 4, 5, 6 og 7 gjentar seg noen ganger, da ...

... 8: Jeg: Bestemmer meg for å drite i ham og heller vente på det røde lyset som jeg vet vil komme.

9: Mann: Banker på vinduet mitt og lager heftige skyvebevegelser med hendene. "RYGG DA, KJERRING!" mimer han.

10. Jeg: Gjør gode miner til slett spill. Får rødt lys baki der. Rygger ut, vinker og smiler og banner.

Jeg har også opplevd å resolutt bli dyttet inn i feil heis. Svigerforeldrene mine, ungene og jeg var på t-banen og prøvde å finne ut hvor plattformen vår var. Vi visste at vi måtte OPP en etasje, men ikke hvordan vi kom oss dit. Etter å ha gestikulert og forklart det vi kunne, ble vi forfulgt av intet mindre enn seks kjempeivrige, veldig glade t-banebrukere, som visste hvor vi skulle. De åpnet handicapdører og løftet barnevogna og strøk jentene på hodet og tok bilder og ringte oldemor og fortalte at det var blonde barn her, mens de ivrig dyttet oss inn i en heis som etter alle knapper og solemerker kun gikk NED.

Rett før det gikk galt.

Vi: "Nei nei, UP!" Vi pekte hissig OPP. Men alle de hjelpsomme menneskene hoppet og lo og klappet i hendene og sa "DOWN DOWN!" mens de skubbet oss inn i heisen. Han ene ble med som heisfører og skulle til å trykke på "lukk døra"- knappen da jeg i grevens tid fikk dyttet opp døra igjen, og med barnevogna som dørstopper greide å jage svigerforeldre og barn ut av heisen, brøle at de måtte hoppe over handicapdøren og komme seg i dekning.

Noen ganger er det enklest å klare seg selv. Hvis man får lov.