Så KOSCHLIG med tvillinger, du!

"Åh, så koselig med tvillinger!"
Det har vært omkvedet omtrent så lenge jeg - vel, okei, ikke så lenge jeg kan huske, men i alle fall så lenge tvillingene kan huske. For det begynte allerede på barsel, der jeg sløvt og ødelagt kom subbende, euforisk og i sjokk, med to små nurk i en plastbalje (det var tider!). Fremmede mennesker ble ømme i blikket og salige i stemmen, slo hendene sammen og utbrøt "næmmen hellanDUSSAN!"

Det var tider! Søvnløse, brystsprengte, sinnssykt stressa, helt uforglemmelige tider!

Og jeg var jo forsåvidt enig. De var jo fryktelig søte! 
Og sånn fortsatte det, egentlig, hver gang vi viste oss offentlig, frem til omtrent på den tiden da de sluttet med smokk og vogn, fikk skostørrelse over 23 og begynte å gå bananas hver gang vi var på Rema. Tvillingfascinasjonen til omverdenen tok med rette et lite opphold. 

Helt til vi flyttet til Korea. Da satte det igang igjen. Tvillinger er sjelden i Asia. (Nerdefakta: Bare 1 av 250 fødsler i Asia ender i tvilinger, mot 1:100 blant hvite mødre i Vesten. Toeggede tvillinger, som våre jenter er, er veldig sjelden. Blant vestlige tvillinger er ca 75 prosent toeggede, mens bare 10 prosent av asiatiske tvillinger kommer fra to egg.) Når tvillingene i tillegg er blonde og blåøyde - ai ai ai, da har vi det gående. "쌍둥이?!" – "ssangdongi?" – spør de andre mødrene vi møter i heisen, mennene på gata, mødrene på lekeplassen, fedrene i heisen, bestemødrene i heisen ... 
Ikke rent sjelden er det som da de var bittesmå babyer: Særlig gamle damer har det med å stoppe oss på gata, legge fra seg det de holder på med, rope på alle vennene sine og bare "hei! Folkens! Kom hit og se! Tvillinger!" Og så kommer de løpende og bare "Aaaah!" og "aoooooh!" og "쌍둥이?!" "쌍둥이!" "쌍둥이..." mens de stimler seg rundt jentene, som etterhvert har begynt å bli pinlig frekke, der de står og vinker, mens de freidig, men komplett uinteresserte, roper "An nyoung ha seh yooooo!!!" uten å engang gidde å ofre øyekontakt med de fascinerte tilskuerne. Men det er kanskje ikke annet å vente. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har fotografert dem, pekt på dem og strøket dem over håret siden vi kom hit. Oppmerksomheten er så stor at jeg begynner å bli alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det vil ha for egoet til ungene dersom vi blir her en stund. Det må gjøre noe med et barns syn på seg selv, når folk klapper begeistret i hendene og roper "YEPPODAAAA!" ("VAKKER!") hver bidige gang man viser seg i offentligheten. Greit med selvtillit, men, eh ... På tide å reise hjem for en reality check, kanskje.

(Jeg prøvde meg forresten, her en dag. "Dere vet at når dere kommer tilbake til Norge, så er det ingen som kommer til å stoppe opp og glo på dere og rope at dere er fine og søte?" 
"HÆ? Hvorfor ikke DET!?" var det forskrekkede svaret. Gulp!)

Men jeg skriver meg vekk! For dette skulle jo ikke handle om Korea, sånn egentlig. Det skulle handle om myten om disse søte og skjønne og festlige tvillingene! 
Eller, de er jo både søte og skjønne og festlige. Av og til.
Men sånn rent praktisk... så er det et himla styr!

Det er jul snart. Hva skal de få til jul? De må ikke få det samme. Da blir de sure. Men de må heller ikke få noe som er helt forskjellig. Da blir de sure. Så de får få noe som ligner litt. Men da vil de helst ha det den andre har. Så da blir de sure. ARGH!

Kan de ikke være litt mer sånn som dette?! 

I dag gikk jeg i fella igjen. Optimistfella. Ungene trenger vinterklær. Det ble plutselig kaldt, og garderoben må oppdateres. 
Jeg VET at jeg bør ta dem med på handletur. Men ærlig talt. Hadde du tatt med deg to kresne, fem år gamle jenter og en toåring i ellevill individualitetsoppdagelse (meget diplomatisk for trassalder, no?) på Hennes & Mauritz? Jeg har gjort det før. Det er helt vanvittig. Jeg trenger to timer med yoga på forhånd, ekstrem Eckart Tolle-aktig innstilling ispedd en solid dose Jesper Juul-påvirket tilstedeværelse underveis, et langt mer generøst tidsskjema enn jeg noen gang har til rådighet, og tre stive drinker og en time i horisontalen etterpå. Jeg unngår det i det lengste.
Så jeg overbeviste meg selv om at hallo. Jeg er jo moren til disse kidsa. Jeg er sammen med dem ca hele tiden. Jeg vet hva de passer og hva de liker. Og noe kult finner jeg. Garantert.

Formål: Boblejakke, lue, hansker, jeans. 
Kriterier: Tvilling 1 blir glad for alt som er rosa, prinsessete, glitrete, sommerfuglete og i det hele tatt passer inn i høykommersielle kjønnskategorier.  Sist vi var på storhandel, før skolestart, valgte hun seg, i ekte, ufeministisk stil: rosa skoleransel, rosa Hello Kitty-matboks, rosa Hello Kitty-drikkeflaske, rosa blinkesko, rosa joggesko, rød ytterjakke, rødt skjørt, rosa belte og rosa sokker. Og hun har rosa sykkel med rosa kurv og rosa og lilla hjelm med rosa detaljer. Og rosa tegneblokk med noen Manga-jenter på. Tvilling 1 går på ballett.
Ungen er i alle fall konsekvent. 

Tvilling 2 er en nøtt. Hun har sluttet med rosa, faktisk ("fatisk"). Hun har svart ransel, gul drikkeflaske, gul matboks, blå joggesko, svarte sko, gul sykkel, gul hjelm, mørkeblått skjørt, hvite sokker og mørkeblå ytterjakke. Èn rosa jakke har hun faktisk. Kryss i taket. Tegneblokka hennes? Ben10. Og hun går på tae kwon do.
Men til tross for rosa-aversjonen, så bør det helst være litt feminint. I alle fall når det gjelder klær.
Og aller viktigst: DET SKAL IKKE VÆRE LIKT SOM TVILLING 1 SITT.
Det er nesten det viktigste kriteriet.

Interessant, egentlig, denne sterke motviljen mot å være likt kledd. Jeg har nemlig aldri giddet å kle dem utprega likt, annet enn da de var babyer og det var artig å leke litt med dukker. Så det er ikke noe mønster her som hun vil ut av. Men så er det kanskje det allikevel. De får jo høre det, til stadighet. "OH MY GOD! TVILLINGER!!!!!!!" Som var det en slags medisinsk sensasjon. Det kan jo hende man blir litt lei, selv om man bare er fem år.

Men okei. Til H&M med meg. 
Jakker fant jeg ikke. Men jeg fant jeans. Hallo, jeans, liksom. Hvor nøye kan det være? Alle vet jo at det er tilbehøret som teller når man har jeans, ikke sant? Begge hadde dessuten mast om sånne jeans "som Marthe har!". Jeg prøvde å huske hvilke det var, og plukket med meg noen jeg trodde var riktige, to par i størrelse 116. Check.
Og så var det luer.
Tvilling 1: rosa lue med sommerfugler
Tvilling 2: grå lue med sølvsløyfe. Glitter! 
Og så rasket jeg med meg to par hansker. Grå med rosa prikker. Sånn, avsted til skolen for henting!

Der ventet ramaskriket.
For det første! Hadde tvilling 1! FÅTT SNOP! på sin "after school activity". (Jada, de henger litt etter på dette her med sukker på skolen, gitt.) SNOP! "ME FIKK IKKJE SNOP! KOFFÅR!! URETTFERDIG!"
Jeg syntes jo tvilling 1 var veldig tvillingprektig og grei da hun tok ut en bit av den halvtygde karamellen fra munnen, og forærte den til søsteren, men tvilling 2 var IKKE enig.
Hun var rasende.

Så prøvde jeg meg: "Dere har fått nye jeans. Og luer. Og hansker."
"Hvilken farge! Er det sånne jeans som Marthe har? Hvordan ser min ut? Hvordan ser hennes ut?"
Å hjelp.
Til bilen. Posen åpnes, varer deles ut av fortsatt optimistisk og positiv mor.
"Si takk nå da jenter! Se så fine! Jeg har handlet til dere!"
Tvilling 1: Storfornøyd.
Tvilling 2: Fortsatt (eller "fortslatt", som hun ynder å si) RASENDE.
Tvilling 1: "ÅÅÅå det er sånn lue som Mishel har! Og sånn bukse som Celina har!! Å å å å å å !!! Og disse vottane va heilt NYDELIGE!"
Tvilling 2: "E det lik bukse?? Eg ska ikkje ha sånn som hu! Få se på den lua! Den e GRÅ!"
Mor, desperat: "Jamen se da, den har glitter på!"
Tvilling 2: "EG VIL IKKJE VÆR HEILT GRÅ!"
Mor: "Jamen den er jo sååå fin! Sløyfe! Jeg trodde du likte grå?"
Tvilling 2: "KOFFÅR FEKK HU SÅNN FIN ROSA!"
Mor: "Jammen du liker jo ikke rosa!"
Tvilling 2: "EG HATE GRÅ! Eg skal ha ei FIN hue. Eg skal ikkje ha dei hanskane. Dei e grå. Og dei e sånn som tvilling 1 sine. Ta det vekk."

Først etter at hun var blitt bestukket med 45 små riskjeks var det stille i bilen og trafikkfaren avverget. 

Da vi kom hjem, kledde tvilling 1 på seg nye jeans og lue og strålte i ny habitt foran barne tv og ved middagsbordet.
I gangen står det en pose med jeans, hansker og lue. 
Heldigvis har jeg kvitteringen fra H&M.

Jeg er dessuten en elendig tvillingmor som tror at ungene mine har lik passform i jeans. Det viste seg å ikke stemme. Noe jeg egentlig burde ha visst. Men hallo, jeans? Hvor vanskelig kan det være. Jeg finner vel et par som passer uten å måtte ta med ungen. Jeg tar turen på H&M igjen denne uka, og bytter. Jeg finner sikkert noe tvilling 2 liker. Jeg mener, jeg er jo moren hennes!

Eller kanskje jeg bare skal gjøre den yogaen og skjenke meg de drinkene. Være beredt, liksom ... 

Uteliv og innvoller

 Det er jo det som er med å være turist, eller en i slags halv-permanent turisttilstand, eller hva man nå skal kalle det vi er. Vi liker i alle fall å huske å være turister i helgene, siden hverdagene nå en gang faller inn i sin naturlige rytme med prosaiske, men livsviktige og ikke mindre givende aktiviteter som man ikke kan og egentlig ikke vil være foruten. Hente barn på skole, for eksempel, er typisk eksempel på slik aktivitet: Det er hverdagslig, det er særdeles uspennende, og det kan være utrolig masete, men det er ingenting bedre enn å få de der klemmene og se de der trollene. For eksempel.

Men for mye hverdag tar livet av et gjennomsnittsmenneske, og det var en medvirkende årsak til at vi bestemte oss for å stikke fra stakittgjerdeidyllen i Stavanger og dra til denne parallelle virkeligheten. Og da må vi av og til dra oss selv litt i nakkeskinnet og minne oss selv på nettopp dét.

Og det er jo det man har helger til. For plutselig kommer man på at hallo, det er jo så mye man ikke har sett ennå, i denne gigantiske, uoversiktlige, stappfulle byen. Føler forresten her for å nevne at det går fremover: Nå kan jeg lese skilt nesten før jeg har kjørt forbi dem når vi kjører til skolen (bare ordene er korte nok), og jeg kan telle til ti nesten uten stopp. Og i dag ba jeg om pose og skjønte at kassadama sa "tre?". Og jeg svarte. Progresjon! Om ikke annet!
Men kaotisk og uforståelig er det like fullt, og det er jo dét som er så fabelaktig. Så da søndagen kom nå, visste vi at nå var det dags til å oppsøke ennå ikke oppsøkt legendarisk marked. Intet annet å gjøre, da, er det vel, ennå hale og dra i ungene til du ved hjelp av lokking og luring, litt dytting, bæring og trusler får dem inn og ut av bil, over vei, inn i heis, ned på plattform og inn i tog der de sporenstreks blir overfalt av syv begeistrede koreanske pensjonister som klapper dem på hodet (fordi det å ta på blondt hår, etter sigende, betyr lykke) hele veien til markedet.

Søstre i tegnekonsentrasjon.

Og så fant vi markedet, og så var det stengt, og så ble vi litt betuttede. Mens en av ungene var så sur at hun la seg ned på fortauet foran dame som solgte mandariner og vrælte at hun ikke hadde tenkt å gå en meter til. Mat!! NÅ! Inn på bakeri med familien, inn med bolle på kidden, og så: Plan B.

To stopp videre, til vidunderlige Jagalchi! Der har vi vært noen ganger, men allikevel har man liksom aldri vært der, for man vet jo aldri hvor man har gått og hvilken krinkelkrok man endevendte sist og hvilken feil vei man gikk og hvor man endte opp og hva i alle dager er dette for noe, og denne gangen skulle vi uansett ikke se på fiskene (til litt mindre sure barns begeistring). Vi gikk opp mot Gukjemarkedet og dalstroka innafor, jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke har helt oversikten hva alt heter og hvor alt er, det er bare så MYE! Men who cares, vi traska, poenget var: Vi var sultne nå.

For lenge siden innførte mannen og jeg en regel. Etter feriekveld etter feriekveld der vi traska og traska og bante og steika og kjefta og rasa oss gjennom ukjente bygater på jakt etter Det Perfekte Restaurantsted (som man aldri finner): Finner vi ikke noe i løpet av en halv time, går vi på Maccern. Eller tilsvarende. Så finner vi heller det perfekte sted å ha dessert. På full mage.

Men vanskelig å følge slike regler her, for vi ville ha koreansk og dessuten var det ingen kjappmatsteder å se. Og vi trasket og strakte hals og prøvde å skjønne. Men man vet jo aldri med disse stedene, de er like shabby alle sammen, om de så er Michelinstjernekandidater eller åsted for regelmessige matforgiftninger. Alt er et sammensurium av smilende damer med forklær, store stålgryter, tv på veggen, respatexbord, mystiske lukter og fullstendig utdatert interiør. Så vi rynket litt på nesen og vi ombestemte oss litt, og plutselig visste jeg hva jeg ville ha, i alle fall: "Æ vil ha barbecue."
"Okei," sa mannen. Det ga oss et utgangspunkt.

Stedet vi omsider valgte hadde diger plakat av en ku på veggen og griller på alle bord. Burde være trygt nok. Og det så nogenlunde rent og pent ut der, pluss at det var folk der allerede som så ut til å spise med god appetitt. Dessuten var vi dritsultne, om jeg kan bruke slike vulgære uttrykk. Så ingen tvil. Inn med oss.
Men hva var det folk spiste? Det så ikke spesielt ku-aktig ut. Det var liksom litt a la hvitt kjøtt. Men det var ikke fjærkre. Og det så ikke ut som svin heller. Smilende dame kom med meny. Jeg tok frem mobilen og fant frem oversettelsesappen. Oversatte optimistisk øverste overskrift i menyen. "Salt"
Salt?

Dame klipper mat. Saks er uhyre mye mer praktisk enn kniv!

Dere aner ikke hvor lang TID det tar å drive å taste inn de der bokstavene. Så jeg gadd ikke mer. Jeg sa: "Det står salt?" Så så vi bare spørrende på hverandre, og ga liksom opp. På en måte. Mannen, som snakker best koreansk (alt er relativt!) greide å stotre frem "hva er det?" til damen. "MØØØØØ?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. Ku var solgt ut, forsto vi. Okei. Så da hadde de tydeligvis noe annet på menyen i tillegg til den lovede kua fra plakaten. Litt rart, siden de fleste steder spesialiserer seg på én type kjøtt, men greit.
Vi bestilte bare. Det er det som er greit med gril. Hvor farlig kan det være. Det er jo bare å forkulle det fullstendig, hvis man er skeptisk. Dessuten kom det med noe ris, tofu, suppe og sedvanlig tilbehør. Mette skulle vi nå bli.

Så kom den rare maten.
Den veldig rare maten.
"Hm?" spurte vi.
Dama tenkte. Så laget hun kuhorn med fingrene på panna. Det var det jeg visste! Ku! Men dette var da ikke ku? Dette så mer ut som  ... eh.

Den veldig rare maten ...

Dama tenkte seg om. Så tegnet hun en stor sirkel midt på magen. Og en litt mindre sirkel rett under brystkassen.
JAHA JA! Noe fra INNI kua!
Mannen ble med ett litt blek. Hah! Han som liker alt og har nulltoleranse for kresenhet! Hah! "Dette er akkurat som den gangen HAN bulka bilen," tenkte jeg med et blaff av lykke.

Med meg skjedde det imidlertid noe mystisk. Jeg anla plutselig ekstremt brei nordnorsk dialekt. Vel, i alle fall inni meg, for vi snakket sikkert på engelsk, det er jo stort sett det vi gjør. Og så ble jeg helt sånn "I ate lungemos several times a week when I was a kid!" "What do you think leverpostei is made of?" "It's just food at the end of the day. Millions of people would have been thrilled to have this for dinner tonight!" Med andre ord: Du skal være GLAD TIL for at du får spise grillet lever og nyrer på en luguber koreansk restaurant i fuktig illeluktende smågate ved solnedgang!

Veldig mystisk oppførsel av meg. Kuinnvollene lå i mellomtiden på bordgrillen mellom oss og krøllet seg langsomt sammen av heten. Rød lever. Noen merkelige, hvite, krøllete greier.
Vi bestilte øl. Og en flaske Soju, som jeg ikke liker. Øl ble fortært. (Jada jada, barn osv. Ikke mye øl, liksom. Sånn til beroligelse for dem som måtte være bekymret for barnas ve og vel oppi alt dette. Den minste lå dessuten og sov i vogna si under hele opptrinnet.) Tvillingene spiste ris med tang, tegnet og var eksepsjonelt tvillingaktige og harmoniske. Vi merket knapt at de var der.

Men okei, regner med at folk har spist kumage før, liksom. Ikke så spesielt. Det var nå helt greit. Levra var faktisk ganske god. Resten var uhyre seigt. Vi spiste det vi klarte på, så ga vi oss på nivået "moderat mett". Ikke akkurat noe vi tenkte å skamspise oss stappis på. Men helt ok. Synes jeg, i alle fall. Men dere vet. Lungemosbarndom og leverkompetanse. Tåler da litt.

Så våknet toåringen i vogna og det ble plutselig et voldsomt rabalder med hun der lille, og bleieskift og hyl og skrik, og mannen betalte, og jeg bare "Skal vi gå?" og det regnet ute og hvor er jakken og alt gikk på en måte litt i oppløsning, og så sier Tvilling #1: "Kan eg smaka? Eg e veldig flink å smaka på ting, altså. Eg har øvd meg."
"Smake?" sa vi, i sjokk. "Er du sikker?"
"Eg og vil smaka!" sa søsteren, kastet tegneblokka på bakken og hev seg over bordet med spisepinner og alt.
Og som de åt. Lever! Nyrer! Lunger! Tarmer! Morkake! (Okei, jeg aner ikke hva de åt, men litt kreativ frihet har man da.)
"Dette va kjempegodt!" sa de mellom tyggene, gumle gumle! Ikke at jeg fatter hvordan barnemunner med hhv helt og delvis sett med melketenner greide å gnage seg igjennom seighetsfestivalen på tallerkenen. "Kan eg få meir lever?"

Tang og innvoller! Et herremåltid for norske femåringer! 

Fordelen er jo at når de en gang returnerer til Europa, 

kommer et hvert snev av kresenhet til å være en saga blott ...

Lett svimeslåtte betalte vi, ungene bedyrte at de var mette på lever og tang, og vi ramla ut på gata igjen. Videre ut på dette vanvittige markedet, der vi blant annet møtte på disse her:

Feskhandler Torske med frue!

Og han her. Dette kaller jeg verktøyutsalg!

Busan in my heart. Seriøst, lixm!

Noen ganger er det hverdager. Og andre ganger: Not so much.

Gal kvinne funnet i park

Det finnes en teoretisk mulighet for at jeg er en smule urettferdig, har jeg funnet ut. For ja. Som i så mange småbarnsfamilier, går det litt kaotisk for seg også her i familien av og til. Litt sånn hei hå og armer og ben osv, og jeg er selvsagt ikke sen med å skylde på dem som bør skyldes på: Ungene.

Joda, så klart er det ungene!! Det er jo ikke jeg som insisterer på å ta piruetter i en full heis; det er ikke jeg som bestemmer meg for å leke slange på en parkeringsplass (herlighet!); det er ikke jeg som løper etter andre familiemedlemmer på restauranter og skriker og biter dem fordi de nekter å slutte å synge en sang. Jeg er imidlertid den personen som oftest ender opp med å skjemme meg ut der jeg står midt i heis/restaurant/på parkeringsplass og skriker på umiskjennelig nordnorsk mens ungene løper i hver sin retning og gjør alt annet enn å adlyde meg.
Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at uansett hvor vi befinner oss og hva vi gjør av i utgangspunktet uskyldige aktiviteter (som å ta heis mer enn to etasjer eller gå fra supermarkedet til bilen), så ender det med at vi dominerer hele stedet med hyl og skrik og søl og kaos og totalt tap av ansikt på absolutt alle måter. Sukk! Det er kun når jeg er sammen med andre småbarnsfamilier og observerer at det samme skjer hos alle familier med mer enn ett meget veloppdragent barn, at jeg kan puste lettet ut et sekund, og innse at sånn er det bare. Med kids etc. Nettopp. Kids. Alt er deres feil. Kan ikke oppføre seg.

Nuvel. Jeg må visst jekke meg ned noen hakk. For jeg klarer tydeligvis helt fint å lage litt kaos og oppstuss helt uten barnlig hjelp. Gitt.

Dette fikk jeg bevist da vi dro til Tokyo for noen dager siden. En tur som for øvrig ikke kan nevnes uten de nødvendige digresjoner! For en by!! Alt du har hørt er sant! Kreisi! Spinnkult! Neonlys! Vanvittig fashion! Jeg gikk i spinn av lykke. Jeg må tilbake. Umiddelbart!

Jaaaaaaa!

Og på mange måter omtrent som å komme til EU igjen, sammenlignet med å bo i Busan. Folk snakket engelsk! Ingen solgte tang på gata. Ingen fotograferte ungene våre eller hylte av begeistring bare vi kom inn i en butikk med de små på slep (hvilket stort sett bare er koselig, men det var nå greit å slippe det for noen dager også). Og det var søppelbøtter der! (Har ikke sett en siden vi flytta hit. Man må ta med seg bosset sitt hjem her.) 

Men dette med Europa-likheter var jo selvsagt bare et fantasifoster, forårsaket av både å ha tilbrakt for lang tid i Busan og min naive entusiasme over å f.eks. bestille kaffe uten misforståelser. Jeg ble forledet til å tro, osv. 

Hva kan jeg si. Jeg er ikke så verdensvant som jeg liker å innbille meg. Jeg er like teit som amerikaneren på Vaclavsce Namesti som jeg en gang hørte skrike: "Seriously! Just give me a Dunkin' Donuts! I came to Prague to find a Dunkin' Donuts!" 

Jeg døde litt inni meg da. 

Men det er nok ikke fritt for at noen døde litt inni seg av å se undertegnede i fri dressur i Tokyo forleden.

For vi dro til en park. Ikke en hvilken som helst park, heller. Parken utenfor selveste keiserpalasset, må vite. Det var varmt, det var vakkert, og jeg gledet meg vilt til å møte en supervenninne kl 13 for bare å henge resten av dagen. Når man ikke har sett noen av de gode, gamle venninnene på fire måneder, og ikke skal se noen flere på aldri så lenge, så blir sånne ting utrolig betydningsfulle og viktige. Jeg gledet meg tusen meter, som femåringene ynder å si. Men før dette skulle skje, var det familieturisme. Ergo park. Vi gikk inn i hagen, hvor vi ved inngangen fikk fem billetter i tykk plast som vi skjønte vi også måtte levere tilbake igjen på veien ut. Så ruslet vi rundt sammen med hundrevis av IMF-mennesker (konferanse in town) og tok sikte mot første og beste gressplen, der vi la oss på plenen og overvar kråkestupingskonkurranse. 

Men klokka 12.40 bestemte jeg at jeg måtte si farvel til mann og barn, for å sette snuten mot Ginza og venninnetreff. Yippi! Jeg hadde tett program: Måtte gå ut av den store parken, gå til t-banen, ta ut penger, kjøpe t-banebillett, finne rett tog, suse til Ginza, gå opp x antall trapper og finne kafeen vi skulle møte på. 

Det var jo her jeg ville være! 

Jeg har en sykdom. Den heter "halvt tysk". Arven fra min tyske famiie innebærer at jeg har et patologisk og nevrotisk forhold til tid. Jeg er ekstremt presis. Alltid. Jeg eier ikke retningssans, jeg er tilnærmet fargeblind, jeg har ikke i nærheten av absolutt gehør til tross for årevis med fiolintimer – men jeg kan fortelle deg på sekundet hvor lang tid det vil ta deg å komme deg fra A til B. Genau. 

Men jeg glemmer å legge inn slingremonn. Alltid.

Stort sett går det greit. For verden er jo et logisk sted, no? Sunn fornuft osv, ikke sant? 

Det trodde jeg også. Så da jeg etter å ha gått bortimot en kilometer kom forbi billettlukemennene ved utgangen, og kom på at "oi, jeg har visst ikke bare min billett i lomma, men tvillingenes også", falt det meg naturlig å komme billettørene i møte med kommentaren: "Jeg har to unger inne i parken også, men de er med faren sin, og jeg må gå. Kan ikke dere bare ta disse billettene og legge dem til sides? Dere kjenner dem igjen. De er tvillinger, små, blonde, og er sammen med faren sin og en blond lillesøster." 

Det.

Skulle.

Jeg.

Aldri.

Ha.

Sagt.

"No!"

"No?"

"No!"

"Jammen!"

"NO!"

"Jammen hallo. I have meeting osv."

"NONONONONO!"

Det var selvsagt der jeg bare skulle kapitulert. Jeg burde jo bare ha løpt inn i parken igjen, funnet igjen familien, levert fra meg de fordømrade brikkene, og gjort alt en gang til.

Men som sagt. I overkant optimistisk. Jeg prøvde meg på litt argumentering. "Jeg vet ikke hvor i parken de har gått" (hvit løgn ...), "Jeg har ikke tid til dette her" og min favoritt i ettertid: "I have important business meeting!" Business meeting! I miniskjørt, Converse og med isflekker på den gamle HM-T-skjorta ... Men hallo, jeg er jo fra Annen Kultur, hva vet vel japanere om business meeting i min verden, hm, no? Kanskje jeg var en dødskul DJ som skulle ha business meeting med radio station, for alt de kunne vite. Nemlig. 

Sammenlignet med denne unge representanten for lokalbefolkningen, var jeg dessuten direkte konservativ i klesveien.

Men ingenting gikk inn, og de ignorerte meg bare samtidig som de hissig gestikulerte at jeg ikke kunne gå, så da tenkte jeg "fader heller", og bestemte meg for å bare stikke. "I haven't time for this. Bye!" sa jeg. Og gikk. 

Jeg hørte forsåvidt at noen skrek noe bak meg, men jeg tenkte at hallo, jeg var jo bare en skarve turist. Ute av øye, ute av sinn, og sånn. 

Men da en mann i sikkerhetsuniform kom løpende etter meg rett før jeg var kommet frem til hovedutgangen,  mens han skrek "MADAME! MADAME! COME HERE!" fikk jeg litt kalde føtter. 

Egentlig hadde jeg lyst til å bare sprinte av gårde, men det var noe med at jeg hadde beskrevet resten av  familien i detalj som gjorde at jeg tenkte at dette kom sikkert til å få konsekvenser for dem også.

Mens klokka tikket. Jeg skulle møte venninna mi om 15 minutter, og vi hadde verken mobil- eller mailkontakt. God, gammeldags avtale, rett og slett! Så jeg ble litt hektisk i kinnene, men trampa allikevel motstridig bak den myndige mannen med streng hatt (og en lite fryktinngytende kroppsstørrelse på ca 168 cm og 63 kg, hvilket han kompenserte for med et uhyggelig strengt blikk og skrikende røst). 

Mannen dro meg med tilbake til mennene i billettluka, plaserte meg utenfor den, og skrek "STAND HERE!"

Jeg bare "har ikke tid! Herregud! Kan jeg ikke bare? Er det ikke bare å? Herlighet, det er to plastbrikker det er snakk om! Legg dem i en konvolutt og skriv "blonde kids" på, eller noe!"

Som om jeg ikke har lært at i denne delen av verden følger man reglene! Ikke noe om eller men eller argumentering. Det blir som det er bestemt, basta! 

Men det gikk av en eller annen grunn en jækel i meg. Jeg, som pleier å si at jeg ikke eier snev av konkurranseinstinkt, fikk det plutselig for meg at denne kampen vinner f... ikke du!! 

Det var jo det rene vanvidd! Noe så ulogisk! Både det de holdt på med, men også min reaksjon til det hele. Hallo, liksom. Er jeg dum i hodet? Ja. "I came to Prague to find a Dunkin' Donuts". That's me!

Så jeg satte i gang. Og fikk for meg at jeg måtte snakke V E L D I G  T Y D E L I G og høyt, slik at alle engelsktalende mennesker som gikk forbi, fikk med seg hva problemet var. Jeg hadde vel en slags idé om at det kanskje skulle dukke opp et japansk- og engelsktalende menneske som kunne fungere som et slags mellomledd, men alt jeg fikk var hevede øyenbryn og medfølende hoderysting. Og en mann som plutselig kom opp i ansiktet mitt og hvisket kjempehøyt "JUST RUN AWAY!" Neste mann sa "Just keep calm! Whatever you do, don't get angry!" (Litt sent. Men godt ment.) Det var egentlig veldig hyggelig, all denne medfølende oppmerksomheten. Men akk, så lite hjelpsom.

Det interessante var da sikkerhetsmannen bare lukket seg helt. Da vi satte i gang hele prosessen, kunne han litt engelsk. Nå kunne han så godt som ingenting. Han snakket sint og forbanna til meg, på japansk. Da jeg på ny forsøkte å argumentere, sa han bare "huh? Huh? Huh?" Pekte på plassen jeg sto på. Han ville at jeg skulle bli stående på stedet. Jeg bare "do you want me to stand here until my family comes here? But that could take all day!" "STAND THERE!" skrek han. Så snudde han ryggen til. Jeg ble stående som en annen statue. 

Jeg prøvde meg på ny. 

"Seriously ... I haven't got ..."

Og da snudde han seg.

Og da innså jeg det. At hvis jeg sa. Så. Mye. Som. ETT ORD TIL. 

Så kom jeg til å bli arrestert. For uanstendig oppførsel på kongelig eiendom. Eller noe.

Så da kapitulerte jeg. Omsider. Burde jo ha gjort det for ti minutter siden. Jeg freste noen passende nordnorske fornærmelser og begynte å løpe inn i parken på jakt etter familien. Jeg hadde dumme sko, og det var varmt, og jeg hadde et sånn der miniskjørt som bare kryper kjempefort oppover midja, så etter hvert femtende skritt måtte jeg stoppe og dra ned skjørtet med sikksakkbevegelser før jeg sprintet videre, og jeg løp feil vei, og hvor pokker og jeg bare GAAAAAAAAAAAAHHHHHH og klokka var 1255 og DÆVEN STEIKE TA og endelig fant jeg gjengen, og ungene bare "hæ?" og mannen min bare "hm?" og jeg bare "bloody idiots! Here are the kids' tickets!" før jeg sprintet videre (sikksakk med skjørtet) og fikk endelig slengt den der brikken til vakten mens jeg bare "THANKS FOR YOUR UNDERSTANDING!!" med en helt sikkert uforståelig sarkasme.

Og så funket ikke minibanken og jeg måtte betale et dagskort med yen tilsvarende kronestykker som jeg skrapet sammen fra lommebok og veske og lommer – det er uhyre stress å putte én og én mynt på en sånn maskin når man har det travelt, og så mistet jeg alle myntene på gulvet, til stor underholdning for en gjeng menn som sto bak meg, og det der forbanna miniskjørtet og t-banen var 600 meter unna og pust pes pust pes pust PES! 

Men så kom jeg til Ginza bare 15 minutter forsinket og fant supervenninne og sushi og øl.

Og så var alt bra.

Men okei unger.

Det er kanskje ikke bare hos dere vi finner årsaken til det konstant tilstedeværende kaoset som omgir oss. 

Og jeg skal aldri mer dømme dumme amerikanere. 

:)

Ikke bare forvirring

Dere vil bli tilgitt hvis dere, etter å ha lest innleggene i denne bloggen, tar dere i å spørre: "Er det bare mas å bo i Korea, eller?"
For selvsagt er det kulturforskjellene som er artig å blogge om. Og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg kunne skrevet 3000 ord om oppstusset som omgir meg nå om dagen, for eksempel. At jeg var uheldig og dulta borti bilen til en mann mens vi ventet på grønt lys (og med andre ord sto nærmest stille), hvilket har utviklet seg til en farse av en prosess der siste nytt var at mannen er innlagt på sykehus for full legesjekk og jeg ikke blir forundret om han kommer ut igjen med whiplash mens jeg blir anmeldt for legemsbeskadigelse. For det er visst sånn her: Kriminalitet som kan avsløres, eksisterer nesten ikke. Derfor kan jeg fint gå på do på denne kafeen jeg sitter på nå, og la veske og Mac og iPhone ligge igjen på bordet, uten å være stressa i et sekund på om det vil være der når jeg kommer tilbake. For det vil det. Man STJELER ikke.

Men terskelen for å lure folk, er visst lavere.

Men jeg kjenner at det der, det får bare gå sin gang. Jeg lener meg tilbake og le, og venter på at jeg kan fortelle om hele hendelsesforløpet snart vi har kommet i mål. Når nå dét måtte være.

Og jeg kan skrive side opp og spalte ned om hvordan det er å være forelder på skolen her vs. i barnehagen hjemme. Om forventninger og ekskursjoner og kulturforskjeller og overraskelser.

Jeg kan berette om parkeringsvakten som skrek til meg i går, fordi jeg ikke skjønte at når han holdt opp én lillefinger på én hånd, så betød det 6000 won. Så klart?

Eller om opplevelsen vi hadde på en koreansk restaurant forleden, der vi – uten å avsløre for mye – fikk servert noe som var så ellevilt at vi virkelig måtte jobbe for å holde ansiktet i normale folder for å ikke skremme vettet av både ungene våre og tilfeldig forbipasserende. (Dét innlegget kommer senere!)

Og det er sant at knapt en dag går uten at det skjer noe mer eller mindre merkelig, pussig, uforståelig eller beint fram ellevilt. Enten fordi vi er i Korea og ikke skjønner opp ned på noe, eller rett og slett fordi jeg har tre unger mellom 2 og 5 år, og det i seg selv byr jo på noen interessante situasjoner. (Ukens dilemma: hva GJØR man egentlig når den ene tvillingen har satt i gang med full tannfelling, og den andre ikke har så mye som én løs tann? Den forulempede tvilling 2 ga i alle fall beskjed på sin måte:

Og det er klart det er gøy med sånne rare ting. I mitt vanlige liv, i Norge, som jeg jo må innrømme til tider kunne være både forutsigbart og ensformig og rutinepreget (det er en grunn til at vi valgte å dra til Sør-Korea), så var episoder som de over nok til å holde meg i en blanding av forargelse og begeistring i noen dager. Jeg kunne knapt tenke meg noe mer underholdende, ja nesten givende, enn å dvele ved episoder som bil-historien over. "At det GÅR an!" Og "har du HØRT!" og det ville blitt Facebookstatuser og blogginnlegg og lange telefonsamtaler med pappa og stor oppstandelse. "Hørt på MAKEN!"

Men når det er sånn hele tiden – da kan man ikke la det gå inn over seg i så stor grad. For da blir man enten gal, eller deprimert, eller setter seg på første fly hjem. Skal man stadig gå rundt og være oppgitt og forarget og hysterisk og stressa og forvirret, vel, da tror jeg ikke man får et veldig bra liv.

Derfor er å bo her, omgitt av alt det merkelige, på mange måter en øvelse i å la livet gå sin gang. I å bare riste litt på hodet, trekke på skuldrene, og tenke "jaja. Det som skjer, det skjer." Og så går det videre.

Så det jeg, sånn utenom bloggen, velger å dvele ved, er jo alt det som er så fantastisk her. Hverdagen som er blitt en slags hverdag, men som er full av små elementer som overhodet ikke har noe hverdagslig over seg.

Som for eksempel det mannen min fortalte meg i dag: Han drar grisetidlig på jobb om morgenen. Så han har sett at det går en mann rundt i parkeringskjelleren klokka 5.30 hver morgen og vasker bilene som står der! (Det vil si, ikke alle bilene. Dette er tydeligvis noe man må bestille, for han rører ikke vår, det kan jeg trygt si!) Det er dét som er årsaken til alle de skinnende, blanke doningene (som den jeg dulta borti, host)! Jeg har grublet litt på det, for jeg har aldri sett noen vaske en bil, ei heller har jeg sett SÅ mange vaskehaller, men alle har rene biler. 

Og så er det faktisk en mann som gjør det. Om morgenen. Tuslende rundt i parkeringskjelleren med filla og bøtta si.

Jeg vet ikke hva andre tenker om det, men sånt fascinerer meg.

Og hver morgen, når jentene og jeg svinger ut fra parkeringsplassen og ut på veien, nøyaktig klokka 7:54, blir vi møtt av ikke én, men TO menn i dress som kontrollerer hver sin, hm, hva heter det, en slags tjukk dirigentpinne i plast. De møter oss med et raskt og høflig bukk, før de signaliserer om det er klart, eller om jeg må vente litt før jeg svinger til venstre. Seansen avslutter med nok et blikk, og litt vink. Jeg må legge til at det er svært lite trafikk her om morgenen. Jeg tror jeg faktisk har måttet vente fire ganger i løpet av den drøye måneden vi har kjørt til skolen.

Og det aller beste er jo at vi bor rett ved stranden. At jeg, når jeg har levert barna, bare kan plonke bilen på en parkeringsplass, og tusle bort til favorittkafeen min, hvor jeg nå sitter og jobber, ute, under tak, til lyden av bølger, sympatisk musikk – og med havutsikt. 

Her sitter jeg!

Og smoothien koster 25 kroner og kan derfor kjøpes hver bidige dag, uten snev av dårlig lommeboksamvittighet.

Ja, jeg kniper meg i armen flere ganger i uka. Bokstavelig talt. For noen ganger må jeg jo lure: Er dette en drøm? 

Måsene chiller før dagen starter.

Frokosten er servert nede på havna.

Haeundae er den mest populære stranda i en by med 4 millioner

 innbyggere, her kl 9 en varm morgen i forrige uke. Ikke en sjel å se ...  

Jeg synes det er ufattelig at koreanere ikke bader bare fordi det er september, 

men jeg skal ikke påstå det gjør meg noe at baderingene og tettitettmedparasollene er forsvunnet!

Lillesøster og jeg må vente på femåringene etter skolen en 

time to ganger i uka. Når det er varmt – og det er er det – kjører 

vi gjerne ned på Songjeoung-stranda, kjøper en smoothie, leser bok, og 

jeg må innrømme at jeg nyter å kunne gi full oppmerksomhet til ett barn.

  

Det er ikke alltid jeg gidder å lage mat til ungene og meg når mannen er borte. 

Men hvem ville egentlig giddet å lage mat, når man kan stikke ned og spise pizza her?

Det er fantastiske turmuligheter i Busan. Det går faktisk flere 

fjellkjeder gjennom byen. Dette er tatt fra fjellet Geumjeang-san.

Fra Busan-tårnet

Bare fordi det fikk meg til å le: Pussig lek med utsikt.

Kanin med hatt av skjell og Barbie på tur i en tekanne. 

Og ja, bildene er tatt med Instagram og det er filter og alt det der. Men jeg overdriver ikke. Det er virkelig så fantastisk å være her. Sånn i tillegg til alt det rare. 

Barnekorea

Okei, vi er jo fra en sånn her kultur: Ingen får score mål i minihandball før alle har vært borti ballen. Ingen skal ha karakterer før de er store nok til å forstå elementær algebra og sykle uten hender. Alle skal være med, det viktigste er å delta, alle er like gode, og sjarm er mye kjekkere enn rigide regler. Lokale arrangementer med både kultur og barn i navnet er litt sånn god stemning, kunne du tenke deg å kanskje tegne en plakat og hvem skal steke vafler?, og se der spilte sønnen til doktoren og dattera til rørleggeren på trompet, åssåsåsøøøøøøøte, viktig å klappe for alle sammen, ja de var nå flinke, alle sammen!

Og jeg trodde jeg var blitt en sånn der verdensvant, internasjonal person. Privatskole og skyskraper og grejer og grejer. Men greit. Du kan ta nordmannen ut av Norge, men at du ikke kan ta Norge ut av nordmannen, har jeg fått konstatert i dag. For nå i ettertid, selv om jeg ikke tenkte over det der og da, vet jeg at det er nordmannen i meg jeg kan gi skylden for at jeg, da jeg bare med et halv venstreøye leste lappen fra skolen, ikke helt forsto omfanget av setningen:

Kindy and Reception classes were invited by the Busan Fire Department to participate in their cultural event on September 20th, 2012. There will be different local schools that will take part in a singing competition. Our children from ELC, as guests, will sing a Korean song. This is an effort to build cultural relationship with the local community and a good opportunity for the children to enrich their cultural experience with the host country.

Altså, ordene "singing competition" og det at brannvesenet (!) overhodet hadde tatt seg bryet til å invitere smårollingene fra skolen vår, burde jo fått det til å klirre i noen små bjeller, men neida. I mitt hode ble notatet omgjort til: "Åh, ungene skal opp på en scene og synge en eller annen sang under et eller annet arrangement, og alle sitter rundt og spiser vafler, eller stekte silkeormer, og smiler, og det løper noen kids rundt og noen tar bilder og så er det en eller annen konkurranse, sikkert a la korpsstevne, ja ja, blir sikkert koselig, dét."

Vel. 

Ungene mine var like hysterisk oppglødde over å få reise med buss og ha på seg brannhjelm, som å få delta på selve arrangementet, da vi i formiddag dro av sted, lærere barn og foreldre, til Busan Citizen's Hall. I følge timeplanen var dette et heldagsopplegg, vi burde vel ha begynt å gruble på hvorfor vi måtte være der hele dagen når ungene skulle synge i ett minutt og trettisyv sekunder. Men vi var mest opptatt av at ungene var så søøøøte og sitt i ro på bussen og gleder dere dere til å synge og herlighet, hva i alle dager skal vi finne på i de tre timene mellom generalprøve og opptreden? (Generalprøve!? Nå burde jeg jo virkelig ha fattet noe, men neida.)

Men da vi kom inn i salen der de skulle opptre, så skal jeg innrømme at jeg skjønte at dette var en smule mer ambisiøst enn julemessa til et gjennomsnittlig nordnorsk skolekorps anno midten av 90-tallet. "Oi shit, vi er i Asia," liksom. Her var det ikke noe "takk til fjerde klasse for at de har brukt formingstimene til å pynte scenen", nei. Her var ballongkunst løftet til en ny dimensjon! Ballongsvaner, ballongbrannmenn, ballongblomster og enorme ballongenglevinger i midten. Og det var blomster og det var flagg og det var i det hele tatt skikkelig opplegg. 

Som den glade, norske amatør jeg er, kom jeg selvsagt bare utstyrt med 

smarttelefon. Jeg tenkte at "det får være bra nok". Billedkvaliteten er deretter. 

Nei, dette er IKKE våre barn!

Og vi bare litt sånn beskjemmet til de andre nordeuropeiske foreldrene, "hø-hø, janei, er visst i Asia nå vi ja, hø-hø, kremt." Ikke minst da vi fikk overvære generalprøvene til noen av de andre småtassene. Å du søte tid. Det var taft og det var tyll og det var hår flettet av mødre av like nøyaktig karakter som ingeniørene bak Busanbrua. Og det var koreografi og tostemt og trommer og dans og lærere med mord i blikket og flamme i dirigentstokken og det var ikke en sur tone å høre. Hvert kor besto av 30 til 50 meterhøye, kliss like, hysterisk søte, svarthårede smårollinger; jeg ventet bare på at de skulle ta frem sånne bittesmå fioliner og spille kjempefort utenat i kor, men så langt gikk det altså ikke.

Men vi var nå skjønt enige om at uffameg, disse søte koreanske barna har sikkert en fryktelig kuet barndom, og våre barn var riktignok ikke fullt så presise og koordinerte og koreograferte og disiplinerte, men de var da allikevel og selvsagt de søteste, der de sto, ikke riktig så utspjåket som noen av sine koreanske med-sangere, i gym-uniformene sine (mørkeblå shorts og t-skjorte) og små brannhjelmer på hodet, og sang så det ljomet på et språk bare 1/3 av dem forstår noe som helst av. Ååååååå så skjønne, intet øye var tørt, i alle fall ingen av mine, etc.

Noen hadde lagt seg i selen. Våre barn hadde shorts og t-skjorte ... Og brannhjelm!

Så gikk vi for å spise lunsj og ha pause i sola og passe på at barna ikke druknet i fontenen og uttrykke begeistring over at det var 20. september og allikevel så varmt at til og med australienerne svettet, og tørke opp appelsinjuicesøl og i det hele tatt ikke ofre så mange tanker på det videre arrangementet. I den grad vi gjordet det, var det sånn cirka sånn: – De der søte ungene skal vel synge sine sanger, og så skal vel våre inn der et sted, og så skal vi ta bussen tilbake en gang, er det noen som husker hvor det er meningen hvor vi skal sitte, liksom?, og nei vi kan ikke gå hjem ennå lille venn og må du på do ja. 

Vel.

Så gikk vi inn igjen. 

Og skjønte at vi had seen nothing yet. 

Noen velorganiserte mennesker hadde lest alle brevene fra skolen og til og med memorert sitteplassene våre (!). De var bak dommerpanelet. Det var da det demret for meg at det hadde stått noe om singing competition i det brevet fra skolen, ja, stemmer det. Jeg tror jeg talte syv dommere; fire menn og tre kvinner. De lo riktignok jovialt og godmodig til hverandre, men jeg så dem IKKE LE da de helt ekstremt, übersøte, ekstremkoreograferte barnehagebarna inntok scenen. 

Dette er alvor!

Og litt sånn uti der et sted, så tror jeg egentlig det var Trine som oppsummerte det hele best:

– Det er et eller annet jeg ikke helt har forstått med dette arrangementet. 

For nå begynte det å skje.

Altså. Jeg trodde vi bare skulle sette oss ned og vente til det var stille i salen, og så skulle konferansierene (som jeg er sikker på må ha vært kjendiser fra koreansk barne-tv eller noe sånt) fortelle oss at velkommen velkommen, så mange flinke barn, husk at det viktigste er å delta, og nå er vi i gang.

Men nei.

En time satt vi der før vi hørte så mye som en barnestemme. Jeg er fortsatt i lett sjokk over at to år gamle Lillesøster fant seg i å sitte (sitte? Eh, snarere klatre, deise, ligge, rulle, stå, hoppe, dytte, klyve) på et klappsete i en time uten at noe av interesse skjedde.

Vel, av interesse for henne, i alle fall.

Lillesøster og kultureliten. (Hun har fått ny yndlingshatt. Den har Pororo på og er ALLTID på.)

Jeg så telelinsene først. 

– Eh, er det presse her, liksom? 

Ikke bare frilanseren for "Kornytt Korea" heller. Vi snakker pressekorps. Og plutselig begynte de å løpe og stimle sammen, og alle i publikum klappet vilt og begeistret; det var da fire-fem mennesker i varierende former for antrekk i silke (dresser, drakter) kom spradende inn på første rad. De runde kjakene og blomstene i knapphullene avslørte dem. Dette var kulturelitefolk. Jeg tenker statstråd, jeg. Uten at jeg vet det. Og sikkert brannsjefen, forsåvidt. Men ja. Viktige var de utvilsomt. Og fryktelig interesserte i barnekor.

Så spratt alle koreanerne plutselig opp og holdt seg på hjertet. Ah, nasjonalsangen, ja. Da måtte jeg jo gråte en skvett. Jeg klarer bare ikke å la være å grine under nasjonalsanger! Vel, snufs. Også litt morsomt å tenke på, sånn med antropologisk fortegn, av typen "Lurer på om de spiller Kongesangen som innledning til korpsstevnene i Norge noen gang" og sånn. Gjør de det? Vi hilste aldri noe flagg da jeg spilte i symfoniorkester, i alle fall. Tror aldri jeg har spilt "Ja, vi elsker" på fiolin. Uansett.

Så presenterte de dommerne. De der på raden foran oss, vet dere. Bla bla bla! Bla bla! Okei, litt kjedelig når man ikke kan koreansk. Så jeg bestemte meg for å utnytte smarttelefonenes fortreffeligheter, og benytte anledningen til å sende en mail til mamma med filmsnutt fra generalprøven. Taste taste glemte tid og sted helt til dult dult! Psst! Nå filmer de oss! Og alle vi utlendingene sitter med trynet i Facebook!!! 

Eh. Mobilen i veska. Vi er jo europeere, tross alt. Kulturhistorie og sånn. Men nå er det altså meget mulig at jeg har sittet med trynet i iPhonen på Busansk lokal-tv.

Men nå skulle vi vel begynne?

Å, nei. 

For nå skulle en kulturadministrasjonseliteperson si noe. Opp på scenen med ham, og han fikk alle de koreanske barna til å skrike "ANYAHASANYOOOO!" kjempehøyt i kor og klappe tre ganger samtidig og det var i sannhet en delvis fascinerende opplevelse, men også ganske kjedelig. Det tok kjempelang tid og vi skjønte ingenting. 

Men nå, da.

Å. Neste kulturadministrasjonseliteperson. Litt kortere. Nå begynner vi!

Å herregud! ENDA en tale? Denne gang var det i alle fall en dame. Forandring fryder. Jeg kastet et bekymret blikk opp mot der ungene satt. Var de på tur å turne seg ut av hele salen nå? Neida, bare litt vanlig slåssing og fliring. Puh.

Så begynte konferansierene å snakke. De sto under en massiv blomsterbue til venstre på scena. Påfallende kontrast til ballongkunsten i midten. Litt sånn bløtkakebryllup møter Donald Duck, men okei. Men hvorfor var det senket ned et lerret med en grønn firkant over scenen? 

Sandshow! Så klart! Ikke noe barnekor ennå, nei. Må jo ha litt show også.

Hvordan skal jeg forklare sandshowet. Okei, ved siden av dommerpanelet sto det en jente med asiatisk kunstjentesveis (pannelugg og langt, rett hår). Hun sto bøyd over et bord. Jeg antar det var glass, eller noe. Og så hadde hun sand på bordet. Og så tegnet hun i sanden, og strøk ut og endret og tegnet på nytt og simsalabim så var det en levende historie. Som vi så overført på det grønne lerretet. Jo, det var ganske kult. Men det var jo også helt sinnssykt, for musikken var Hollywood møter Beethovens i hans mørkeste øyeblikk, skikkelig dommedagsstemning, mens bildene tildels handlet om lykkelige barn som sprang rundt i en park men midt oppi det hele kom en versjon av Munchs "Skrik" (cue: samtlige internasjonale mødres hoder vrir seg halvt bakover og nervøse blikk kastes mot de uskyldige små på radene der borte; "dette er jo ikke noe for barn!" kan høres simultant mumlende av kvinnestemmer på norsk, tysk og fransk) men så var det glade fugler og trallalatrær og ÆÆÆÆ der kom det en brann!!! Men brannvesenet reddet det lille barnet, etter en noe i overkant realistisk fremstilling av brannskadd barn på båre utformet i sand. (Det var jo brannvesenet som var arrangør av dette her, må vite. Det i seg selv er jo noe å dvele ved, men da blir jeg jo aldri ferdig.) 

Det gikk nå heldigvis bra til slutt, bare se.

Og så begynte de endelig å synge!

Og det var jo bare kjempeartig og koselig og forbløffende og kjempesøtt. Og ikke så lite imponerende. Må innrømme det. Særlig de der som hadde trommer. Ungene må ha vært fire år, og de spilte avanserte rytmer og sang og danset og trommet – om ikke annet, så fikk jeg tro på at man faktisk kan lære unger ganske mye mer enn vi nordmenn tror. Kanskje noe å ta med seg på veien, tross alt? Det handler jo om kulturutveksling, til syvende og sist. For det er gøy å se at de mestrer!

Men så klart var vi alle enige om at våre barn fortsatt var de søteste og tenk at de yngste bare fylte fire år i august, og at de bare har gått på skole i en måned og allikevel kan de synge en hel sang på koreansk MED bevegelser og alle brannhjelmene var på snei og visste du at de koreanske ungene er halvveis i skoleåret, de, altså, så de har øvd lenge, ikke at vi sammenligner, altså! For det viktigste er jo å delta!

Joho, det viktigste ER å delta. For det er mye, mye viktigere å være kjempestolt over å ha sunget med brannhjelm på hodet og kjempeglad for at man har fått en blomst etterpå og tro at det er premie og være oppglødd over å ha reist med buss og spise pizza til middag etterpå og smile fra øre til øre når man ser seg selv på film på iphonen til mamma etterpå, enn det er å ha taft og tyll og stramme fletter og spille trommer og danse synkront og vinne brannkorpskorkonkurranse når man er fem år.

Nemlig. 

(Og etterpå kan man ta med ungene og ransler og smokker og hjemmelekser og parkere bilen omtrent midt på veien og spise pizza her: 

Dæsken, altså. Må jo bare digge det!)

Løsningsorienten - del 1

Som den trofaste leser har oppfattet, så hender det innimellom at det går litt skeivt i kommunikasjonen mellom meg og den jevne koreaner. Men én ting skal de ha: Når de endelig skjønner (eller tror de skjønner) hva du mener, da er de hjelpsomme og løsningsorienterte som få. Jeg har vel sjelden vært borti mer hjelpsomme folk. Noen ganger kan også dét selvsagt slå litt feil ut.

Jeg tror for eksempel koreanske menn på 50+ tror at vestlige kvinner ikke kan parkere biler. Eller kanskje de ikke tror noen kvinner kan parkere. Om menn eller asiatiske damer får samme behandling, er jeg ikke sikker på. Uansett. Selv kan de knapt kjøre bil (mer om dét kommer i et senere innlegg), men dét er irrelevant.

Parkering her er forsåvidt en enkel affære. Du bare setter fra deg bilen, setter på nødlysene, og går ut. Spelar ingen roll om bilen står midt på fortauet eller i et fotgjengerfelt eller i midtfila på motorveien. Skal du ut av bilen, så skal du ut av bilen. Og da er det jo bare å stoppe. Hallo, liksom? Er dét så kontroversielt? Det er bare å la bilen stå i fri og ha nøklene i tenningen, så kan jo dem som eventuelt måtte la seg irritere, bare flytte den. Greit nok.

Klassisk koreansk parkering utført av den grå bilen i høyre fil.

Det er i det hele tatt lite regulert, dette med parkering. Noe som selvsagt gjør at man må regulere det hele på en litt annen måte. Min favoritt er de private parkeringsplassene. De består av et gitt antall kvadratmeter, en mann og en dame, og en liten bod. Du kjører inn, mannen vinker deg inn og sier hvor du skal sette fra deg bilen – her har vi ikke laget nøye oppmålte linjer og streker og reguleringer, altså. Bilen skviser du gjerne oppi rompa til én bil og klint inn til passasjerdøra til en annen; du gir nøkkelen til mannen, går til kona i den lille boden, og får en lapp med klokkeslett på. Så er det parkeringsmannens oppgave å bare flytte bilen din rundt etterhvert som andre bileiere kommer ut og skal ha tak i sine kjøretøy. Ekstremt greit!

Men så skal du altså ut av dette området. Og det er her de glimter til, disse overivrige mennene. Det er akkurat som at de ikke tenker på at du, for å overhodet ha kommet deg til parkeringsplassen, har måttet manøvrere deg gjennom et mildt sagt kaotisk trafikkbilde, gjerne i rushtida, i en by med nesten 4 millioner innbyggere, med tre skrikende unger i baksetet og et eller annet tidspress i solar plexus. Du kan kjøre bil, liksom.

De tar nemlig for gitt at du ikke greier å komme deg ut.

De vil først veldig gjerne gjøre andre hjelpsomme ting: Som å ta setebeltet på toåringen (som blir livredd og bryter ut i hysterisk gråt), fortelle deg at du har en bulk i en skjerm, holde veska for deg, før de iler ut i utkjørselen for å forsøke å peive de andre trafikantene unna vei. Hvilket de sjelden lykkes med.

Altså, så langt i min 10 år lange kjørekarriere, har oppskriften min vært, når jeg skal rygge ut på vei:  Slå på blinklys - stoppe - vente til det blir klart - rygge ut i veien og kjøre min vei.
Noen ganger må man stå noen minutter, men som regel kommer det jo et rødt lys et eller annet sted, slik at man er nødt å få fritt leide. Og jeg står jo ikke i noe veikryss nå; jeg har jo hittil alltid kommet meg ut av dem.

Men disse ivrige mennene. Dette skjer når jeg skal ut av parkeringsplassen:

1. Mann: Løper ut i trafikken og prøver å vifte unna 10 000 rushtidskoreanere som kjører i 70 km/timen og som i utgangspunktet har et noe, hva skal man si, individualistisk syn på dette med trafikkregler og skilt og lys og sånn. De bryr seg ikke om rødt lys hvis de ikke ser at det er nødvendig der og da. Enda mindre om peivende mann i grøftekanten.

2.Mann: Innser at han ikke vinner kampen mot middagssultne Busanværinger i bil, og stiller seg rett bak syvseteren min, sånn at jeg ikke ser ham.  Overhodet. Jeg vet jo at han har tenkt å fortelle meg når jeg kan kjøre og når jeg må stoppe. Men jeg SER ham jo ikke. Mitt instinkt: "Rygger jeg nå, dreper jeg en mann."

3. Jeg: Står stille til jeg ser snurten av mannen i speil og/eller vindu. Setter bilen i den bevegelse trafikkbildet tilsier.

4. Jeg: Ser en passe stor luke. Skal til å rygge da ...

5: Mann: Forsvinner ut av synsfeltet mitt igjen.

6: Jeg: Stopper. Luka glipper.

7: Mann: Kommer løpende tilbake i speilet/vinduet og vifter aggressivt med armene mens munnen beveger seg heftig. Han sier sikkert noe sånt som "KJØR DA, di vestlige ku! Har du kjøpt førerkortet ditt i Vatikanstaten, eller?"

Punkt 4, 5, 6 og 7 gjentar seg noen ganger, da ...

... 8: Jeg: Bestemmer meg for å drite i ham og heller vente på det røde lyset som jeg vet vil komme.

9: Mann: Banker på vinduet mitt og lager heftige skyvebevegelser med hendene. "RYGG DA, KJERRING!" mimer han.

10. Jeg: Gjør gode miner til slett spill. Får rødt lys baki der. Rygger ut, vinker og smiler og banner.

Jeg har også opplevd å resolutt bli dyttet inn i feil heis. Svigerforeldrene mine, ungene og jeg var på t-banen og prøvde å finne ut hvor plattformen vår var. Vi visste at vi måtte OPP en etasje, men ikke hvordan vi kom oss dit. Etter å ha gestikulert og forklart det vi kunne, ble vi forfulgt av intet mindre enn seks kjempeivrige, veldig glade t-banebrukere, som visste hvor vi skulle. De åpnet handicapdører og løftet barnevogna og strøk jentene på hodet og tok bilder og ringte oldemor og fortalte at det var blonde barn her, mens de ivrig dyttet oss inn i en heis som etter alle knapper og solemerker kun gikk NED.

Rett før det gikk galt.

Vi: "Nei nei, UP!" Vi pekte hissig OPP. Men alle de hjelpsomme menneskene hoppet og lo og klappet i hendene og sa "DOWN DOWN!" mens de skubbet oss inn i heisen. Han ene ble med som heisfører og skulle til å trykke på "lukk døra"- knappen da jeg i grevens tid fikk dyttet opp døra igjen, og med barnevogna som dørstopper greide å jage svigerforeldre og barn ut av heisen, brøle at de måtte hoppe over handicapdøren og komme seg i dekning.

Noen ganger er det enklest å klare seg selv. Hvis man får lov.

Den siste kaffedråpen

Follow my blog with Bloglovin! 

 Nei nå. Jeg må lære meg koreansk. Nå orker jeg ikke mer. Og det er dette jeg må lære meg å si:

"나는 추가 에스프레소와 라떼 커피를 주시겠습니까?" 


I følge Google Translate betyr det noe så enkelt som: "Kan jeg få en dobbel kaffe latte?"

Forsåvidt en enkel sak å få tak i. Koreanerne elsker nemlig kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket over akkurat dét. Innbilte meg at man på disse lengdegrader var mer opptatt av te enn av espresso og dens slektninger. Realiteten er at jeg tror aldri jeg har sett en større tetthet av kaffesjapper.

Går jeg ut på gangveien som går fra andre etasje i blokka vår og over området, trenger jeg bare å gå 15 meter før jeg møter på den første kafeen. Et bittelite, uavhengig etablissement der kaffelagedama skriver navn på bonuskortet ditt og henger det opp på veggen. Foreløpig er dette min favoritt. Men konkurransen er beinhard. Tusler jeg over til det snobbete kjøpesenteret 100 meter unna, er en kaffebar det første jeg ser når jeg går gjennom skyvedørene. Ned rulletrappa ligger Starbucks, og bakeriet The Ménagerie - som selvsagt serverer kaffe.

 Over gata ligger en italiensk kaffebar av den kommersielle Starbuckstypen i andre etasje – og enda en Starbucks i første. Rett borti veien ligger Coffee Bean og Tea Leaf, nok en Starbucks, Paris Baguetterie, Tom n Tom's coffee – det er kaffe, kaffe, kaffe, kaffe, kaffe og kaffe. Selv i London sentrum har jeg måttet gå lenger mellom kaffebarene enn jeg gjør her.


Og allikevel er det så fordømt vanskelig å få seg en kopp kaffe!
Eller, nei, okei. Jeg overdriver vel. Fordømt vanskelig er det vel ikke akkurat.
Men. Hva bruker man kaffe til, i hovedsak? Til å våkne. Når står jeg opp? Senest 6.30.

Har jeg tid til å virkelig sette meg ned og nyte dagens første kopp, der jeg på egen hånd skal gjete tre motstridige småtasser gjennom morgenritualet og få dem gjennom påkledninger og frokost og tannpuss og trassanfall og heisdører og ned 69 etasjer og inn i bilen innen klokken 7.40? Nei. Rekker jeg overhodet å drikke den opp? Åneida. Hva er jeg når jeg svinger ut fra skolen etter levering litt før klokka 9? Hysterisk kaffetørst.

Det naturlige å gjøre, siden man nå en gang er en expat lady of leisure og ikke har noen presserende avtaler å ta hensyn til, er selvsagt å sette snuten mot nærmeste kaffebar.
Å finne en slik er i seg selv som sagt ikke noe problem.

Men de er stengt.
Døren er låst.
Kaffebønnene er fremdeles hele i sine lufttette beholdere.
Melkesteameren henger iskaldt med hodet.
Muzaken ligger i dyp søvn.
En enslig ansatt står kanskje og knyter på seg forkleet og tar imot dagens bakervarer fra leverandøren, men fremdeles har hun god tid til å lese avisen, ta seg en croissant og scrolle langsomt gjennom Facebook på Samsungen sin, før hun overhodet trenger å tenke på å låse opp døra.
For den skal ikke opp før klokka 10.
Og selv ikke dét er så nøye.

Klokka 10!!
Jeg har opplevd kafeer som strekker seg til 9.30. I rettferdighetens navn, etc.
Men: Jeg har også jobbet på kafé. Da jeg hadde morgenskift, sto jeg opp klokka fem for å komme tidsnok til rushet som startet litt før 6.30.

Halv ti! Det er jo midnatt i kaffesammenheng!

Man kan grine av mindre.

Når man så har erklært fallitt og kjørt helt hjem, parkert bilen langt ned i avgrunnen av parkeringskjelleren og tråklet seg opp de en million etasjene opp til leiligheten – da er klokka endelig kaffetid.
Og lunsjtid, forsåvidt.
Så da er det jo bare å tråkle seg nedover heisen igjen. Siden man ikke har noe bedre å finne på osv.

Da begynner moroa. Altså. Vi snakker om en kafé. Hva gjør man på en kafé? Lager kaffe. Riktignok forskjellige typer kaffe, og noen andre drikker også innimellom, men variasjonen er tross alt ikke så fryktelig stor. Sannsynligheten for at det er en eller annen form for ordinær kaffedrikk som er neste kundes bestilling, er ganske høy.

Allikevel skjer alltid det samme.

Jeg: "Hello. One. Caffe. Latte."

(Hvorfor spør jeg ikke på koreansk, sier du? Vel. Jeg lover som sagt å prøve. I overmorgen er det mandag. En god dag for nye regimer. Men de gangene jeg har forsøkt å stotre frem på mitt ekstremt beskjedne koreansk, har forvirringen blitt total. Allikevel: Fra nå av blir det mer iherdige forsøk. Jeg har nemlig fått nok. På grunn av det som ALLTID inntreffer, nemlig følgende:)

Kaffejente/-gutt: "Hæh!?"
Jeg: "One. Cappe. Latte."
KJ/G: "AAAAHHHH Cappe latte!"
Jeg: "Yes. Hot."
KJ/G: Trykke trykke trykke trykke trykke på kasseapparatet.
KJ/G: "Ice?"
Jeg: "No. Hot."
KJ/G: Forvirret. "Hot?"
Jeg: "Yes."
KJ/G: "Hot americano."
Sletter alt som står på kasseapparat-skjermen (den kan jeg se).
Jeg: "No. Hot cappe latte."
KJ/G: Forvirret. "Hot cappe latte and americano?"
Jeg: "No. One cappe latte. That's it." (Her har jeg alltid veldig lyst å si c'est tout! som er ca det mest avanserte jeg kan si på fransk. Som om det hadde hjulpet. Men jeg tror språksenteret i hjernen min tror jeg bør snakke fransk når det har gått så langt som dette.)

KJ/G: "AH! One hot cappe latte!"
Jeg: "Yes."
Og så blir jeg spinnvill:
"With extra espresso."
KJ/G: Forvirret blikk.
Jeg: "Double shot."
KJ/G: Superforvirret blikk. Trykker vilt. På kasseapparatet er det plutselig lagt inn en bestilling på 15 000 won, som vil gi minst 4 kopper kaffe. Kaffegutt/-jente tror jeg skal ha kaffe latte, en espresso og én dobbel espresso. Eller noe sånt.

Jeg: "No. One cappe latte with double shot. To go."
KJ/G: Veldig veldig letta. "AAAAAHHH! ONE cappe latte. Extra shot. AH!"
Trykke trykke. "Have here?"
Jeg: "To go."
Ah. Vi er i mål.
Jeg får en dings i hånda som skal vibrere når kaffen er ferdig.
Jeg går bort til magasinhylla og venter, beundrer nydelige magasinforsider og er sur fordi jeg ikke kan koreansk.
Dingsen i hånda vibrerer. Jeg går bort til baren.
"Ice cappe latte to go! Kamsahamnida!!!"

Hva kan man si.
Og ikke få meg til å beskrive hvordan det er når man skal bestille to forskjellige kopper kaffe. Jeg kan fremdeles ligge og vri meg søvnløs når jeg begynner å tenke på opptrinnet den gange jeg skulle bestille en dobbel, vanlig latte til meg selv OG en enkel iskaffe til min svigermor.

Men ja. Nå blir det kurs!