Surhet – og service

Jeg var på vei ut av drosjen. Ungene på 3, 6 og 6 hadde allerede ramlet ut på fortauet og morsinstinktet i meg skrek at jeg burde gå ut og hanke tak i dem før de begynte å danse ballett og slå hjul til langt ut i kjørebanen, og jeg satt med det ene beinet og hele overkroppen ut av taxien.

Men sjåføren ga seg ikke. 

"JANG-san!"

"Ok. Gwentsjanajo. Greit. Jangsan."

"YANG-san, NONONO! JANG-san!"

"Ne. Jangsan. JANGsan!"

"JANG-san!! Yangsan, OOOOOOHHH, faaaaar!!! JANG-san!"

"Greit! Jangsan! Æ har skjønt det!"

Han skrek fortsatt "J! J! JANG-san! NO Yangsan!" da jeg bestemte meg for å bare være uhøflig, slamra døra bak meg og samla sammen kidsa. 

Saken var at jeg hadde uttalt "J" feil i Jangsan. Det er en t-banelinje her som går fra endestasjonen Yangsan til endestasjonen Jangsan. Makan på tullball. Jeg skulle til den endeholdeplassen som var nærmest oss - Jangsan. Tenk engelsk uttale. Dsjangsan. Men jeg sa feil. For jeg husket ikke hva som uttaltes hvordan, og sa "Yangsan". Riktignok la jeg til at jeg skulle til kjøpesenteret NC. Den ligger i Jangsan. Det tok ham mange U-svinger før han forsto at når jeg sa NC Department Store, og ba ham kjøre rett frem og så ta til venstre, at det var det Jangsan som ligger 2 kilometer unna, jeg faktisk mente.

På den annen side, så betalte jeg 18 kroner for den drosjeturen. Da får man finne seg i noen insisterende språkleksjoner på tampen.

Den grønne linja – den er vår. Fra Jangsan til Yangsan. Forskjellen er da åpenbar! 

Selv etter snart 16 måneder her, blir jeg fortsatt litt perpleks av og til. Og jeg konstaterer fortsatt at mange av mine opplevelser her handler om at jeg først er irritert, så ganske sur – og så skjer det noe som gjør at jeg bare må flire. Og som gjør at jeg er vilt begeistret for å være her. Mild forvirring til tross. 

Som på postkontoret forleden. Jeg skulle sende intet mindre enn seks pakker, og spurte før jeg begynte styret med å pakke inn og skrive på adresser, hvilket adresseskjema jeg skulle fylle ut og lime på pakkene for helt alminnelig postgang. Damen viste meg hvilket skjema jeg skulle benytte, og jeg satte i gang. Det var litt mas – jeg måtte fylle ut telefonnummer til alle mottakere (hvis ikke kan man risikere å få en telefon og bli bedt om å oppgi nummeret umiddelbart dersom pakken ikke skal sendes i retur, så her er det best å gjøre det riktig fra starten), og det tok jo litt tid å knote med tlf.no på mobilen, skrive med sånne bittesmå bokstaver, regne ut verdier på innhold, og alt det der.

Så da jeg endelig var ferdig, var jeg glad. Og sulten. Og litt travel, for jeg skulle rett på et foreldremøte. Om fem minutter. 

Da mannen bak skranken så fortalte meg at "eh, du har skrevet på feil skjema", ble jeg litt irritert. Dama som jeg hadde konferert med først, kom løpende og skulle se hva han mente. Det som egentlig gjorde meg surest, var at de ikke henvendte seg til meg overhodet, men bare til hverandre. Jeg ville bare vite hva jeg skulle gjøre, slik at jeg kunne sette i gang, men i stedet måtte jeg stå og se på at de snakket og diskuterte seg imellom, uten å bli involvert (eller forstå et ord). 

Så da sa jeg: "ÅH!"

Oi oi oi. Det var litt frekt. Damen ble KJEMPELEISEG. Jeg på min side fikk en sprittusj i hånda, og måtte stryke ut og skrive på nytt, og det tok litt tid. Mens jeg skrev i vei, kjente jeg at irritasjonen ga seg – men dama bak skranken travet frem og tilbake, tok seg til hodet, og kastet bekymrede blikk i min retning. Jeg smilte og tulla litt med mannen bak skranken, som for å vise at "neida, jeg er ikke sur mer!", men damen så fortsatt veldig trist ut. 

Da jeg en-de-liiiig var ferdig og leverte fra meg de ferdigadresserte pakkene, kom hun bort til kollegaen sin, og sa "Hmmm Norway?" "Ne," sa jeg – "ja" – og smilte så bredt jeg bare greide.

Hun holdt da opp Samsungen sin, trykket på en knapp, og ut av høyttaleren kom Google Translates norske stemme: "Jeg. Er. Lei. Meg. For. At. Jeg. Ikke. Ga. Deg. Korrekt. Informasjon."

Jeg bare "oioioi neineinei gwentsjanajo! Det er i orden!! No worries!!" 

Men postdamen bukket og bukket og bukket og sa "sorry sorry sorry!", og så løp hun avgårde – for å komme tilbake med en presang til meg.

Hun ga meg en presang. Innpakket i fint papir. Greit, det var åpenbart noe tiloversblivende fra den viktige høytiden Chuseok, som var uka før (da får man gaver overalt) – men allikevel. Jeg fikk en pakke på posten fordi jeg hadde vært litt irritert.

Jeg ble så flau av alt dette oppstusset, men jeg hadde ingen presang å gi tilbake til dama, så jeg bare bukkenikkeneiet og rygget meg ut av postkontoret mens jeg gjorde alt jeg kunne for å virke VELDIG glad, og løp avgårde på foreldremøtet, en halv time forsinket.

Da jeg noen timer senere hentet ungene på skolen, klaget de på at de var suuuuuultne.

"Hm, jeg har ikke mat her, men vent! Jeg fikk en presang på posten! Kanskje det er mat i den?"

"Hæ? Koffår fekk du ein presang på posten?"

Seksåringen ventet ikke på svar før hun begynte å rive av papiret. Men det var ikke kjeks eller riskaker eller noe annet spiselig under papiret. Ei heller var det en spennende, koreansk souvenir.

Det koreanske postvesenet hadde skjenket meg:

En liten flaske oppvaskmiddel.

En tube med tannkrem.

Tre håndsåper.

Litt Zalo gjør alltid egentlig dagen for en stressa husmor!

Helt merkelig. Helt ulogisk. Helt over-the-top. Og utrolig hyggelig.

Er det rart vi elsker dette landet!?

Hei sveis!

Jeg var hos frisøren her forleden!
"Er dét verdt et blogginnlegg?" tenker du gjerne. Eller kanskje du tror at husmortilværelsen har gått til hodet på meg, og at jeg er blitt rosablogger og nå skal legge ut 45 før- og etterbilder av manken min, i forskjellige lys, settinger, stylinger og med full trutmunnpositur. Men neida. Selvsagt er det bloggeverdig å gå til frisøren i Korea! Hva annet hadde du trodd?

Det er for det første ikke bare-bare å overhode finne en frisør her. Nå har ikke jeg noen videre frisørteknisk kompetanse ("EG SER UT SOM EN BABY!" er det eneste vitnemålet jeg har fått i så måte, fra en rasende fireåring etter at manken hennes møtte kjøkkensaksa mi i badekaret hjemme i Stavanger. Oooops...), så jeg skal ikke kjede dere med inngående detaljer rundt forskjellene på asiatisk og vestlig hår. Jeg kan bare nøye meg med å si at mitt hår ikke er særlig asiatisk av seg. Det er blondt. Hårstråene er tynne. Det har fall.

Så lykken var stor den dagen jeg ble introdusert for 식이 – Sigi.
Sigi er ca 168 cm høy, i 20- eller tidlig i 30-årene, og har frisørimage med sandfarget hår. Han er fra Busan, og har etter eget sigende vært kjendisfrisør i Seoul, men han måtte flytte tilbake til barndomshjemmet i Busan fordi han ikke helt fikk dreisen på dette med å bo alene.
"I mean, I couldn't live without my mum. I didn't eat breakfast!"
Og aller viktigst: Sigi har bodd i Australia. Sigi har vært eksponert for vestlig hår. Sigi kan stripe vestlig hår. (Alle som striper håret vet at dét ikke er en oppgave man overlater til hvem som helst.) 

Eksempel på hvor galt det kan gå. (Er dette Nicole Richie?!)

Så er det til min fordel at Sigi 1) jobber rett over veien og 2) på en salong som er så fancy at man et øyeblikk føler seg som en erke-expat (en slik som jeg er sikker på at finnes i Singapore og Dubai og de. En slik som driver med Birkinvesker og yacht-fester og martini stadig vekk. Her i Korea er vi litt mer moderate. Vel, i alle fall jeg. Har aldri fått martini før lunsj.) Jeg lukker øynene for det faktum at jeg sikkert betaler kvadruppel expatpris for privilegiet, og nyter å være luksusdyr noen timer.

Og nylig var det altså på tide å freshe opp etterveksten igjen. Ungene ble prekevert hos besøkende mormor, og jeg løp over veien til timen som startet klokka ti.

Salongen Sigi jobber på er svær. Lokalet er digert, og minst 20 frisører, assistenter, stylister, neglekunstnere (eller hva de heter), make up-artister og damer som ser viktige ut med perm under armen, er til enhver tid i sving der inne. Det er høyt under taket, interiøret er lyst og flott, og man kan bli både litt begeistret og litt overveldet første gang man kommer inn. I alle fall hvis man er vant til sånne frisørsalonger jeg går til i Norge. 

Uansett, fake it till you make it. Jeg kan gjerne leke posh. Hver gang en ny kunde kommer inn døren, annonserer resepsjonisten nykomlingens ankomst i en mikrofon og så ROPER HELE KOLLEGIET NOE SÅNT SOM "TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!" Det samme skjer når noen går. Med andre ord: Hver gang man har rukket å gli ned i stolen, fordype seg i Kate & Williams nyeste videverdigheter og kjenner skuldrene senke seg, sørger dette voldsomme talekoret for å rykke deg ut av dagdrømmene.

Denne gangen var jeg imidlertid den første som var innom salongen, så ingen frisører sto rundt på gulvet og stelte sine kunder. De sto tvert imot alle samlet rundt resepsjonsdisken, og hadde tydeligvis akkurat fått overlevert dagens program. Jeg tenkte ikke så mye over det der jeg kom bort til der de sto. Sigi kom imot meg og tok meg i hånda og spurte hva jeg skulle gjøre, og kollegaene hans sto nå bare der. Men plutselig snudde alle 20 seg mot meg og ropte "TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!"

Jeg skvatt litt, før jeg i beflippelsen avleverte en liten kongelig vink. Jeg syntes det passet.

Så er man så urutinert at man tror man skal gå til frisørstolen, men det stemmer jo ikke. En liten assistent kommer pilende og tar deg med inn i et lite rom. Der må man ta av seg jakke og legge håndvesken fra seg. Det er som å bli et barn igjen: Assistenten bretter jakken din fint sammen, tar den blytunge veska di (med et nesten umerkelig stønn), og legger det i et skap. Så finner hun en liten kappe – litt a la sykehuskappe – som hun holder foran deg. Skal jeg inn fremlengs eller baklengs? Skal den kneppes eller knytes? Knis, fnis. Endelig blir kappen lukket (fortsatt av assistenten), og så låser hun skapet og legger nøkkelen i lomma di.

Og så gjør hun noe kjempeirriterende koreanskhøflig: Nemlig å gå bak deg når hun skal vise deg hvor du skal. Hæ? Det opplever jeg stadig vekk når folk skal være litt ekstra høflige. "Jeg skal vise deg hvor det er. Du går først!" Det går jo ikke!
Så man virrer litt rundt som en forvirret liten høne, og snubler i assistentens bein, og flirer litt sånn hysterisk avvæpnende til man endelig lander i en stol. Okei, sånn.

Dette fant selvsagt sted også denne gangen, men jeg var jo så blasert og vant til det nå at jeg knapt la merke til at jeg ikke fant stolen. Men til slutt satt jeg i den, da, og så kom Sigi. "Oh, many weeks since you are here," oppsummerte han alvorlig, etter å ha tatt etterveksten min i betraktning. Joda, stemte nok det. Jeg tok meg ikke bryet med å fortelle ham om dette med barn og ego-overskudd og prioriteringer og sånn. Jeg tror ikke han er helt inne i dét livet uansett. Sist jeg var der, spurte han meg om når jeg hadde termin. Jeg ser ikke akkurat gravid ut, så jeg ble ikke så veldig fornærma, bare ganske forfjamsa. Da vi etter mange misforståelser ("When is your special day?" "Special day?" "Yes, when your child born?" "When my children were born? Their birthdays?" "Yes, when it will come?" "Do you think ... I'm not pregnant!" "Oh? OOOOH! I thought... I am sorry! I think you are American lady sometimes come here! She is having baby!") fikk klarhet i sakene, var han så flau at han sporenstreks ga meg massevis av prosenter i rabatt. 

Etter ti måneder i Korea, er det en annen ting som fremdeles kan by på problemer: Kaffebestilling. Så også nå. 
Frisøren: "You want drink?" 
Jeg: "Yes please. Coffee please!"
Problemet: Man sier ikke "kåffi" for coffee her. Man sier "kåppi". Det er dét det heter.
Han: "Cup tea, okay."
Jeg: "Eh, kåppi."
Han, henvendt til assistenten: 당신은 차 한 잔을 주 시겠어요?
Jeg: "Hmmmmmm."
To minutter senere: "Here is your tea!"

Dokumentasjon: TV-skjerm på veggen. Og jeg fikk kaffe til slutt. 

Ja, ja. Selv om man må nøye seg med te, så er det litt artig å være hos fancyfrisør i Korea. For det første er det jo alltid både en assistent og en frisør tilstede. Må være gøy å være frisør og ha en sånn liten hjelper! Denne assistenten kommer med et lite putebord til fanget ditt, sånn at du ikke skal anstrenge underarmene dine når du holder blad eller telefon, og så pakker hun ørene dine inn i sånne bittebittesmå dusjhetter, før hun drypper olje i hodebunnen din og gir en liten hodebunnsmassasje sånn til å begynne med. Hvis man ikke, som jeg, har med seg en skikkelig teit bok kan man se på The Voice på sånne små skjermer (uten lyd, riktignok, men pyttsann), mens 1-2-3 frisører holder på med de kjedelige foliene i hodet ditt (DA føler jeg meg luksuriøs, da! Når jeg har TRE frisører på én gang!).

Etter en evighet ble de ferdige og jeg satt i fred med aluminiumsfolie-/romvesenlook og en sånn varmesak over hodet som mest av alt minnet om en sinnsforvirret kjøttende plante (den åpnet og lukket seg rytmisk over meg mens den spilte Fader Jakob og tyske, klassiske vuggeviser!) og tenkte at nå gjensto bare venting, hårvask og litt klipp, så var jeg ferdig. Men assistenten syntes visst jeg så litt anspent ut, for hun kom trippende med oljer og puter og bomullsdotter og kremer, og med steinansikt tok hun tak i hendene og underarmene mine og ga dem en behandling de aldri før har kjent maken til. 

Nå ble det så mange bilder av trynet mitt her at det nærmer seg rosabloggingstendenser, 

men jeg måtte jo dokumentere den flotte kjøttende varmegreia. Og Koreakaffe: Drikkes helst med sugerør. Og kjeks.

Hårvasketid. Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt bekymret for klokka. Mormor var mobil-løs barnevakt, og jeg innså at jeg hadde feilberegnet tiden dette ville ta med minst en time. Så da jeg, mens jeg lå med hodet i den der vonde vasken og ble shamponert, hørte ropene fra det som bare måtte være en protesterende toåring, var det ikke fritt for at jeg tenkte "oi, er det Mari som har slått seg vrang?"
Jeg fikk gløttet opp, og ble beroliget. Det var ikke mitt barn. Men så ble jeg ikke så beroliget allikevel, for dette var en toåring som skrek fordi han ikke ville ha permanent!

Bestemor hadde tydeligvis bestemt seg for å kombinere barnevaktsitting med egenpleie, og hadde ambisiøst gått i gang med full permanentbehandling med sitt to år gamle barnebarn på slep. Hun må ha vært absolutt og fullstendig gal i hodet. For å blidgjøre minstemann, hadde de tydeligvis funnet på at han også kunne få permanent. Så der bar de ham, sprellende og skrikende og med hårruller i toppen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine eller ta med meg barnet og løpe. Jeg valgte å nøye meg med lett hoderysting. Jeg vet egentlig ikke hvordan historien endte heller. Jeg vet bare at jeg heretter skal være ekstra snill med koreanske barn med krøllete hår. Klappe dem litt forsiktig på hodet og gi dem et drops.

Men Sigi var fornøyd med stripene, og det var jeg også. Han måtte bare føne meg helt og fullstendig glatt først. Frisørene her er ikke fornøyd før du har fått full Kaci Kullmann Five-sveis: Stylingprodukter er ukjente saker. De draaaaar og draaaaaar og føøøøøøøner og draaaaaaar, til håret til slutt er helt Playmo og ligger som en lue rundt hodet ditt. Jeg var sulten som en ulv, takket pent nei til en flaske shampo som kostet 500 kroner, betalte armen og foten min for gleden, og etter sveisen å dømme var jeg tilsynelatende parat for en ettermiddag som representant for Republikanerne i Senatet.

Men det ble fint etter at jeg fikk vasket det!

På ville veier

Jeg trodde jeg hadde vent meg til Korea nå. Det forklarer vel litt av fraværet av innlegg på bloggen i vinter. Jeg har vent meg til ting, rett og slett.
Så nå tror dere sikkert at det er situasjonen mellom USA, Sør-Korea og Nord-Korea som har fått meg til å hive meg over tastaturet igjen. Men den gang ei!
Jeg har hatt langt mer nervepirrende ting å ta meg til!

I noen uker har mannen min mast på meg for å må meg til å bytte inn det norske førerkortet mitt med et koreansk. Det internasjonale førerkortet har nemlig bare ett års gyldighet, og jeg fikk litt sjokk da jeg bare "jada, jada, jeg har eeeevigheter igjen på dette førerkortet" og med overbærende mine kastet et blikk på det – og innså at "hjelp, det går ut på dato om 10 dager!"

Så spurte jeg litt rundt, da. Som man gjør. "Hva er greia?"
Venner og Facebook og sånn. Svaret var unisont:
"Du stikker på konsulatet, får rett kopi av førerkortet ditt og et skjema, tar det med til det koreanske biltilsynet Ko-Road sammen med et passbilde og noen få tusen won, tar øyetest og to knebøy (! Mitt utropstegn!) og sitter og venter en stund. Så får du et koreansk førerkort i bytte mot ditt norske."

Med andre ord: Litt pes, men ikke mer enn at man greier å få det unnagjort på et par formiddager.

Som sagt, så forsøkt gjort. Opp til konsulen med meg og papirene, og han bekreftet det ovenstående. "En smal sak," mente jeg han sa.

Jommen sa jeg smal.

Fortsatt lykkelig uvitende om det forestående famlet jeg meg frem til Ko-Road i går. Ante selvsagt ikke hvor det var, men hadde nabo, venninne og med-blogger Trines veibeskrivelser friskt i minne, så jeg svingte litt her og litt der og vips! Der åpenbarte det seg. En rekke store, stygge, slitne bygninger som bare måtte være av den offentlige sorten.

Jeg gikk ut av bilen og fant et skilt.

Neida. Jeg er ikke en sånn der dust som synes verden 

burde bytte til engelsk overalt fordi jeg ikke kan alle språk. 

Men en urebitteliten, håndskrevet lapp med beskjeden "international licenses" hadde vært bare bittelitt praktisk!

Jeg bestemte meg for å gå inn der en gjeng med kjempelykkelige attenåringer og en letta femogsyttiåring gikk ut. I en svær sal, som egentlig minnet meg om Skatt Vests nye lokaler i Stavanger, bare i adskillig styggere og mer utdatert utgave (tenk på orange, grønt, ungdomsskolen din på 80-tallet, respatex, Øst-Europa og retro gone wrong, så har vi det). Famlet litt rundt, før jeg kom på at jeg måtte ha passfoto. Det hadde jeg glemt.

Koschlig.

Jeg orket ikke å forsøke meg på den lille koreansken jeg kan en gang da jeg fant noen unge, mannlige førerkortkandidater på rundt 18 år som sto på ei trapp utenfor  hovedbygningen og røyka og tasta på Samsungene sine og hadde sånne kule falske briller og kult hår og kule sko og hele pakken. "Do you speak English?"

Av en eller annen grunn får denne kommentaren alltid sånne tenåringsgjenger til å FNISE SEG I HJEL. Åh, det er så irriterende! "Fnis fnis," spark spark, dult dult, "du kan si det," "nei, du kan si det" – jeg har mest lyst å si "dere er atten år gamle menn! Slutt å oppføre dere som tolv år gamle jenter!" Men jeg nøyer meg med å gi fra meg et livstrett sukk og mumle "herregud, er det så artig, altså?"

De fant til slutt frem til en slags flau enighet om at joda, "a little".
"Poto," sa jeg. "Where can I take poto? Passport?" Jeg holdt hendene opp som en liten firkant rundt ansiktet og sa "knips!".
Da lo de så jeg trodde de skulle tisse i buksa, mens de pekte på en bygning foran oss og bare "One flour." "Ah, first floor. Kamsahamnida."
Det var enda morsommere.

Jeg gikk inn i huset og begynte å lete etter fotoboks. Fant frem til kjelleren. Da måtte jeg stoppe og ta meg litt sammen.
Hvor var jeg kommet?
Hvilket land?
Hvilket år?

Hadde noen sagt at dette var DDR i 1984, hadde jeg trodd dem. Bortsett fra at alle var asiatiske.
Jeg talte fem ansatte i det grønne, grå og slitne lokalet, som besto av et middels stort rom med to skranker, og et litt mindre kontor som var adskilt fra det største, men med åpen dør ut til kollegene.
Dette var åpenbart avdelingen for øyesjekk, legeerklæring og passfoto, og et knippe mennesker på hhv 18 og 75 var her i disse ærend.

Jeg turte ikke å være så veldig freidig med iPhonen.

Helt innerst sto det en gråhåret doktor i hvit frakk bak en slitt skranke.
Tre damer,  korrekt uniformerte i grønt og hvitt,  satt bak en annen skranke, og var ansvarlige for øyetestingen:
Dame 1 – en ung, glamorøs og sjeløyd én (hvilken ironi), sa (antar jeg): "Dette er øyetest, det koster 4000 won" (20 kroner) og stemplet.
Rett bak henne, litt sånn halvveis snudd mot kandidaten, satt Dame 2, litt eldre og litt mindre glamorøs. Dame 1 snudde seg mekanisk mot Dame 2, ga henne papirene, og Dame 2 sa så "Ta den tresleiva som ligger foran deg og hold den opp for høyre øye, kan du se tallene jeg peker på med denne pekestokken." Hun sa det sånn; helt uttrykksløst.
Når hun var ferdig, ble papirene skubbet over til Dame 3 som sa "takk skal du ha", og nok et stempel.

Om att og om att og om att. 
Jeg er overbevist om at dette var jobben deres. Å si de tingene etter hverandre, og skubbe papirene til hverandre, i samme rytme, dag ut og dag inn. (Og så man tenke på at koreanerne har de lengste arbeidsdagene i verden!) Det var som et talekor! Hadde jeg hatt mot, hadde jeg filmet dem.
Men jeg nøyet meg med å fnise, før jeg så meg om etter fotoboksen.
Den var der, bak meg, og et skilt viste "6000 원". Man har jo vært i fotoboks før, så jeg fant frem pengene og så meg om etter 1) plassen jeg skulle putte dem, 2) forhenget jeg skulle trekke for og 3) knappen jeg skulle trykke på. Jeg satte meg på den justerbare krakken, men fant ingen av delene. Så hørte jeg et lite host bak meg.
Der var damen.

Hun var ansvarlig for pengemottaking og trykking.

Vestlige land med stor arbeidsledighet har noe å lære på sysselsettingsfronten, rett og slett.

Vel! Bilde tatt! Dette kunne bare gå én vei!

Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene, ikke gjøre v-tegn og ikke si kimchi!

Tilbake til det svære venterommet med meg. Jeg ble heldigvis raskt ekspedert av vennlig dame som sannsynligvis kunne like mye engelsk som jeg kan koreansk, bare litt mer nyttige ord. Jeg måtte fylle ut syv skjemaer med navn, adresse, telefonnummer og koreansk ID-nummer.

– Ja næi æ fikk det nu a han Oddbjørn ifra Stø, 

han trængt det ikkje længer ætter at han fekk skateboard, 

så æ bytta det te mæ mot et apparatur. 

Til slutt hun kom med noe som åpenbart var et medisinsk skjema.
"Do you have any sickness?" spurte hun.
"No," svarte jeg.
"Ok. Check here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and sign."

Jeg føler for å komme med en liten ansvarsfraskrivelse 

og legge til at jeg alltid krysser nei på alt på sånne skjemaer – jeg har hverken

 diabetes eller høyt blodtrykk eller andre rare ting. Og jeg er ikke fargeblind heller (nederst). 

Men hva i alle dager det er med de fingrene jeg har krysset av på, og hvorfor jeg ikke 

måtte ta stilling til tilsvarende for armer, føtter og bein, nei, se dét ...

Så: 94 tusen kroners-spørsmålet.
"Will you take test today?"
"Test?" spurte jeg forbløffet.
"Yes. You must take test."
Ah, det måtte være den der øyestyrke- og knebøy-testen.
"Yes."
Jeg tenkte meg om.
"Is it big test or little test?"
Dette var så morsomt at hun måtte skynde seg å holde arket opp foran munnen (noe koreanere gjør når de ler, det er nemlig uhøflig å vise tennene sine) og fnise vilt.
"No no no! Is light test! Not worry!"
Nei vel, da.

Så var det min tur til å få sjekka syn, og selv om den ene kontaktlinsa sang på siste verset slik at jeg måtte myse litt, og ikke var helt sikker på om det minste tallet var 8 eller 6, så ble det konstatert at jeg kan se, og jeg fikk jeg stempel av den uttrykksløse Dame 3 før jeg ble sendt videre opp i lokalet.

– Du, jeg er så lei av alle de som kommer hit og bare tror de kan

 græbbe til seg et førerkort uten å kunne koreansk en gang. Skal vil kødde litt med hun blondina, eller?

Igjen masse skjema, stempling.
"Now test."
"TEST?"
"Yes. Test. In English or Hangul?"
"English! What's the test! My friends didn't have to sit test!"
Jeg begynte dessuten å bli skikkelig sulten.
Hun pekte på ID-kortet mitt og forklarte at det var noe som sto på det som betød at jeg måtte ta en eller annen test.
Jeg turte ikke å spekulere. "Light test." Det var jo det hun hadde sagt. Kanskje jeg bare måtte vise hvordan man bruker blinklysene, eller svare på hvilken side av veien man kjører på i Koera.
Like fullt var jeg passe livredd da jeg på kommando fulgte etter nok en uniformert dame, hvis jobb det tydeligvis var å følge folk fra skranken til trappen.
"Three flour," (sic!) sa hun, og forsvant.

På nervøse bein gikk jeg opp til tredje etasje.
Jeg kom hit:

Bak skilleveggen satt det en puslete liten 75-åring bøyd over noen papirer, men

 han enset meg ikke med et blikk da jeg stoppet opp og glante på ham. Var dette testrommet? Jeg gikk videre.

"Hallo...?" ropte jeg. Ikke noe svar.

Jeg tok en titt på kunsten.

De skal ha for innsatsen. Jeg kaller dette verket "Virkelighetsflukt".

Nølende gikk jeg gikk videre inn i det grå, tomme, lageraktige lokalet, til jeg kom til en dør.

Ante ikke om det var hit jeg skulle. Men jeg dytta den opp.

Jeg var så nervøs at jeg hadde glemt at jeg faktisk kan lese (om ikke forstå) koreansk.

Vet ikke om det hadde hjulpet. Alt jeg hørte, var susingen i ørene mine. 

Og så begynte det.
Da jeg åpna døra, slo realiteten meg i øynene.
Ja. Mine bange anelser, som jeg hadde forsøkt å ignorere, stemte. Jeg måtte ta teorieksamen. Koreansk teorieksamen.

Jeg tok lappen i 1998! Det er 14 år siden jeg satt på sofasenga på hybelen og led meg gjennom "Veien til Førerkortet" og strøk på 3 tentamener før jeg faktisk besto eksamen. Siden den tid har jeg selvsagt blitt en voksen og ansvarlig sjåfør, og jeg kjører jo her hver bidige dag – jeg vet jo med meg selv at jeg kan kjøre bil. Men alle som har tatt dem vet jo hva slags spørsmål som dukker opp på slike teoriprøver!

Jeg holdt på å begynne å grine. Beina skalv under meg, og hjertet dundret i halsen.
En mutt jente i tyveårene var eksamensvakt, og hun pekte meg til riktig datamaskin, der jeg fikk streng beskjed om å sette meg ned, slå av mobilen og lukke veska.

Eksamen! Og jeg som var så sulten!

Jeg trakk pusten og innså at jeg bare måtte bruke sunn fornuft. Strengt tatt var jeg pokka nødt til å stå. Bilen sto jo parkert utenfor, jeg hadde tidlig i prosessen levert inn mitt norske førerkort, og jeg ville jo veldig gjerne kjøre den hjem. Men jeg tenkte at "okei, det finnes taxier. Stryker jeg, så stryker jeg. Så får jeg heller kjøpe boka og gå hjem og pugge og gjøre alt dette på nytt."

Så satte jeg i gang.
Multiple choice, takk og pris. Men spørsmålene! Dette var ekte teoriprøvespørsmål!

"Hvor store kjøretøy har tillatelse til å bruke kollektivfeltet? 
A. Kjøretøy med minst enn 9 seter.
B. Kjøretøy med minst 9 seter, og minst 6 passasjerer.
C. Kjøretøy med minst 15 seter.
D. Kjøretøy med minst 45 seter."

Sånne ting.
"Hva lekker når det lukter søtt i bilen? Kjølevæske, olje, bensin eller *noe annet jeg ikke husker navnet på*?" (Jeg gjetta kjølevæske. I alle fall ikke bensin. Olje aner jeg ikke hvordan lukter, og det jeg ikke husker navnet på, visste jeg ikke hva var. Jeg er ikke SÅ god i bil-engelsk, liksom!)

"Hva er riktig bruk av tåkelys?" I Korea! Jeg vet ikke!

"Hva sier trafikkreglene paragraf ditt og datt dersom du skader et barn i en skolesone?"

"Ranger risikomomentene i denne filmen."

Ser dette ut som tåke, kanskje?

Heldigvis var det kjempemange spørsmål av typen:

"Hva er riktig å gjøre i situasjonen på bildet? Velg to svar.

A. Gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
B. Tut og gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
C. Kjør langt ut i motsatt fil i denne svingen for å komme langt unna fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp. 
D. Kjør forsiktig og senk farten.
E. Vær oppmerksom på hele trafikkbildet."

Jeg tror ærlig talt det var disse som redda skinnet mitt.
Dét, og at jeg faktisk har kjørt noen timer i trafikken her, og faktisk har skjønt litt om hvordan koreanske sjåfører tenker. Og hva som er logisk. (Igjen siterer jeg Trine, som pepret meg med hjelpsomme sms-er de minuttene jeg hadde til rådighet før jeg måtte slå av telefonen: "Svaret på "Hvordan forhindrer man brann i bilen" er "Ha brannslukningsutstyr"! )

Og! For noen måneder siden falt jeg for fristelsen å ta en IQ-test på internett (ho ho, føler for å legge til at neida, jeg er IKKE noen Mensakandidat og mens jeg er i gang, kan jeg også si at jeg ALDRI kommer til å skrive et innlegg av typen "hvordan norsk skole ødela for meg fordi jeg er så sinnssykt evnesterk (hvorfor skriver folk om sånt hele tiden? Hvor mange genier finnes det, egentlig? Men det er en annen sak ...) og det eneste jeg husker fra den (annet enn hodepinen) var beskjeden om at "er du i tvil, så gjett!" Noe med at underbevisstheten din kanskje er smartere enn du tror. Eller noe sånt.
Så med selvsikkerhet og kvalmende nervøsitet i skjønn forening gjettet jeg i vei om lastebilstørrelser og tåkelys og bussfeltregler.

Etter 20 spørsmål og de mest nervepirrende 16 minuttene av mitt liv siden jeg ... tok forrige skumle eksamen (når var dét? 2002?), trykket jeg bastant og ufravikelig "END!" og tenkte "f... heller".

Skjebnen blinket mot meg.

70 points 
Pass

Jeg sto!!
Jeg STO!!!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg sjanglet ut derfra og som i en tåkete drøm (uten rett bruk av tåkelys) famlet meg ut den tunge døra (jeg greide først ikke å åpne den, så forvirret var jeg!), gjennom det grå lagerlokalet (en ny gjeng mennesker med bøyde hoder satt bak skilleveggen), ned trappa, inn i den orange og grå hallen og frem til damen bak skranken igjen.
"Twenty minutes," sa hun.
De tilbrakte jeg på trappen i frisk luft.
Og så så jeg litt på han her karen som øvelseskjørte i simulator.

Så ropte de "Elisabeeeeeth" og jeg fikk denne i mine skjelvende hender:

Og jeg hadde vanvittig behov for yoga. Etterfulgt av øl.
Lappen! En gang til!! Wohooo!

Hilsen Elisabeth (18).

Så KOSCHLIG med tvillinger, du!

"Åh, så koselig med tvillinger!"
Det har vært omkvedet omtrent så lenge jeg - vel, okei, ikke så lenge jeg kan huske, men i alle fall så lenge tvillingene kan huske. For det begynte allerede på barsel, der jeg sløvt og ødelagt kom subbende, euforisk og i sjokk, med to små nurk i en plastbalje (det var tider!). Fremmede mennesker ble ømme i blikket og salige i stemmen, slo hendene sammen og utbrøt "næmmen hellanDUSSAN!"

Det var tider! Søvnløse, brystsprengte, sinnssykt stressa, helt uforglemmelige tider!

Og jeg var jo forsåvidt enig. De var jo fryktelig søte! 
Og sånn fortsatte det, egentlig, hver gang vi viste oss offentlig, frem til omtrent på den tiden da de sluttet med smokk og vogn, fikk skostørrelse over 23 og begynte å gå bananas hver gang vi var på Rema. Tvillingfascinasjonen til omverdenen tok med rette et lite opphold. 

Helt til vi flyttet til Korea. Da satte det igang igjen. Tvillinger er sjelden i Asia. (Nerdefakta: Bare 1 av 250 fødsler i Asia ender i tvilinger, mot 1:100 blant hvite mødre i Vesten. Toeggede tvillinger, som våre jenter er, er veldig sjelden. Blant vestlige tvillinger er ca 75 prosent toeggede, mens bare 10 prosent av asiatiske tvillinger kommer fra to egg.) Når tvillingene i tillegg er blonde og blåøyde - ai ai ai, da har vi det gående. "쌍둥이?!" – "ssangdongi?" – spør de andre mødrene vi møter i heisen, mennene på gata, mødrene på lekeplassen, fedrene i heisen, bestemødrene i heisen ... 
Ikke rent sjelden er det som da de var bittesmå babyer: Særlig gamle damer har det med å stoppe oss på gata, legge fra seg det de holder på med, rope på alle vennene sine og bare "hei! Folkens! Kom hit og se! Tvillinger!" Og så kommer de løpende og bare "Aaaah!" og "aoooooh!" og "쌍둥이?!" "쌍둥이!" "쌍둥이..." mens de stimler seg rundt jentene, som etterhvert har begynt å bli pinlig frekke, der de står og vinker, mens de freidig, men komplett uinteresserte, roper "An nyoung ha seh yooooo!!!" uten å engang gidde å ofre øyekontakt med de fascinerte tilskuerne. Men det er kanskje ikke annet å vente. Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker som har fotografert dem, pekt på dem og strøket dem over håret siden vi kom hit. Oppmerksomheten er så stor at jeg begynner å bli alvorlig bekymret for hvilke konsekvenser det vil ha for egoet til ungene dersom vi blir her en stund. Det må gjøre noe med et barns syn på seg selv, når folk klapper begeistret i hendene og roper "YEPPODAAAA!" ("VAKKER!") hver bidige gang man viser seg i offentligheten. Greit med selvtillit, men, eh ... På tide å reise hjem for en reality check, kanskje.

(Jeg prøvde meg forresten, her en dag. "Dere vet at når dere kommer tilbake til Norge, så er det ingen som kommer til å stoppe opp og glo på dere og rope at dere er fine og søte?" 
"HÆ? Hvorfor ikke DET!?" var det forskrekkede svaret. Gulp!)

Men jeg skriver meg vekk! For dette skulle jo ikke handle om Korea, sånn egentlig. Det skulle handle om myten om disse søte og skjønne og festlige tvillingene! 
Eller, de er jo både søte og skjønne og festlige. Av og til.
Men sånn rent praktisk... så er det et himla styr!

Det er jul snart. Hva skal de få til jul? De må ikke få det samme. Da blir de sure. Men de må heller ikke få noe som er helt forskjellig. Da blir de sure. Så de får få noe som ligner litt. Men da vil de helst ha det den andre har. Så da blir de sure. ARGH!

Kan de ikke være litt mer sånn som dette?! 

I dag gikk jeg i fella igjen. Optimistfella. Ungene trenger vinterklær. Det ble plutselig kaldt, og garderoben må oppdateres. 
Jeg VET at jeg bør ta dem med på handletur. Men ærlig talt. Hadde du tatt med deg to kresne, fem år gamle jenter og en toåring i ellevill individualitetsoppdagelse (meget diplomatisk for trassalder, no?) på Hennes & Mauritz? Jeg har gjort det før. Det er helt vanvittig. Jeg trenger to timer med yoga på forhånd, ekstrem Eckart Tolle-aktig innstilling ispedd en solid dose Jesper Juul-påvirket tilstedeværelse underveis, et langt mer generøst tidsskjema enn jeg noen gang har til rådighet, og tre stive drinker og en time i horisontalen etterpå. Jeg unngår det i det lengste.
Så jeg overbeviste meg selv om at hallo. Jeg er jo moren til disse kidsa. Jeg er sammen med dem ca hele tiden. Jeg vet hva de passer og hva de liker. Og noe kult finner jeg. Garantert.

Formål: Boblejakke, lue, hansker, jeans. 
Kriterier: Tvilling 1 blir glad for alt som er rosa, prinsessete, glitrete, sommerfuglete og i det hele tatt passer inn i høykommersielle kjønnskategorier.  Sist vi var på storhandel, før skolestart, valgte hun seg, i ekte, ufeministisk stil: rosa skoleransel, rosa Hello Kitty-matboks, rosa Hello Kitty-drikkeflaske, rosa blinkesko, rosa joggesko, rød ytterjakke, rødt skjørt, rosa belte og rosa sokker. Og hun har rosa sykkel med rosa kurv og rosa og lilla hjelm med rosa detaljer. Og rosa tegneblokk med noen Manga-jenter på. Tvilling 1 går på ballett.
Ungen er i alle fall konsekvent. 

Tvilling 2 er en nøtt. Hun har sluttet med rosa, faktisk ("fatisk"). Hun har svart ransel, gul drikkeflaske, gul matboks, blå joggesko, svarte sko, gul sykkel, gul hjelm, mørkeblått skjørt, hvite sokker og mørkeblå ytterjakke. Èn rosa jakke har hun faktisk. Kryss i taket. Tegneblokka hennes? Ben10. Og hun går på tae kwon do.
Men til tross for rosa-aversjonen, så bør det helst være litt feminint. I alle fall når det gjelder klær.
Og aller viktigst: DET SKAL IKKE VÆRE LIKT SOM TVILLING 1 SITT.
Det er nesten det viktigste kriteriet.

Interessant, egentlig, denne sterke motviljen mot å være likt kledd. Jeg har nemlig aldri giddet å kle dem utprega likt, annet enn da de var babyer og det var artig å leke litt med dukker. Så det er ikke noe mønster her som hun vil ut av. Men så er det kanskje det allikevel. De får jo høre det, til stadighet. "OH MY GOD! TVILLINGER!!!!!!!" Som var det en slags medisinsk sensasjon. Det kan jo hende man blir litt lei, selv om man bare er fem år.

Men okei. Til H&M med meg. 
Jakker fant jeg ikke. Men jeg fant jeans. Hallo, jeans, liksom. Hvor nøye kan det være? Alle vet jo at det er tilbehøret som teller når man har jeans, ikke sant? Begge hadde dessuten mast om sånne jeans "som Marthe har!". Jeg prøvde å huske hvilke det var, og plukket med meg noen jeg trodde var riktige, to par i størrelse 116. Check.
Og så var det luer.
Tvilling 1: rosa lue med sommerfugler
Tvilling 2: grå lue med sølvsløyfe. Glitter! 
Og så rasket jeg med meg to par hansker. Grå med rosa prikker. Sånn, avsted til skolen for henting!

Der ventet ramaskriket.
For det første! Hadde tvilling 1! FÅTT SNOP! på sin "after school activity". (Jada, de henger litt etter på dette her med sukker på skolen, gitt.) SNOP! "ME FIKK IKKJE SNOP! KOFFÅR!! URETTFERDIG!"
Jeg syntes jo tvilling 1 var veldig tvillingprektig og grei da hun tok ut en bit av den halvtygde karamellen fra munnen, og forærte den til søsteren, men tvilling 2 var IKKE enig.
Hun var rasende.

Så prøvde jeg meg: "Dere har fått nye jeans. Og luer. Og hansker."
"Hvilken farge! Er det sånne jeans som Marthe har? Hvordan ser min ut? Hvordan ser hennes ut?"
Å hjelp.
Til bilen. Posen åpnes, varer deles ut av fortsatt optimistisk og positiv mor.
"Si takk nå da jenter! Se så fine! Jeg har handlet til dere!"
Tvilling 1: Storfornøyd.
Tvilling 2: Fortsatt (eller "fortslatt", som hun ynder å si) RASENDE.
Tvilling 1: "ÅÅÅå det er sånn lue som Mishel har! Og sånn bukse som Celina har!! Å å å å å å !!! Og disse vottane va heilt NYDELIGE!"
Tvilling 2: "E det lik bukse?? Eg ska ikkje ha sånn som hu! Få se på den lua! Den e GRÅ!"
Mor, desperat: "Jamen se da, den har glitter på!"
Tvilling 2: "EG VIL IKKJE VÆR HEILT GRÅ!"
Mor: "Jamen den er jo sååå fin! Sløyfe! Jeg trodde du likte grå?"
Tvilling 2: "KOFFÅR FEKK HU SÅNN FIN ROSA!"
Mor: "Jammen du liker jo ikke rosa!"
Tvilling 2: "EG HATE GRÅ! Eg skal ha ei FIN hue. Eg skal ikkje ha dei hanskane. Dei e grå. Og dei e sånn som tvilling 1 sine. Ta det vekk."

Først etter at hun var blitt bestukket med 45 små riskjeks var det stille i bilen og trafikkfaren avverget. 

Da vi kom hjem, kledde tvilling 1 på seg nye jeans og lue og strålte i ny habitt foran barne tv og ved middagsbordet.
I gangen står det en pose med jeans, hansker og lue. 
Heldigvis har jeg kvitteringen fra H&M.

Jeg er dessuten en elendig tvillingmor som tror at ungene mine har lik passform i jeans. Det viste seg å ikke stemme. Noe jeg egentlig burde ha visst. Men hallo, jeans? Hvor vanskelig kan det være. Jeg finner vel et par som passer uten å måtte ta med ungen. Jeg tar turen på H&M igjen denne uka, og bytter. Jeg finner sikkert noe tvilling 2 liker. Jeg mener, jeg er jo moren hennes!

Eller kanskje jeg bare skal gjøre den yogaen og skjenke meg de drinkene. Være beredt, liksom ... 

Uteliv og innvoller

 Det er jo det som er med å være turist, eller en i slags halv-permanent turisttilstand, eller hva man nå skal kalle det vi er. Vi liker i alle fall å huske å være turister i helgene, siden hverdagene nå en gang faller inn i sin naturlige rytme med prosaiske, men livsviktige og ikke mindre givende aktiviteter som man ikke kan og egentlig ikke vil være foruten. Hente barn på skole, for eksempel, er typisk eksempel på slik aktivitet: Det er hverdagslig, det er særdeles uspennende, og det kan være utrolig masete, men det er ingenting bedre enn å få de der klemmene og se de der trollene. For eksempel.

Men for mye hverdag tar livet av et gjennomsnittsmenneske, og det var en medvirkende årsak til at vi bestemte oss for å stikke fra stakittgjerdeidyllen i Stavanger og dra til denne parallelle virkeligheten. Og da må vi av og til dra oss selv litt i nakkeskinnet og minne oss selv på nettopp dét.

Og det er jo det man har helger til. For plutselig kommer man på at hallo, det er jo så mye man ikke har sett ennå, i denne gigantiske, uoversiktlige, stappfulle byen. Føler forresten her for å nevne at det går fremover: Nå kan jeg lese skilt nesten før jeg har kjørt forbi dem når vi kjører til skolen (bare ordene er korte nok), og jeg kan telle til ti nesten uten stopp. Og i dag ba jeg om pose og skjønte at kassadama sa "tre?". Og jeg svarte. Progresjon! Om ikke annet!
Men kaotisk og uforståelig er det like fullt, og det er jo dét som er så fabelaktig. Så da søndagen kom nå, visste vi at nå var det dags til å oppsøke ennå ikke oppsøkt legendarisk marked. Intet annet å gjøre, da, er det vel, ennå hale og dra i ungene til du ved hjelp av lokking og luring, litt dytting, bæring og trusler får dem inn og ut av bil, over vei, inn i heis, ned på plattform og inn i tog der de sporenstreks blir overfalt av syv begeistrede koreanske pensjonister som klapper dem på hodet (fordi det å ta på blondt hår, etter sigende, betyr lykke) hele veien til markedet.

Søstre i tegnekonsentrasjon.

Og så fant vi markedet, og så var det stengt, og så ble vi litt betuttede. Mens en av ungene var så sur at hun la seg ned på fortauet foran dame som solgte mandariner og vrælte at hun ikke hadde tenkt å gå en meter til. Mat!! NÅ! Inn på bakeri med familien, inn med bolle på kidden, og så: Plan B.

To stopp videre, til vidunderlige Jagalchi! Der har vi vært noen ganger, men allikevel har man liksom aldri vært der, for man vet jo aldri hvor man har gått og hvilken krinkelkrok man endevendte sist og hvilken feil vei man gikk og hvor man endte opp og hva i alle dager er dette for noe, og denne gangen skulle vi uansett ikke se på fiskene (til litt mindre sure barns begeistring). Vi gikk opp mot Gukjemarkedet og dalstroka innafor, jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke har helt oversikten hva alt heter og hvor alt er, det er bare så MYE! Men who cares, vi traska, poenget var: Vi var sultne nå.

For lenge siden innførte mannen og jeg en regel. Etter feriekveld etter feriekveld der vi traska og traska og bante og steika og kjefta og rasa oss gjennom ukjente bygater på jakt etter Det Perfekte Restaurantsted (som man aldri finner): Finner vi ikke noe i løpet av en halv time, går vi på Maccern. Eller tilsvarende. Så finner vi heller det perfekte sted å ha dessert. På full mage.

Men vanskelig å følge slike regler her, for vi ville ha koreansk og dessuten var det ingen kjappmatsteder å se. Og vi trasket og strakte hals og prøvde å skjønne. Men man vet jo aldri med disse stedene, de er like shabby alle sammen, om de så er Michelinstjernekandidater eller åsted for regelmessige matforgiftninger. Alt er et sammensurium av smilende damer med forklær, store stålgryter, tv på veggen, respatexbord, mystiske lukter og fullstendig utdatert interiør. Så vi rynket litt på nesen og vi ombestemte oss litt, og plutselig visste jeg hva jeg ville ha, i alle fall: "Æ vil ha barbecue."
"Okei," sa mannen. Det ga oss et utgangspunkt.

Stedet vi omsider valgte hadde diger plakat av en ku på veggen og griller på alle bord. Burde være trygt nok. Og det så nogenlunde rent og pent ut der, pluss at det var folk der allerede som så ut til å spise med god appetitt. Dessuten var vi dritsultne, om jeg kan bruke slike vulgære uttrykk. Så ingen tvil. Inn med oss.
Men hva var det folk spiste? Det så ikke spesielt ku-aktig ut. Det var liksom litt a la hvitt kjøtt. Men det var ikke fjærkre. Og det så ikke ut som svin heller. Smilende dame kom med meny. Jeg tok frem mobilen og fant frem oversettelsesappen. Oversatte optimistisk øverste overskrift i menyen. "Salt"
Salt?

Dame klipper mat. Saks er uhyre mye mer praktisk enn kniv!

Dere aner ikke hvor lang TID det tar å drive å taste inn de der bokstavene. Så jeg gadd ikke mer. Jeg sa: "Det står salt?" Så så vi bare spørrende på hverandre, og ga liksom opp. På en måte. Mannen, som snakker best koreansk (alt er relativt!) greide å stotre frem "hva er det?" til damen. "MØØØØØ?" spurte jeg. Hun ristet på hodet. Ku var solgt ut, forsto vi. Okei. Så da hadde de tydeligvis noe annet på menyen i tillegg til den lovede kua fra plakaten. Litt rart, siden de fleste steder spesialiserer seg på én type kjøtt, men greit.
Vi bestilte bare. Det er det som er greit med gril. Hvor farlig kan det være. Det er jo bare å forkulle det fullstendig, hvis man er skeptisk. Dessuten kom det med noe ris, tofu, suppe og sedvanlig tilbehør. Mette skulle vi nå bli.

Så kom den rare maten.
Den veldig rare maten.
"Hm?" spurte vi.
Dama tenkte. Så laget hun kuhorn med fingrene på panna. Det var det jeg visste! Ku! Men dette var da ikke ku? Dette så mer ut som  ... eh.

Den veldig rare maten ...

Dama tenkte seg om. Så tegnet hun en stor sirkel midt på magen. Og en litt mindre sirkel rett under brystkassen.
JAHA JA! Noe fra INNI kua!
Mannen ble med ett litt blek. Hah! Han som liker alt og har nulltoleranse for kresenhet! Hah! "Dette er akkurat som den gangen HAN bulka bilen," tenkte jeg med et blaff av lykke.

Med meg skjedde det imidlertid noe mystisk. Jeg anla plutselig ekstremt brei nordnorsk dialekt. Vel, i alle fall inni meg, for vi snakket sikkert på engelsk, det er jo stort sett det vi gjør. Og så ble jeg helt sånn "I ate lungemos several times a week when I was a kid!" "What do you think leverpostei is made of?" "It's just food at the end of the day. Millions of people would have been thrilled to have this for dinner tonight!" Med andre ord: Du skal være GLAD TIL for at du får spise grillet lever og nyrer på en luguber koreansk restaurant i fuktig illeluktende smågate ved solnedgang!

Veldig mystisk oppførsel av meg. Kuinnvollene lå i mellomtiden på bordgrillen mellom oss og krøllet seg langsomt sammen av heten. Rød lever. Noen merkelige, hvite, krøllete greier.
Vi bestilte øl. Og en flaske Soju, som jeg ikke liker. Øl ble fortært. (Jada jada, barn osv. Ikke mye øl, liksom. Sånn til beroligelse for dem som måtte være bekymret for barnas ve og vel oppi alt dette. Den minste lå dessuten og sov i vogna si under hele opptrinnet.) Tvillingene spiste ris med tang, tegnet og var eksepsjonelt tvillingaktige og harmoniske. Vi merket knapt at de var der.

Men okei, regner med at folk har spist kumage før, liksom. Ikke så spesielt. Det var nå helt greit. Levra var faktisk ganske god. Resten var uhyre seigt. Vi spiste det vi klarte på, så ga vi oss på nivået "moderat mett". Ikke akkurat noe vi tenkte å skamspise oss stappis på. Men helt ok. Synes jeg, i alle fall. Men dere vet. Lungemosbarndom og leverkompetanse. Tåler da litt.

Så våknet toåringen i vogna og det ble plutselig et voldsomt rabalder med hun der lille, og bleieskift og hyl og skrik, og mannen betalte, og jeg bare "Skal vi gå?" og det regnet ute og hvor er jakken og alt gikk på en måte litt i oppløsning, og så sier Tvilling #1: "Kan eg smaka? Eg e veldig flink å smaka på ting, altså. Eg har øvd meg."
"Smake?" sa vi, i sjokk. "Er du sikker?"
"Eg og vil smaka!" sa søsteren, kastet tegneblokka på bakken og hev seg over bordet med spisepinner og alt.
Og som de åt. Lever! Nyrer! Lunger! Tarmer! Morkake! (Okei, jeg aner ikke hva de åt, men litt kreativ frihet har man da.)
"Dette va kjempegodt!" sa de mellom tyggene, gumle gumle! Ikke at jeg fatter hvordan barnemunner med hhv helt og delvis sett med melketenner greide å gnage seg igjennom seighetsfestivalen på tallerkenen. "Kan eg få meir lever?"

Tang og innvoller! Et herremåltid for norske femåringer! 

Fordelen er jo at når de en gang returnerer til Europa, 

kommer et hvert snev av kresenhet til å være en saga blott ...

Lett svimeslåtte betalte vi, ungene bedyrte at de var mette på lever og tang, og vi ramla ut på gata igjen. Videre ut på dette vanvittige markedet, der vi blant annet møtte på disse her:

Feskhandler Torske med frue!

Og han her. Dette kaller jeg verktøyutsalg!

Busan in my heart. Seriøst, lixm!

Noen ganger er det hverdager. Og andre ganger: Not so much.

Gal kvinne funnet i park

Det finnes en teoretisk mulighet for at jeg er en smule urettferdig, har jeg funnet ut. For ja. Som i så mange småbarnsfamilier, går det litt kaotisk for seg også her i familien av og til. Litt sånn hei hå og armer og ben osv, og jeg er selvsagt ikke sen med å skylde på dem som bør skyldes på: Ungene.

Joda, så klart er det ungene!! Det er jo ikke jeg som insisterer på å ta piruetter i en full heis; det er ikke jeg som bestemmer meg for å leke slange på en parkeringsplass (herlighet!); det er ikke jeg som løper etter andre familiemedlemmer på restauranter og skriker og biter dem fordi de nekter å slutte å synge en sang. Jeg er imidlertid den personen som oftest ender opp med å skjemme meg ut der jeg står midt i heis/restaurant/på parkeringsplass og skriker på umiskjennelig nordnorsk mens ungene løper i hver sin retning og gjør alt annet enn å adlyde meg.
Jeg sitter alltid igjen med en følelse av at uansett hvor vi befinner oss og hva vi gjør av i utgangspunktet uskyldige aktiviteter (som å ta heis mer enn to etasjer eller gå fra supermarkedet til bilen), så ender det med at vi dominerer hele stedet med hyl og skrik og søl og kaos og totalt tap av ansikt på absolutt alle måter. Sukk! Det er kun når jeg er sammen med andre småbarnsfamilier og observerer at det samme skjer hos alle familier med mer enn ett meget veloppdragent barn, at jeg kan puste lettet ut et sekund, og innse at sånn er det bare. Med kids etc. Nettopp. Kids. Alt er deres feil. Kan ikke oppføre seg.

Nuvel. Jeg må visst jekke meg ned noen hakk. For jeg klarer tydeligvis helt fint å lage litt kaos og oppstuss helt uten barnlig hjelp. Gitt.

Dette fikk jeg bevist da vi dro til Tokyo for noen dager siden. En tur som for øvrig ikke kan nevnes uten de nødvendige digresjoner! For en by!! Alt du har hørt er sant! Kreisi! Spinnkult! Neonlys! Vanvittig fashion! Jeg gikk i spinn av lykke. Jeg må tilbake. Umiddelbart!

Jaaaaaaa!

Og på mange måter omtrent som å komme til EU igjen, sammenlignet med å bo i Busan. Folk snakket engelsk! Ingen solgte tang på gata. Ingen fotograferte ungene våre eller hylte av begeistring bare vi kom inn i en butikk med de små på slep (hvilket stort sett bare er koselig, men det var nå greit å slippe det for noen dager også). Og det var søppelbøtter der! (Har ikke sett en siden vi flytta hit. Man må ta med seg bosset sitt hjem her.) 

Men dette med Europa-likheter var jo selvsagt bare et fantasifoster, forårsaket av både å ha tilbrakt for lang tid i Busan og min naive entusiasme over å f.eks. bestille kaffe uten misforståelser. Jeg ble forledet til å tro, osv. 

Hva kan jeg si. Jeg er ikke så verdensvant som jeg liker å innbille meg. Jeg er like teit som amerikaneren på Vaclavsce Namesti som jeg en gang hørte skrike: "Seriously! Just give me a Dunkin' Donuts! I came to Prague to find a Dunkin' Donuts!" 

Jeg døde litt inni meg da. 

Men det er nok ikke fritt for at noen døde litt inni seg av å se undertegnede i fri dressur i Tokyo forleden.

For vi dro til en park. Ikke en hvilken som helst park, heller. Parken utenfor selveste keiserpalasset, må vite. Det var varmt, det var vakkert, og jeg gledet meg vilt til å møte en supervenninne kl 13 for bare å henge resten av dagen. Når man ikke har sett noen av de gode, gamle venninnene på fire måneder, og ikke skal se noen flere på aldri så lenge, så blir sånne ting utrolig betydningsfulle og viktige. Jeg gledet meg tusen meter, som femåringene ynder å si. Men før dette skulle skje, var det familieturisme. Ergo park. Vi gikk inn i hagen, hvor vi ved inngangen fikk fem billetter i tykk plast som vi skjønte vi også måtte levere tilbake igjen på veien ut. Så ruslet vi rundt sammen med hundrevis av IMF-mennesker (konferanse in town) og tok sikte mot første og beste gressplen, der vi la oss på plenen og overvar kråkestupingskonkurranse. 

Men klokka 12.40 bestemte jeg at jeg måtte si farvel til mann og barn, for å sette snuten mot Ginza og venninnetreff. Yippi! Jeg hadde tett program: Måtte gå ut av den store parken, gå til t-banen, ta ut penger, kjøpe t-banebillett, finne rett tog, suse til Ginza, gå opp x antall trapper og finne kafeen vi skulle møte på. 

Det var jo her jeg ville være! 

Jeg har en sykdom. Den heter "halvt tysk". Arven fra min tyske famiie innebærer at jeg har et patologisk og nevrotisk forhold til tid. Jeg er ekstremt presis. Alltid. Jeg eier ikke retningssans, jeg er tilnærmet fargeblind, jeg har ikke i nærheten av absolutt gehør til tross for årevis med fiolintimer – men jeg kan fortelle deg på sekundet hvor lang tid det vil ta deg å komme deg fra A til B. Genau. 

Men jeg glemmer å legge inn slingremonn. Alltid.

Stort sett går det greit. For verden er jo et logisk sted, no? Sunn fornuft osv, ikke sant? 

Det trodde jeg også. Så da jeg etter å ha gått bortimot en kilometer kom forbi billettlukemennene ved utgangen, og kom på at "oi, jeg har visst ikke bare min billett i lomma, men tvillingenes også", falt det meg naturlig å komme billettørene i møte med kommentaren: "Jeg har to unger inne i parken også, men de er med faren sin, og jeg må gå. Kan ikke dere bare ta disse billettene og legge dem til sides? Dere kjenner dem igjen. De er tvillinger, små, blonde, og er sammen med faren sin og en blond lillesøster." 

Det.

Skulle.

Jeg.

Aldri.

Ha.

Sagt.

"No!"

"No?"

"No!"

"Jammen!"

"NO!"

"Jammen hallo. I have meeting osv."

"NONONONONO!"

Det var selvsagt der jeg bare skulle kapitulert. Jeg burde jo bare ha løpt inn i parken igjen, funnet igjen familien, levert fra meg de fordømrade brikkene, og gjort alt en gang til.

Men som sagt. I overkant optimistisk. Jeg prøvde meg på litt argumentering. "Jeg vet ikke hvor i parken de har gått" (hvit løgn ...), "Jeg har ikke tid til dette her" og min favoritt i ettertid: "I have important business meeting!" Business meeting! I miniskjørt, Converse og med isflekker på den gamle HM-T-skjorta ... Men hallo, jeg er jo fra Annen Kultur, hva vet vel japanere om business meeting i min verden, hm, no? Kanskje jeg var en dødskul DJ som skulle ha business meeting med radio station, for alt de kunne vite. Nemlig. 

Sammenlignet med denne unge representanten for lokalbefolkningen, var jeg dessuten direkte konservativ i klesveien.

Men ingenting gikk inn, og de ignorerte meg bare samtidig som de hissig gestikulerte at jeg ikke kunne gå, så da tenkte jeg "fader heller", og bestemte meg for å bare stikke. "I haven't time for this. Bye!" sa jeg. Og gikk. 

Jeg hørte forsåvidt at noen skrek noe bak meg, men jeg tenkte at hallo, jeg var jo bare en skarve turist. Ute av øye, ute av sinn, og sånn. 

Men da en mann i sikkerhetsuniform kom løpende etter meg rett før jeg var kommet frem til hovedutgangen,  mens han skrek "MADAME! MADAME! COME HERE!" fikk jeg litt kalde føtter. 

Egentlig hadde jeg lyst til å bare sprinte av gårde, men det var noe med at jeg hadde beskrevet resten av  familien i detalj som gjorde at jeg tenkte at dette kom sikkert til å få konsekvenser for dem også.

Mens klokka tikket. Jeg skulle møte venninna mi om 15 minutter, og vi hadde verken mobil- eller mailkontakt. God, gammeldags avtale, rett og slett! Så jeg ble litt hektisk i kinnene, men trampa allikevel motstridig bak den myndige mannen med streng hatt (og en lite fryktinngytende kroppsstørrelse på ca 168 cm og 63 kg, hvilket han kompenserte for med et uhyggelig strengt blikk og skrikende røst). 

Mannen dro meg med tilbake til mennene i billettluka, plaserte meg utenfor den, og skrek "STAND HERE!"

Jeg bare "har ikke tid! Herregud! Kan jeg ikke bare? Er det ikke bare å? Herlighet, det er to plastbrikker det er snakk om! Legg dem i en konvolutt og skriv "blonde kids" på, eller noe!"

Som om jeg ikke har lært at i denne delen av verden følger man reglene! Ikke noe om eller men eller argumentering. Det blir som det er bestemt, basta! 

Men det gikk av en eller annen grunn en jækel i meg. Jeg, som pleier å si at jeg ikke eier snev av konkurranseinstinkt, fikk det plutselig for meg at denne kampen vinner f... ikke du!! 

Det var jo det rene vanvidd! Noe så ulogisk! Både det de holdt på med, men også min reaksjon til det hele. Hallo, liksom. Er jeg dum i hodet? Ja. "I came to Prague to find a Dunkin' Donuts". That's me!

Så jeg satte i gang. Og fikk for meg at jeg måtte snakke V E L D I G  T Y D E L I G og høyt, slik at alle engelsktalende mennesker som gikk forbi, fikk med seg hva problemet var. Jeg hadde vel en slags idé om at det kanskje skulle dukke opp et japansk- og engelsktalende menneske som kunne fungere som et slags mellomledd, men alt jeg fikk var hevede øyenbryn og medfølende hoderysting. Og en mann som plutselig kom opp i ansiktet mitt og hvisket kjempehøyt "JUST RUN AWAY!" Neste mann sa "Just keep calm! Whatever you do, don't get angry!" (Litt sent. Men godt ment.) Det var egentlig veldig hyggelig, all denne medfølende oppmerksomheten. Men akk, så lite hjelpsom.

Det interessante var da sikkerhetsmannen bare lukket seg helt. Da vi satte i gang hele prosessen, kunne han litt engelsk. Nå kunne han så godt som ingenting. Han snakket sint og forbanna til meg, på japansk. Da jeg på ny forsøkte å argumentere, sa han bare "huh? Huh? Huh?" Pekte på plassen jeg sto på. Han ville at jeg skulle bli stående på stedet. Jeg bare "do you want me to stand here until my family comes here? But that could take all day!" "STAND THERE!" skrek han. Så snudde han ryggen til. Jeg ble stående som en annen statue. 

Jeg prøvde meg på ny. 

"Seriously ... I haven't got ..."

Og da snudde han seg.

Og da innså jeg det. At hvis jeg sa. Så. Mye. Som. ETT ORD TIL. 

Så kom jeg til å bli arrestert. For uanstendig oppførsel på kongelig eiendom. Eller noe.

Så da kapitulerte jeg. Omsider. Burde jo ha gjort det for ti minutter siden. Jeg freste noen passende nordnorske fornærmelser og begynte å løpe inn i parken på jakt etter familien. Jeg hadde dumme sko, og det var varmt, og jeg hadde et sånn der miniskjørt som bare kryper kjempefort oppover midja, så etter hvert femtende skritt måtte jeg stoppe og dra ned skjørtet med sikksakkbevegelser før jeg sprintet videre, og jeg løp feil vei, og hvor pokker og jeg bare GAAAAAAAAAAAAHHHHHH og klokka var 1255 og DÆVEN STEIKE TA og endelig fant jeg gjengen, og ungene bare "hæ?" og mannen min bare "hm?" og jeg bare "bloody idiots! Here are the kids' tickets!" før jeg sprintet videre (sikksakk med skjørtet) og fikk endelig slengt den der brikken til vakten mens jeg bare "THANKS FOR YOUR UNDERSTANDING!!" med en helt sikkert uforståelig sarkasme.

Og så funket ikke minibanken og jeg måtte betale et dagskort med yen tilsvarende kronestykker som jeg skrapet sammen fra lommebok og veske og lommer – det er uhyre stress å putte én og én mynt på en sånn maskin når man har det travelt, og så mistet jeg alle myntene på gulvet, til stor underholdning for en gjeng menn som sto bak meg, og det der forbanna miniskjørtet og t-banen var 600 meter unna og pust pes pust pes pust PES! 

Men så kom jeg til Ginza bare 15 minutter forsinket og fant supervenninne og sushi og øl.

Og så var alt bra.

Men okei unger.

Det er kanskje ikke bare hos dere vi finner årsaken til det konstant tilstedeværende kaoset som omgir oss. 

Og jeg skal aldri mer dømme dumme amerikanere. 

:)

Ikke bare forvirring

Dere vil bli tilgitt hvis dere, etter å ha lest innleggene i denne bloggen, tar dere i å spørre: "Er det bare mas å bo i Korea, eller?"
For selvsagt er det kulturforskjellene som er artig å blogge om. Og jeg kan fortsette i det uendelige. Jeg kunne skrevet 3000 ord om oppstusset som omgir meg nå om dagen, for eksempel. At jeg var uheldig og dulta borti bilen til en mann mens vi ventet på grønt lys (og med andre ord sto nærmest stille), hvilket har utviklet seg til en farse av en prosess der siste nytt var at mannen er innlagt på sykehus for full legesjekk og jeg ikke blir forundret om han kommer ut igjen med whiplash mens jeg blir anmeldt for legemsbeskadigelse. For det er visst sånn her: Kriminalitet som kan avsløres, eksisterer nesten ikke. Derfor kan jeg fint gå på do på denne kafeen jeg sitter på nå, og la veske og Mac og iPhone ligge igjen på bordet, uten å være stressa i et sekund på om det vil være der når jeg kommer tilbake. For det vil det. Man STJELER ikke.

Men terskelen for å lure folk, er visst lavere.

Men jeg kjenner at det der, det får bare gå sin gang. Jeg lener meg tilbake og le, og venter på at jeg kan fortelle om hele hendelsesforløpet snart vi har kommet i mål. Når nå dét måtte være.

Og jeg kan skrive side opp og spalte ned om hvordan det er å være forelder på skolen her vs. i barnehagen hjemme. Om forventninger og ekskursjoner og kulturforskjeller og overraskelser.

Jeg kan berette om parkeringsvakten som skrek til meg i går, fordi jeg ikke skjønte at når han holdt opp én lillefinger på én hånd, så betød det 6000 won. Så klart?

Eller om opplevelsen vi hadde på en koreansk restaurant forleden, der vi – uten å avsløre for mye – fikk servert noe som var så ellevilt at vi virkelig måtte jobbe for å holde ansiktet i normale folder for å ikke skremme vettet av både ungene våre og tilfeldig forbipasserende. (Dét innlegget kommer senere!)

Og det er sant at knapt en dag går uten at det skjer noe mer eller mindre merkelig, pussig, uforståelig eller beint fram ellevilt. Enten fordi vi er i Korea og ikke skjønner opp ned på noe, eller rett og slett fordi jeg har tre unger mellom 2 og 5 år, og det i seg selv byr jo på noen interessante situasjoner. (Ukens dilemma: hva GJØR man egentlig når den ene tvillingen har satt i gang med full tannfelling, og den andre ikke har så mye som én løs tann? Den forulempede tvilling 2 ga i alle fall beskjed på sin måte:

Og det er klart det er gøy med sånne rare ting. I mitt vanlige liv, i Norge, som jeg jo må innrømme til tider kunne være både forutsigbart og ensformig og rutinepreget (det er en grunn til at vi valgte å dra til Sør-Korea), så var episoder som de over nok til å holde meg i en blanding av forargelse og begeistring i noen dager. Jeg kunne knapt tenke meg noe mer underholdende, ja nesten givende, enn å dvele ved episoder som bil-historien over. "At det GÅR an!" Og "har du HØRT!" og det ville blitt Facebookstatuser og blogginnlegg og lange telefonsamtaler med pappa og stor oppstandelse. "Hørt på MAKEN!"

Men når det er sånn hele tiden – da kan man ikke la det gå inn over seg i så stor grad. For da blir man enten gal, eller deprimert, eller setter seg på første fly hjem. Skal man stadig gå rundt og være oppgitt og forarget og hysterisk og stressa og forvirret, vel, da tror jeg ikke man får et veldig bra liv.

Derfor er å bo her, omgitt av alt det merkelige, på mange måter en øvelse i å la livet gå sin gang. I å bare riste litt på hodet, trekke på skuldrene, og tenke "jaja. Det som skjer, det skjer." Og så går det videre.

Så det jeg, sånn utenom bloggen, velger å dvele ved, er jo alt det som er så fantastisk her. Hverdagen som er blitt en slags hverdag, men som er full av små elementer som overhodet ikke har noe hverdagslig over seg.

Som for eksempel det mannen min fortalte meg i dag: Han drar grisetidlig på jobb om morgenen. Så han har sett at det går en mann rundt i parkeringskjelleren klokka 5.30 hver morgen og vasker bilene som står der! (Det vil si, ikke alle bilene. Dette er tydeligvis noe man må bestille, for han rører ikke vår, det kan jeg trygt si!) Det er dét som er årsaken til alle de skinnende, blanke doningene (som den jeg dulta borti, host)! Jeg har grublet litt på det, for jeg har aldri sett noen vaske en bil, ei heller har jeg sett SÅ mange vaskehaller, men alle har rene biler. 

Og så er det faktisk en mann som gjør det. Om morgenen. Tuslende rundt i parkeringskjelleren med filla og bøtta si.

Jeg vet ikke hva andre tenker om det, men sånt fascinerer meg.

Og hver morgen, når jentene og jeg svinger ut fra parkeringsplassen og ut på veien, nøyaktig klokka 7:54, blir vi møtt av ikke én, men TO menn i dress som kontrollerer hver sin, hm, hva heter det, en slags tjukk dirigentpinne i plast. De møter oss med et raskt og høflig bukk, før de signaliserer om det er klart, eller om jeg må vente litt før jeg svinger til venstre. Seansen avslutter med nok et blikk, og litt vink. Jeg må legge til at det er svært lite trafikk her om morgenen. Jeg tror jeg faktisk har måttet vente fire ganger i løpet av den drøye måneden vi har kjørt til skolen.

Og det aller beste er jo at vi bor rett ved stranden. At jeg, når jeg har levert barna, bare kan plonke bilen på en parkeringsplass, og tusle bort til favorittkafeen min, hvor jeg nå sitter og jobber, ute, under tak, til lyden av bølger, sympatisk musikk – og med havutsikt. 

Her sitter jeg!

Og smoothien koster 25 kroner og kan derfor kjøpes hver bidige dag, uten snev av dårlig lommeboksamvittighet.

Ja, jeg kniper meg i armen flere ganger i uka. Bokstavelig talt. For noen ganger må jeg jo lure: Er dette en drøm? 

Måsene chiller før dagen starter.

Frokosten er servert nede på havna.

Haeundae er den mest populære stranda i en by med 4 millioner

 innbyggere, her kl 9 en varm morgen i forrige uke. Ikke en sjel å se ...  

Jeg synes det er ufattelig at koreanere ikke bader bare fordi det er september, 

men jeg skal ikke påstå det gjør meg noe at baderingene og tettitettmedparasollene er forsvunnet!

Lillesøster og jeg må vente på femåringene etter skolen en 

time to ganger i uka. Når det er varmt – og det er er det – kjører 

vi gjerne ned på Songjeoung-stranda, kjøper en smoothie, leser bok, og 

jeg må innrømme at jeg nyter å kunne gi full oppmerksomhet til ett barn.

  

Det er ikke alltid jeg gidder å lage mat til ungene og meg når mannen er borte. 

Men hvem ville egentlig giddet å lage mat, når man kan stikke ned og spise pizza her?

Det er fantastiske turmuligheter i Busan. Det går faktisk flere 

fjellkjeder gjennom byen. Dette er tatt fra fjellet Geumjeang-san.

Fra Busan-tårnet

Bare fordi det fikk meg til å le: Pussig lek med utsikt.

Kanin med hatt av skjell og Barbie på tur i en tekanne. 

Og ja, bildene er tatt med Instagram og det er filter og alt det der. Men jeg overdriver ikke. Det er virkelig så fantastisk å være her. Sånn i tillegg til alt det rare.