Meant to be?

Etter 10 dager i et land er det kanskje en smule i overkant å påberope seg særlig detaljkunnskap om stedet. Særlig når man ikke en gang kan finne seg selv på kartet (true story!).
Allikevel, negativ skeptiker skal ingen kunne kalle meg. Jeg har nemlig allerede funnet en rekke grunner til at jeg tror jeg digger Korea. Kanskje dette er en kjærlighetshistorie in the making? Se da, bare! Det kan neppe være tilfeldig!

1. Jeg tror de liker kaos
Åh, jeg ELSKER rot. Altså, ikke sånn ubetinga. Rotete hus og sånn er stress. Kjøkken må være velorganiserte og oversiktlige, håndvesker må ha system. Men det er noe med organisert rot som gjør at jeg slapper av. Ryddige skrivebord stresser meg. Bare spør mine tidligere kolleger. Stakkars folk!

Og her tror jeg at jeg har kommet til mitt rette hjem.
Litt sammenligning: Her er skuffa med klærne til lillesøster. Perfekt system, synes jeg. Uhyre enkelt!

For å kamuflere at jeg er en ekstremt middelmådig fotograf, har jeg tatt bildet med retro-app. 

Dere skjønner imidlertid hvor jeg vil hen. 

Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at jeg har følt meg litt ... underlegen. Med dette rotet mitt. Cupcakegenerasjonen skal jo overhodet ikke ha det rotete. System er en hedersbetegnelse! Det eneste som kan ligge tilfeldig henslengt, er en og annen lime, hvis man skal selge bolig. Utover det: Ordnung muss sein.

Men man har den legningen man har. Og om man så flytter til andre siden av jordkloden, blir rotenissen med på lasset. Noen ganger blir nissen glad når den kommer til nytt sted. For eksempel når den åpner bestikkskuffa i leiligheten man just har flyttet inn i. Se!

Sånn så det ut da vi kom! Ikke en Ikea-skuffeordner så langt øyet kan se! Jeg kjenner jeg blir lykkelig hver gang jeg bare HIVER bestikket ned i skuffa! PS. De rosa barnespisepinnene er det vi som har supplert med. Og den blå skjeen som man bruker til å måle opp morsmelkserstatning med. Det var nemlig veldig naturlig å ta med til Korea. Siden barnet er 21 måneder og jeg tror vi kjøpte to pakker morsmelkserstatning i hele hennes spedbarnstid, den siste for minst 10 måneder siden. Men man vet jo aldri hva som kan komme til nytte! Kanskje vi en dag finner et lite hittebarn i heisen?


Og det blir bedre! Ved neste anledning skal jeg ta bilde av iskremfryseren i butikken. Jeg fryder meg hver gang jeg handler is. Enn så lenge må dere nøye dere med et smug-shot jeg fikk tatt da jeg sto utenfor en liten butikk i går og forsøkte å få vesla til å sove. Fra mitt tilholdssted på den skyggefulle delen av fortauet på andre siden av gata, så jeg noe som nesten fikk hjertet til å hoppe ut av brystet mitt. SJEKK DENNE CHIPSHYLLA!!

Sånn skal det være! Jeg er helt enig med kioskinnehaveren. Tellekanter har sin plass på ting som nærmest ber om det - a la kjekspakkene i de omkringliggende hyllene. Gammel visdom: Det som ikke kan stables, skal ikke stables! (Confusius)

O, herlige rot.

2. De bærer rundt på ungene sine
Jeg er en svoren tilhenger av babybæring. Eller baby og baby. Har båret ungene mine i bæretøy frem til de ble tre år, uten problem. Babybæring er koselig, praktisk, bra for barnet, og så kan man kjøpe uhorvelig mye bra stæsj! (Bare se her! Eller her! Eller her eller her eller her ... å nei, nå har jeg shoppa igjen ...) Med andre ord: Retail therapy for mor forkledt som omsorg for barn...

Uansett. I Norge blir man som regel sett rart på hvis man går med en halvknytt bæresele slengende om rompa, fremmede mennesker kommer ilende til for å hjelpe når man slenger ungen opp på ryggen (dét er bare hyggelig), og man får underlige spørsmål om ikke barnet kan gå, om det ikke bør gå, og om man ikke skjemmer det bort (merkelig nok er det ingen som spør om ikke en halvannetåring kan gå når h*n sitter i vogn?). Samtidig har man jo lyst til å fortelle hele verden om denne fortreffelige bæringen, rett og slett fordi fordelen er så mange, både for foreldre og barn.

Og her! Her bærer alle!

Paparazzishot igjen. Se, så koselig! Og SE, så fin ringslynge forrest i bildet! Det er min Kleinsmekker (info for nerdene). 

Bestemødre slenger barnebarna på ryggen i en klassisk podaegi, trendy koreanske fedre med hysterisk kule hårklipper og fete klær går rundt og vugger med sovende nyfødte i Manduca på magen, småbarna sitter på ryggene til mødrene og skravler til hverandre når de møtes i en heis. Jeg blir litt ellevill av det. Både fordi jeg ikke er så alternativ lenger (det er faktisk litt deilig å bare slenge rundt med ungen på ryggen uten å måtte være Den Alternative hver gang jeg er i byen), og fordi jeg synes disse koreanske småbarna er så heldige!

3. Sprinkelsengfri barndom
Altså, jeg har ikke noe i mot egne senger til barn. Og barna mine HAR senger. Minsta også. Den står riktignok i Norge. Hun sover noen timer i egen seng hver kveld, og så kommer hun opp i vår, en eller annen gang i løpet av natta. Jeg orker ikke å late som om jeg har noen prinsipielle motforestillinger mot det heller, selv om det sikkert finnes Moraliserende Helsesøstre der ute som hytter med neven og kan påkalle alskens fæle profetier om hvor ille det vil gå oss alle etterhvert. Jeg elsker å ha en koselig, varm klump i senga mi. (Selv om det av og til er litt sånn:

                                        Vi har dannet spesielt godt kjennskap til den sympatiske sovestillingen "Jazz Hands".

Men ja. Da vi reiste hit, gadd vi ikke å ta med sprinkelsenga. "Vi kjøper bare en her," tenkte vi. "I mellomtiden sover hun bare i vår seng."

Eh, nei. For koreanske barn sover visst ikke i sprinkelseng. De sover med mor og far. Så å få tak i sprinkelseng, er ingen lett jobb. Vi har ikke lyktes ennå.
I mellomtiden anser jeg meg selv som UTROLIG integrert. Nemlig!

4. De spiser alger!
Jeg skai fatte meg i korthet, for siden dette overhodet ikke er en rosablogger-cupcake-jeg er 21 år og skal fortelle deg om skjønnhet og overskudd-blogg, er det ikke lov å skrive om supermat og kosthold her. Jeg vil bare si at chlorella og spirulina er bra ting. Derfor er Korea bra. For her får man kjøpt tang i ferskvaredisken!

Jeg blir litt sånn et øyeblikk!!!!!!! (Før jeg blir flau og selvbevisst og slutter å hvine begeistret, legger ansiktet i normale folder og kjøper en 6-pakning med Oreos bare for å veie opp.)

Så! Koreanske innvandringsfiendtlige populistparti, hvis dere finnes (hvilket dere sikkert gjør, men jeg er ikke helt på det stadiet at jeg leser aviser ennå - hallo, jeg har bare vært her i 11 dager, 7 av dem var jeg jetlagged. Lover å bli oppdatert på politikken. Snart.) Uansett: Ikke kom her og beskyld meg for å være en uintegrert utlending som ikke passer inn! Jeg kan faktisk til og med lese koreanske bokstaver. Noen. 5.