søndag 29. september 2013

Surhet – og service

Jeg var på vei ut av drosjen. Ungene på 3, 6 og 6 hadde allerede ramlet ut på fortauet og morsinstinktet i meg skrek at jeg burde gå ut og hanke tak i dem før de begynte å danse ballett og slå hjul til langt ut i kjørebanen, og jeg satt med det ene beinet og hele overkroppen ut av taxien.
Men sjåføren ga seg ikke. 
"JANG-san!"
"Ok. Gwentsjanajo. Greit. Jangsan."
"YANG-san, NONONO! JANG-san!"
"Ne. Jangsan. JANGsan!"
"JANG-san!! Yangsan, OOOOOOHHH, faaaaar!!! JANG-san!"
"Greit! Jangsan! Æ har skjønt det!"
Han skrek fortsatt "J! J! JANG-san! NO Yangsan!" da jeg bestemte meg for å bare være uhøflig, slamra døra bak meg og samla sammen kidsa. 

Saken var at jeg hadde uttalt "J" feil i Jangsan. Det er en t-banelinje her som går fra endestasjonen Yangsan til endestasjonen Jangsan. Makan på tullball. Jeg skulle til den endeholdeplassen som var nærmest oss - Jangsan. Tenk engelsk uttale. Dsjangsan. Men jeg sa feil. For jeg husket ikke hva som uttaltes hvordan, og sa "Yangsan". Riktignok la jeg til at jeg skulle til kjøpesenteret NC. Den ligger i Jangsan. Det tok ham mange U-svinger før han forsto at når jeg sa NC Department Store, og ba ham kjøre rett frem og så ta til venstre, at det var det Jangsan som ligger 2 kilometer unna, jeg faktisk mente.

På den annen side, så betalte jeg 18 kroner for den drosjeturen. Da får man finne seg i noen insisterende språkleksjoner på tampen.

Den grønne linja – den er vår. Fra Jangsan til Yangsan. Forskjellen er da åpenbar! 


Selv etter snart 16 måneder her, blir jeg fortsatt litt perpleks av og til. Og jeg konstaterer fortsatt at mange av mine opplevelser her handler om at jeg først er irritert, så ganske sur – og så skjer det noe som gjør at jeg bare må flire. Og som gjør at jeg er vilt begeistret for å være her. Mild forvirring til tross. 

Som på postkontoret forleden. Jeg skulle sende intet mindre enn seks pakker, og spurte før jeg begynte styret med å pakke inn og skrive på adresser, hvilket adresseskjema jeg skulle fylle ut og lime på pakkene for helt alminnelig postgang. Damen viste meg hvilket skjema jeg skulle benytte, og jeg satte i gang. Det var litt mas – jeg måtte fylle ut telefonnummer til alle mottakere (hvis ikke kan man risikere å få en telefon og bli bedt om å oppgi nummeret umiddelbart dersom pakken ikke skal sendes i retur, så her er det best å gjøre det riktig fra starten), og det tok jo litt tid å knote med tlf.no på mobilen, skrive med sånne bittesmå bokstaver, regne ut verdier på innhold, og alt det der.
Så da jeg endelig var ferdig, var jeg glad. Og sulten. Og litt travel, for jeg skulle rett på et foreldremøte. Om fem minutter. 

Da mannen bak skranken så fortalte meg at "eh, du har skrevet på feil skjema", ble jeg litt irritert. Dama som jeg hadde konferert med først, kom løpende og skulle se hva han mente. Det som egentlig gjorde meg surest, var at de ikke henvendte seg til meg overhodet, men bare til hverandre. Jeg ville bare vite hva jeg skulle gjøre, slik at jeg kunne sette i gang, men i stedet måtte jeg stå og se på at de snakket og diskuterte seg imellom, uten å bli involvert (eller forstå et ord). 

Så da sa jeg: "ÅH!"

Oi oi oi. Det var litt frekt. Damen ble KJEMPELEISEG. Jeg på min side fikk en sprittusj i hånda, og måtte stryke ut og skrive på nytt, og det tok litt tid. Mens jeg skrev i vei, kjente jeg at irritasjonen ga seg – men dama bak skranken travet frem og tilbake, tok seg til hodet, og kastet bekymrede blikk i min retning. Jeg smilte og tulla litt med mannen bak skranken, som for å vise at "neida, jeg er ikke sur mer!", men damen så fortsatt veldig trist ut. 

Da jeg en-de-liiiig var ferdig og leverte fra meg de ferdigadresserte pakkene, kom hun bort til kollegaen sin, og sa "Hmmm Norway?" "Ne," sa jeg – "ja" – og smilte så bredt jeg bare greide.
Hun holdt da opp Samsungen sin, trykket på en knapp, og ut av høyttaleren kom Google Translates norske stemme: "Jeg. Er. Lei. Meg. For. At. Jeg. Ikke. Ga. Deg. Korrekt. Informasjon."
Jeg bare "oioioi neineinei gwentsjanajo! Det er i orden!! No worries!!" 
Men postdamen bukket og bukket og bukket og sa "sorry sorry sorry!", og så løp hun avgårde – for å komme tilbake med en presang til meg.

Hun ga meg en presang. Innpakket i fint papir. Greit, det var åpenbart noe tiloversblivende fra den viktige høytiden Chuseok, som var uka før (da får man gaver overalt) – men allikevel. Jeg fikk en pakke på posten fordi jeg hadde vært litt irritert.

Jeg ble så flau av alt dette oppstusset, men jeg hadde ingen presang å gi tilbake til dama, så jeg bare bukkenikkeneiet og rygget meg ut av postkontoret mens jeg gjorde alt jeg kunne for å virke VELDIG glad, og løp avgårde på foreldremøtet, en halv time forsinket.

Da jeg noen timer senere hentet ungene på skolen, klaget de på at de var suuuuuultne.
"Hm, jeg har ikke mat her, men vent! Jeg fikk en presang på posten! Kanskje det er mat i den?"
"Hæ? Koffår fekk du ein presang på posten?"
Seksåringen ventet ikke på svar før hun begynte å rive av papiret. Men det var ikke kjeks eller riskaker eller noe annet spisende under papiret. Ei heller var det en spennende, koreansk souvenir.

Det koreanske postvesenet hadde skjenket meg:
En liten flaske oppvaskmiddel.
En tube med tannkrem.
Tre håndsåper.

Litt Zalo gjør alltid egentlig dagen for en stressa husmor!


Helt merkelig. Helt ulogisk. Helt over-the-top. Og utrolig hyggelig.
Er det rart vi elsker dette landet!?

1 kommentar:

  1. Hurra for nytt innlegg! :D Veldig spennende å lese om alt dere opplever. :)

    SvarSlett