Kaffe burde være enkelt nok

- Der. Der er en kafé. Stikk inn mens vi venter i bilen, kjøp to kaffe. Og et eller annet til ungene. Ikke sjokolade. Sa han.

Jeg var enig. Kaffe. Og ikke mer sukker nå, herregud. Gi dem noe med lav GI, for guds skyld.

Han hadde forsåvidt rett. Fra utsiden av så det ut som en kafé, eller i alle fall et serveringssted. På et gatehjørne. Bord og stoler utenfor. Det satt noen der og spiste, røykte, drakk. Smilte. De var lokalbefolkning. Det så rent ut. Ikke at vi forsto et eneste skilt, men.

Vi var jetlagged så det holdt. Ungene jamret, kranglet og ropte i baksetet.
Og jeg! Jeg hadde bursdag! Noe jeg bare klarte å ta innover meg i sjeldne øyeblikk av overskudd, når jetlag- og søvnløståka i noen sekunder slapp taket og slapp inn litt lys i hjernen, i sjelen, i psyken.
"Ah, bursdag!" tenkte jeg da, og et øyeblikk var alt gøy, før tåken kom sigende igjen og jeg måtte riste på hodet for å greie å artikulere så mye som en tanke. For ikke å snakke om å tenke i utgangspunktet.

Så: Kaffe. Jeg tok med meg ett av tre barn, forlot bilen, løp over veien. Inn på kafeen, som ikke viste seg å være det forjettede serveringssted vi hadde forestilt oss. Det var snarere en slags seven eleven, med syvhundreogfemogtredve sorter nudler, sjokolade, syntetiske kjeks og snål chips. Og brus. Ikke akkurat Paris.
Men kaffe? Kanskje?

- Do you speak English?
Butikkjenta ristet på hodet.
- Coffee?
- Ah! 커피! Hun pekte over til hjørnet.
 - Hva skal vi her? sa fireåringen. - Hvorfor pekte hun? Hvorfor spurte du om hun snakket engelsk? Hvorfor snakket du videre selv om hun ristet på hodet? Forsto hun engelsk eller forsto hun ikke engelsk? Hva er de pinnene for noe?
- Det er sånne rørepinner.
Jeg så forvirret på kaffemaskinen. På en måte skjønte jeg. Og på en måte ikke i det hele tatt. Hvor var koppen? Hvilken knapp? 뜨거운 물 eller 우유?
 - Hva er rørepinner?
- Sånne pinner som man rører med.
- Hvorfor skal man røre med pinner? Har de ikke skje her? Er det en sånn pinne? Rører man i den koppen? Kan jeg få røre?

Skulle jeg ta den koppen der og ... nei aha! Sånne poser, ja. Okei. Instantposer. Og så... Jetlaghjernen er treg. Den er sirup. Og det var varmt. Og det sto: 환상적인 유럽의 커피 !!! 나는 한국어를 쓸 수 없습니다, for svarte. Eh ... en sånn pose? Og hvilken vil han i bilen foretrekke? Skal vi bare stikke på Starbucks heller. Jeg har jo bursdag! Men nå har vi jo vært her så lenge og kopt. Og så var det mat til ungene. På Starbucks har de bare muffins og wraps. Det første er jo bare tull, og det andre spiser de ikke. Så etter kaffen må jeg jo uansett se om de har mat her. Og det tar jo bare 20 sekunder å brygge to posekaffer. Bare jeg ...

- Mamma, hva skal man røre i? Hvorfor trenger man pinner til å røre? Hva er det, er det kaffe? Hvorfor tar du den posen? Mamma! Kan jeg få en sånn pose? Hva er det i dem? Er DET kaffe? Det ser jo ikke ut som kaffe? Kommer kaffen i poser her i Korea? Kan jeg få kakao? Kan jeg få en tyggis? Kan jeg få en slikkepinne? Kan jeg få en sånn rørepinne? Kan jeg få trykke på knappen?

Okei. To poser. Trykk på knapp. Ah, varmt vann. Det virker. Lett skuffelse. Jeg ville jo ikke ha posekaffe fra en seven eleven-aktig sjappe. JEG ville ha en dobbel latte med soyamelk og en splæsj vanilje. Det burde da være det minste man kan forlange. På selveste 32-årsdagen!

- JEG VILLE JO TRYKKE PÅ KNAPPEN! Kan jeg få trykke på den andre knappen?  Har du kjøpt kaffe nå? Hvor skal man betale? Mamma, hva er det? Kan jeg få en sånn? Kan jeg få en sånn rørepinne?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Okei. - Takk. Og så en til søster og lillesøster.
- Åååå herregud MÅ du mase sånn.
- Jeg maser ikke! Det er urettferdig hvis bare jeg får!
- Her.

Mitt forvirrede, tåkete blikk jager over sjappa. Ingen korrekte bananer, yoghurter, smoothier eller müslibarer i sikte. Bare nudelslektningene til Mr Lee og kjeks og chips og snop. Verdens befolkning under 10 år lever på sukker, transfett og msg. Det er min konklusjon. Jeg svimer til kassa.

- Åååååå! Coffeeee! sier jenta.
Eh, ja.
Hun ser forstyrret på meg. "BAG!" Bag? Bag. Hun må mene posene.Men kan hun ikke bare trykke inn "to kaffe", da? Jeg har jo også jobbet på butikk. Hun har sikkert en knapp for diverse varer. Nei. I stedet må hun dra det sirupbefengte jetlagdyret tilbake til kaffemaskinene. To sånne poser ja, ja, det stemmer. Smile avvæpnende, som om jeg skjønner hva hun mener.

Til kassen. Pip pip. Jeg har ikke kontanter, aner ikke hvor mye de koster, hverken i won eller nok, men gir henne Mastercardet.
- Please signature miss.
Signature. Jeg signerer det jeg tror er navnet mitt. Det er varmt. Det er tungt. Men navnet mitt. Det kan jeg huske! Yess. Liten seier. På en måte.

Forvirret ansikt. Hun tar kaffekoppene og rister på hodet.
- Nonono!
- Hm?
Men så skyver hun dem til meg igjen. Rekker meg mastercardet. Sier 그것은 작동하지 않는 것! Tror jeg. "Kortet ditt funker ikke!"
Jeg tenker: Perfekt! Da kan jeg gå på Starbucks. Som vi egentlig ikke liker. Men det skjer noe rart på ferie. Da liker jeg plutselig både Starbucks og McDonald's og vg.no.

Så jeg prøver å signalisere "drit i" og skyver kaffene tilbake til henne. Det skjønner hun ikke. I stedet ser hun nå direkte livredd ut.
"No no!" sier hun, og skyver koppende tilbake til meg - nølende, denne gang.

- It's okay, sier jeg, i det jeg håper er oppgitt, men vennlig tone, og skubber kobbene bestemt til henne igjen. Snur meg 20 grader fra disken og venter på at hun skal smile og si "okei miss sorry miss bye bye miss". I stedet begynner hun å snakke i raserfart til en lav, middeladrende, bebrillet mann i grå silkedress som plutselig står bak meg. Fireåringens flodbølge av spørsmål mens denne seansen foregår kan ikke gjengis i skrift.  Jeg bare: Dette her handler om to kopper pulverkaffe. Enten kan jeg få dem gratis. Det koster dere ca 20 øre i svinn. Eller så funker ikke kortet mitt, og da er det jo ikke så mye å diskutere. Ta kaffen. Hvordan kan man NØLE?

Lang meningsutveksling mellom silkedressen og jenta. Til slutt tar jeg kommandoen. Sikkert faux-pas. Kunde, jente, blond. Ligger sikkert på bunn i et eller annet hierarki. Men hallo! Bursdag! Jeg gjør som jeg vil! "Don't worry," sier jeg. Setter kaffen resolutt på disken og går ut.

I bilen. Mannen ser forventningsfull på meg. Han tror jeg har funnet Fantastisk Lokal Kafé allerede første dagen.
- Hvor er kaffen?
- Vi går på Starbucks. Det skjedde et eller annet med ... OÆOÆOÆ sier ungene, ingen ørens lyd, mannen får nøye seg med oppgitte armbevegelser og håpet om å få historien servert i sin uavbrutte helhet etter leggetid.
Vi kjører. Til de overprisa amerikanerne med soyamelk og overprisa miniespresso. Og jeg tenker at: Dette her. Dette kan bli litt utfordrende. Sånn på sikt.