Barnekorea

Okei, vi er jo fra en sånn her kultur: Ingen får score mål i minihandball før alle har vært borti ballen. Ingen skal ha karakterer før de er store nok til å forstå elementær algebra og sykle uten hender. Alle skal være med, det viktigste er å delta, alle er like gode, og sjarm er mye kjekkere enn rigide regler. Lokale arrangementer med både kultur og barn i navnet er litt sånn god stemning, kunne du tenke deg å kanskje tegne en plakat og hvem skal steke vafler?, og se der spilte sønnen til doktoren og dattera til rørleggeren på trompet, åssåsåsøøøøøøøte, viktig å klappe for alle sammen, ja de var nå flinke, alle sammen!

Og jeg trodde jeg var blitt en sånn der verdensvant, internasjonal person. Privatskole og skyskraper og grejer og grejer. Men greit. Du kan ta nordmannen ut av Norge, men at du ikke kan ta Norge ut av nordmannen, har jeg fått konstatert i dag. For nå i ettertid, selv om jeg ikke tenkte over det der og da, vet jeg at det er nordmannen i meg jeg kan gi skylden for at jeg, da jeg bare med et halv venstreøye leste lappen fra skolen, ikke helt forsto omfanget av setningen:

Kindy and Reception classes were invited by the Busan Fire Department to participate in their cultural event on September 20th, 2012. There will be different local schools that will take part in a singing competition. Our children from ELC, as guests, will sing a Korean song. This is an effort to build cultural relationship with the local community and a good opportunity for the children to enrich their cultural experience with the host country.

Altså, ordene "singing competition" og det at brannvesenet (!) overhodet hadde tatt seg bryet til å invitere smårollingene fra skolen vår, burde jo fått det til å klirre i noen små bjeller, men neida. I mitt hode ble notatet omgjort til: "Åh, ungene skal opp på en scene og synge en eller annen sang under et eller annet arrangement, og alle sitter rundt og spiser vafler, eller stekte silkeormer, og smiler, og det løper noen kids rundt og noen tar bilder og så er det en eller annen konkurranse, sikkert a la korpsstevne, ja ja, blir sikkert koselig, dét."

Vel. 

Ungene mine var like hysterisk oppglødde over å få reise med buss og ha på seg brannhjelm, som å få delta på selve arrangementet, da vi i formiddag dro av sted, lærere barn og foreldre, til Busan Citizen's Hall. I følge timeplanen var dette et heldagsopplegg, vi burde vel ha begynt å gruble på hvorfor vi måtte være der hele dagen når ungene skulle synge i ett minutt og trettisyv sekunder. Men vi var mest opptatt av at ungene var så søøøøte og sitt i ro på bussen og gleder dere dere til å synge og herlighet, hva i alle dager skal vi finne på i de tre timene mellom generalprøve og opptreden? (Generalprøve!? Nå burde jeg jo virkelig ha fattet noe, men neida.)

Men da vi kom inn i salen der de skulle opptre, så skal jeg innrømme at jeg skjønte at dette var en smule mer ambisiøst enn julemessa til et gjennomsnittlig nordnorsk skolekorps anno midten av 90-tallet. "Oi shit, vi er i Asia," liksom. Her var det ikke noe "takk til fjerde klasse for at de har brukt formingstimene til å pynte scenen", nei. Her var ballongkunst løftet til en ny dimensjon! Ballongsvaner, ballongbrannmenn, ballongblomster og enorme ballongenglevinger i midten. Og det var blomster og det var flagg og det var i det hele tatt skikkelig opplegg. 

Som den glade, norske amatør jeg er, kom jeg selvsagt bare utstyrt med 

smarttelefon. Jeg tenkte at "det får være bra nok". Billedkvaliteten er deretter. 

Nei, dette er IKKE våre barn!

Og vi bare litt sånn beskjemmet til de andre nordeuropeiske foreldrene, "hø-hø, janei, er visst i Asia nå vi ja, hø-hø, kremt." Ikke minst da vi fikk overvære generalprøvene til noen av de andre småtassene. Å du søte tid. Det var taft og det var tyll og det var hår flettet av mødre av like nøyaktig karakter som ingeniørene bak Busanbrua. Og det var koreografi og tostemt og trommer og dans og lærere med mord i blikket og flamme i dirigentstokken og det var ikke en sur tone å høre. Hvert kor besto av 30 til 50 meterhøye, kliss like, hysterisk søte, svarthårede smårollinger; jeg ventet bare på at de skulle ta frem sånne bittesmå fioliner og spille kjempefort utenat i kor, men så langt gikk det altså ikke.

Men vi var nå skjønt enige om at uffameg, disse søte koreanske barna har sikkert en fryktelig kuet barndom, og våre barn var riktignok ikke fullt så presise og koordinerte og koreograferte og disiplinerte, men de var da allikevel og selvsagt de søteste, der de sto, ikke riktig så utspjåket som noen av sine koreanske med-sangere, i gym-uniformene sine (mørkeblå shorts og t-skjorte) og små brannhjelmer på hodet, og sang så det ljomet på et språk bare 1/3 av dem forstår noe som helst av. Ååååååå så skjønne, intet øye var tørt, i alle fall ingen av mine, etc.

Noen hadde lagt seg i selen. Våre barn hadde shorts og t-skjorte ... Og brannhjelm!

Så gikk vi for å spise lunsj og ha pause i sola og passe på at barna ikke druknet i fontenen og uttrykke begeistring over at det var 20. september og allikevel så varmt at til og med australienerne svettet, og tørke opp appelsinjuicesøl og i det hele tatt ikke ofre så mange tanker på det videre arrangementet. I den grad vi gjordet det, var det sånn cirka sånn: – De der søte ungene skal vel synge sine sanger, og så skal vel våre inn der et sted, og så skal vi ta bussen tilbake en gang, er det noen som husker hvor det er meningen hvor vi skal sitte, liksom?, og nei vi kan ikke gå hjem ennå lille venn og må du på do ja. 

Vel.

Så gikk vi inn igjen. 

Og skjønte at vi had seen nothing yet. 

Noen velorganiserte mennesker hadde lest alle brevene fra skolen og til og med memorert sitteplassene våre (!). De var bak dommerpanelet. Det var da det demret for meg at det hadde stått noe om singing competition i det brevet fra skolen, ja, stemmer det. Jeg tror jeg talte syv dommere; fire menn og tre kvinner. De lo riktignok jovialt og godmodig til hverandre, men jeg så dem IKKE LE da de helt ekstremt, übersøte, ekstremkoreograferte barnehagebarna inntok scenen. 

Dette er alvor!

Og litt sånn uti der et sted, så tror jeg egentlig det var Trine som oppsummerte det hele best:

– Det er et eller annet jeg ikke helt har forstått med dette arrangementet. 

For nå begynte det å skje.

Altså. Jeg trodde vi bare skulle sette oss ned og vente til det var stille i salen, og så skulle konferansierene (som jeg er sikker på må ha vært kjendiser fra koreansk barne-tv eller noe sånt) fortelle oss at velkommen velkommen, så mange flinke barn, husk at det viktigste er å delta, og nå er vi i gang.

Men nei.

En time satt vi der før vi hørte så mye som en barnestemme. Jeg er fortsatt i lett sjokk over at to år gamle Lillesøster fant seg i å sitte (sitte? Eh, snarere klatre, deise, ligge, rulle, stå, hoppe, dytte, klyve) på et klappsete i en time uten at noe av interesse skjedde.

Vel, av interesse for henne, i alle fall.

Lillesøster og kultureliten. (Hun har fått ny yndlingshatt. Den har Pororo på og er ALLTID på.)

Jeg så telelinsene først. 

– Eh, er det presse her, liksom? 

Ikke bare frilanseren for "Kornytt Korea" heller. Vi snakker pressekorps. Og plutselig begynte de å løpe og stimle sammen, og alle i publikum klappet vilt og begeistret; det var da fire-fem mennesker i varierende former for antrekk i silke (dresser, drakter) kom spradende inn på første rad. De runde kjakene og blomstene i knapphullene avslørte dem. Dette var kulturelitefolk. Jeg tenker statstråd, jeg. Uten at jeg vet det. Og sikkert brannsjefen, forsåvidt. Men ja. Viktige var de utvilsomt. Og fryktelig interesserte i barnekor.

Så spratt alle koreanerne plutselig opp og holdt seg på hjertet. Ah, nasjonalsangen, ja. Da måtte jeg jo gråte en skvett. Jeg klarer bare ikke å la være å grine under nasjonalsanger! Vel, snufs. Også litt morsomt å tenke på, sånn med antropologisk fortegn, av typen "Lurer på om de spiller Kongesangen som innledning til korpsstevnene i Norge noen gang" og sånn. Gjør de det? Vi hilste aldri noe flagg da jeg spilte i symfoniorkester, i alle fall. Tror aldri jeg har spilt "Ja, vi elsker" på fiolin. Uansett.

Så presenterte de dommerne. De der på raden foran oss, vet dere. Bla bla bla! Bla bla! Okei, litt kjedelig når man ikke kan koreansk. Så jeg bestemte meg for å utnytte smarttelefonenes fortreffeligheter, og benytte anledningen til å sende en mail til mamma med filmsnutt fra generalprøven. Taste taste glemte tid og sted helt til dult dult! Psst! Nå filmer de oss! Og alle vi utlendingene sitter med trynet i Facebook!!! 

Eh. Mobilen i veska. Vi er jo europeere, tross alt. Kulturhistorie og sånn. Men nå er det altså meget mulig at jeg har sittet med trynet i iPhonen på Busansk lokal-tv.

Men nå skulle vi vel begynne?

Å, nei. 

For nå skulle en kulturadministrasjonseliteperson si noe. Opp på scenen med ham, og han fikk alle de koreanske barna til å skrike "ANYAHASANYOOOO!" kjempehøyt i kor og klappe tre ganger samtidig og det var i sannhet en delvis fascinerende opplevelse, men også ganske kjedelig. Det tok kjempelang tid og vi skjønte ingenting. 

Men nå, da.

Å. Neste kulturadministrasjonseliteperson. Litt kortere. Nå begynner vi!

Å herregud! ENDA en tale? Denne gang var det i alle fall en dame. Forandring fryder. Jeg kastet et bekymret blikk opp mot der ungene satt. Var de på tur å turne seg ut av hele salen nå? Neida, bare litt vanlig slåssing og fliring. Puh.

Så begynte konferansierene å snakke. De sto under en massiv blomsterbue til venstre på scena. Påfallende kontrast til ballongkunsten i midten. Litt sånn bløtkakebryllup møter Donald Duck, men okei. Men hvorfor var det senket ned et lerret med en grønn firkant over scenen? 

Sandshow! Så klart! Ikke noe barnekor ennå, nei. Må jo ha litt show også.

Hvordan skal jeg forklare sandshowet. Okei, ved siden av dommerpanelet sto det en jente med asiatisk kunstjentesveis (pannelugg og langt, rett hår). Hun sto bøyd over et bord. Jeg antar det var glass, eller noe. Og så hadde hun sand på bordet. Og så tegnet hun i sanden, og strøk ut og endret og tegnet på nytt og simsalabim så var det en levende historie. Som vi så overført på det grønne lerretet. Jo, det var ganske kult. Men det var jo også helt sinnssykt, for musikken var Hollywood møter Beethovens i hans mørkeste øyeblikk, skikkelig dommedagsstemning, mens bildene tildels handlet om lykkelige barn som sprang rundt i en park men midt oppi det hele kom en versjon av Munchs "Skrik" (cue: samtlige internasjonale mødres hoder vrir seg halvt bakover og nervøse blikk kastes mot de uskyldige små på radene der borte; "dette er jo ikke noe for barn!" kan høres simultant mumlende av kvinnestemmer på norsk, tysk og fransk) men så var det glade fugler og trallalatrær og ÆÆÆÆ der kom det en brann!!! Men brannvesenet reddet det lille barnet, etter en noe i overkant realistisk fremstilling av brannskadd barn på båre utformet i sand. (Det var jo brannvesenet som var arrangør av dette her, må vite. Det i seg selv er jo noe å dvele ved, men da blir jeg jo aldri ferdig.) 

Det gikk nå heldigvis bra til slutt, bare se.

Og så begynte de endelig å synge!

Og det var jo bare kjempeartig og koselig og forbløffende og kjempesøtt. Og ikke så lite imponerende. Må innrømme det. Særlig de der som hadde trommer. Ungene må ha vært fire år, og de spilte avanserte rytmer og sang og danset og trommet – om ikke annet, så fikk jeg tro på at man faktisk kan lære unger ganske mye mer enn vi nordmenn tror. Kanskje noe å ta med seg på veien, tross alt? Det handler jo om kulturutveksling, til syvende og sist. For det er gøy å se at de mestrer!

Men så klart var vi alle enige om at våre barn fortsatt var de søteste og tenk at de yngste bare fylte fire år i august, og at de bare har gått på skole i en måned og allikevel kan de synge en hel sang på koreansk MED bevegelser og alle brannhjelmene var på snei og visste du at de koreanske ungene er halvveis i skoleåret, de, altså, så de har øvd lenge, ikke at vi sammenligner, altså! For det viktigste er jo å delta!

Joho, det viktigste ER å delta. For det er mye, mye viktigere å være kjempestolt over å ha sunget med brannhjelm på hodet og kjempeglad for at man har fått en blomst etterpå og tro at det er premie og være oppglødd over å ha reist med buss og spise pizza til middag etterpå og smile fra øre til øre når man ser seg selv på film på iphonen til mamma etterpå, enn det er å ha taft og tyll og stramme fletter og spille trommer og danse synkront og vinne brannkorpskorkonkurranse når man er fem år.

Nemlig. 

(Og etterpå kan man ta med ungene og ransler og smokker og hjemmelekser og parkere bilen omtrent midt på veien og spise pizza her: 

Dæsken, altså. Må jo bare digge det!)