Saltvann

Jeg vokste opp på riktig sted, men i feil land.

I fjærsteinan, kan jeg kokettere med, kanskje smører jeg nordnorsken breitt utover, bare fordi det passer, særlig hvis tilhøreren er søring eller tilsvarende. Jeg trenger ikke å si midnattsol, Lofotveggen, uvær, storm, orkan i kastan, sjøsprøyt på vinduan i oktober, måsa, bubbelura, blæretang, kråkebolla, sjark, ferga, og jeg trenger ikke snakke om lyset eller himmeln eller fesketura på fjordn. Assosiasjonene kommer av seg selv hos tilhøreren, jeg vet det, som i en annen Norge Rundt-episode, og alt du har hørt er sant, måsan var min barndoms soundtrack og intens fjærelukt som kan få andre til å rynke på nesa sender meg hjem med et brak, til og med på supermarkedet her, for ja: Der svømmer levende fisk og andre sjøens skapninger rundt i glasstanker, og den ferske tangen som ligger dandert slik vestlige supermarkeder danderer salat og grønt, gir en umiskjennelig duft av sjø. Sammen med bølgelåten og måseskrikingen fra høyttalerne over fisketankene (slik at fisken skal tro den er hjemme, regner jeg med – kanskje smaker den bedre da? Kanskje er det mindre sannsynlig at blekkspruten kveler deg i dødsangst når den seiler ned gjennom halsen din dersom den tilbrakte sine siste timer i noe som minnet om hjemme?) er det et tilnærmet vesterålsk preg på hele handleopplevelsen. Jeg skvatt første gang jeg opplevde det, jeg trodde jeg gikk i shorts og t-skjorte og var svett og trillet lillesøster i handlevogna og var blant Starbucks og McDonald's og 50 millioner mennesker, og så før jeg visste ordet av det så var jeg hjemme i Vika.

Koreansk fjære, 2012

Og ja, vi sto i fjæra og hylte mens vinden reiv i jakkene våre, helt sant, fatter ikke at vi fikk lov, men det fikk vi. Fjærmakk og Tromsøpalme. Knakk av greiner fra trærne og veiva over hodene våre for å skremme vekk stupende måser som skulle beskytte eggene sine. Vi satt mellom steinene med Barbiedukkene våre og leka og kviskra, til rompene var følelsesløse av kulde og utålmodige foreldre fikk oss til å motvillig samle sammen lekene og hemmelighetene og gå opp og inn til brødskivene og Honnikornen.

Eventuelt: Oh, I grew up by the beach, kan jeg sånn i forbifarten nevne til anglosaksiske byfolk, og overlater til dem å selv forestille seg hva det betyr når det er norske strender man snakker om. Jeg regner med de vet at det ikke er som i Florida, akkurat, men de kan godt tro at vi tilbrakte evige sommerdager på kritthvite strender, men de var ikke evige, somrene, det var tvert imot regnet, vinden, håpet om sommeren som var de stadig tilbakevendende sannhetene. Visst kan jeg huske fjæra om sommeren; stuping fra steinene, langrunn vassing, sankthansaften og fotball på marka, men været var jo - stort sett - dårlig. Det var stort sett grått.

Og er stranda og fjæra det samme?

Kanskje det er en form for kompensasjon jeg bedriver. For alle soldagene vi lengtet etter, alle de iskalde marsdagene der fjæra vitterlig var en strand, der sanden var hvit og havet stille, og akkurat som på bildene fra Sydenbrosjyrene og postkortene og Baywatchklistremerkene, men bare 15 grader for kaldt. Det ble med drømmen. Det er gjerne derfor jeg ikke får nok av strender nå, varme strender, hav med badetemperaturer, solkrem og sand over alt. Ikke turiststrendene i Syden med masete strandpromenader og glorete skitbutikker. Jeg vet det er en klisjé å hate parasoller, men jeg gjør det allikevel. Jeg vil ikke vite hva naboen leser, jeg vil ikke bivåne innsmurning av solkrem på andres kropper på utpreget nært hold. Vesterålen og Australia har gjort meg kravstor, kresen.

Det skal være vakkert. Stort. Og tilnærmet folketomt. Man skal kunne høre havet og se ungene, de skal ikke forsvinne i en folkemengde. Stranda skal være en naturopplevelse, og vi skal kunne bli der i fem timer, om så, uforstyrret. Uten å betale euro eller bath eller won eller noe som helst for en stol. Vi skal selv ha med maten; kjøleboks med utallige skiver med Vegemite og peanøttsmør, drikkeyoghurt, vannmelon, vannflasker herfra og til evigheten. Bare være der. Badeballer og bøtter og spader og sandformer som blir begravet i sanda og kanskje, kanskje ikke blir med hjem igjen.

Å gå på stranda er den ultimate aktiviteten i kategorien "gjøre noe uten å gjøre noe".

Jeg skriver meg vekk. Jeg skulle jo egentlig fnise litt av koreanere på stranda. Haha, så komisk at de bader i klær, liksom. Ja, for de gjør dét, altså. Og selv nå, etter snart to måneder, når jeg begynner å bli litt verdensvant, det vil si Koreavant; når jeg ikke lenger gidder å flire av rar engelsk, himle med øynene over folk som nesten spytter på meg, nå som jeg har vent meg til galimathiastrafikken og kimchi: Jeg venner meg ikke til å se småbarn som bader i joggedress. Saltvann i klærne, det må jo klø! Svi! Klistre seg inntil kroppen på en ubehagelig måte? Jeg kan ikke skjønne annet. Voksne mennesker med badering. Og igjen denne besettelsen med redningsvester. For å oppsummere: En alminnelig seksåring bader her i langbukse, lang genser, hatt, crocs, redningsvest og badering. På langgrunn strand.

Det er rart.

Men de synes vi er rare. Damene peker og veksler mellom å fnise med hånda kokett plasser foran munnen, og å riste bekymret på hodet. Vi er uforsiktige, med våre nakne og halvnakne barn. Man passer seg da for sola! Skjennende kom hun bort til meg, den gamle kona med barnebarnet i podaegi på ryggen, på en av strendene her.
"여러분의 자녀가 그늘에 있어야합니다!" sa hun, det er jeg sikker på. "Få barnet ditt inn i skyggen!" Hun dyttet lett til lillesøster med foten, så iltert på meg, og ble stående demonstrativt på sin post til jeg umotivert gjorde et fjortende forsøk på å få solhatt på minsta. Og hun for fjortende gang tok den av. Jeg ga opp, bestemor ble stående en stund, som om hun personlig kunne forhindre at lillesøster ble solbrent bare hun bestemte seg for det. (At hennes eget barn på ryggen også var i solsteken, glemte hun visst et øyeblikk.) Men lillesøster var innsmurt i faktor 30 og ble regelmessig dyppet i vannet, hun fikk ikke solstikk.

Og så skjer dette til stadighet (min datter i rosa):

Men vi venner oss til det. Jeg venner meg til alt. Så lenge det er hav der. Så lenge jeg kan være i fjæra.