torsdag 18. april 2013

Hei sveis!

Jeg var hos frisøren her forleden!
"Er dét verdt et blogginnlegg?" tenker du gjerne. Eller kanskje du tror at husmortilværelsen har gått til hodet på meg, og at jeg er blitt rosablogger og nå skal legge ut 45 før- og etterbilder av manken min, i forskjellige lys, settinger, stylinger og med full trutmunnpositur. Men neida. Selvsagt er det bloggeverdig å gå til frisøren i Korea! Hva annet hadde du trodd?

Det er for det første ikke bare-bare å overhode finne en frisør her. Nå har ikke jeg noen videre frisørteknisk kompetanse ("EG SER UT SOM EN BABY!" er det eneste vitnemålet jeg har fått i så måte, fra en rasende fireåring etter at manken hennes møtte kjøkkensaksa mi i badekaret hjemme i Stavanger. Oooops...), så jeg skal ikke kjede dere med inngående detaljer rundt forskjellene på asiatisk og vestlig hår. Jeg kan bare nøye meg med å si at mitt hår ikke er særlig asiatisk av seg. Det er blondt. Hårstråene er tynne. Det har fall.

Så lykken var stor den dagen jeg ble introdusert for 식이 – Sigi.
Sigi er ca 168 cm høy, i 20- eller tidlig i 30-årene, og har frisørimage med sandfarget hår. Han er fra Busan, og har etter eget sigende vært kjendisfrisør i Seoul, men han måtte flytte tilbake til barndomshjemmet i Busan fordi han ikke helt fikk dreisen på dette med å bo alene.
"I mean, I couldn't live without my mum. I didn't eat breakfast!"

Og aller viktigst: Sigi har bodd i Australia. Sigi har vært eksponert for vestlig hår. Sigi kan stripe vestlig hår. (Alle som striper håret vet at dét ikke er en oppgave man overlater til hvem som helst.) 


Eksempel på hvor galt det kan gå. (Er dette Nicole Richie?!)

Så er det til min fordel at Sigi 1) jobber rett over veien og 2) på en salong som er så fancy at man et øyeblikk føler seg som en erke-expat (en slik som jeg er sikker på at finnes i Singapore og Dubai og de. En slik som driver med Birkinvesker og yacht-fester og martini stadig vekk. Her i Korea er vi litt mer moderate. Vel, i alle fall jeg. Har aldri fått martini før lunsj.) Jeg lukker øynene for det faktum at jeg sikkert betaler kvadruppel expatpris for privilegiet, og nyter å være luksusdyr noen timer.

Og nylig var det altså på tide å freshe opp etterveksten igjen. Ungene ble prekevert hos besøkende mormor, og jeg løp over veien til timen som startet klokka ti.

Salongen Sigi jobber på er svær. Lokalet er digert, og minst 20 frisører, assistenter, stylister, neglekunstnere (eller hva de heter), make up-artister og damer som ser viktige ut med perm under armen, er til enhver tid i sving der inne. Det er høyt under taket, interiøret er lyst og flott, og man kan bli både litt begeistret og litt overveldet første gang man kommer inn. I alle fall hvis man er vant til sånne frisørsalonger jeg går til i Norge. 


Uansett, fake it till you make it. Jeg kan gjerne leke posh. Hver gang en ny kunde kommer inn døren, annonserer resepsjonisten nykomlingens ankomst i en mikrofon og så ROPER HELE KOLLEGIET NOE SÅNT SOM "TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!" Det samme skjer når noen går. Med andre ord: Hver gang man har rukket å gli ned i stolen, fordype seg i Kate & Williams nyeste videverdigheter og kjenner skuldrene senke seg, sørger dette voldsomme talekoret for å rykke deg ut av dagdrømmene.


Denne gangen var jeg imidlertid den første som var innom salongen, så ingen frisører sto rundt på gulvet og stelte sine kunder. De sto tvert imot alle samlet rundt resepsjonsdisken, og hadde tydeligvis akkurat fått overlevert dagens program. Jeg tenkte ikke så mye over det der jeg kom bort til der de sto. Sigi kom imot meg og tok meg i hånda og spurte hva jeg skulle gjøre, og kollegaene hans sto nå bare der. Men plutselig snudde alle 20 seg mot meg og ropte 
"TAKK FOR AT DU KOM HIT HA EN FIN HÅRKLIPP HÅPER DU BLIR FORNØØØØØØYD!"

Jeg skvatt litt, før jeg i beflippelsen avleverte en liten kongelig vink. Jeg syntes det passet.

Så er man så urutinert at man tror man skal gå til frisørstolen, men det stemmer jo ikke. En liten assistent kommer pilende og tar deg med inn i et lite rom. Der må man ta av seg jakke og legge håndvesken fra seg. Det er som å bli et barn igjen: Assistenten bretter jakken din fint sammen, tar den blytunge veska di (med et nesten umerkelig stønn), og legger det i et skap. Så finner hun en liten kappe – litt a la sykehuskappe – som hun holder foran deg. Skal jeg inn fremlengs eller baklengs? Skal den kneppes eller knytes? Knis, fnis. Endelig blir kappen lukket (fortsatt av assistenten), og så låser hun skapet og legger nøkkelen i lomma di.

Og så gjør hun noe kjempeirriterende koreanskhøflig: Nemlig å gå bak deg når hun skal vise deg hvor du skal. Hæ? Det opplever jeg stadig vekk når folk skal være litt ekstra høflige. "Jeg skal vise deg hvor det er. Du går først!" Det går jo ikke!
Så man virrer litt rundt som en forvirret liten høne, og snubler i assistentens bein, og flirer litt sånn hysterisk avvæpnende til man endelig lander i en stol. Okei, sånn.

Dette fant selvsagt sted også denne gangen, men jeg var jo så blasert og vant til det nå at jeg knapt la merke til at jeg ikke fant stolen. Men til slutt satt jeg i den, da, og så kom Sigi. "Oh, many weeks since you are here," oppsummerte han alvorlig, etter å ha tatt etterveksten min i betraktning. Joda, stemte nok det. Jeg tok meg ikke bryet med å fortelle ham om dette med barn og ego-overskudd og prioriteringer og sånn. Jeg tror ikke han er helt inne i dét livet uansett. Sist jeg var der, spurte han meg om når jeg hadde termin. Jeg ser ikke akkurat gravid ut, så jeg ble ikke så veldig fornærma, bare ganske forfjamsa. Da vi etter mange misforståelser ("When is your special day?" "Special day?" "Yes, when your child born?" "When my children were born? Their birthdays?" "Yes, when it will come?" "Do you think ... I'm not pregnant!" "Oh? OOOOH! I thought... I am sorry! I think you are American lady sometimes come here! She is having baby!") fikk klarhet i sakene, var han så flau at han sporenstreks ga meg massevis av prosenter i rabatt. 


Etter ti måneder i Korea, er det en annen ting som fremdeles kan by på problemer: Kaffebestilling. Så også nå. 
Frisøren: "You want drink?" 
Jeg: "Yes please. Coffee please!"
Problemet: Man sier ikke "kåffi" for coffee her. Man sier "kåppi". Det er dét det heter.
Han: "Cup tea, okay."
Jeg: "Eh, kåppi."
Han, henvendt til assistenten: 당신은 차 한 잔을 주 시겠어요?
Jeg: "Hmmmmmm."
To minutter senere: "Here is your tea!"



Dokumentasjon: TV-skjerm på veggen. Og jeg fikk kaffe til slutt. 



Ja, ja. Selv om man må nøye seg med te, så er det litt artig å være hos fancyfrisør i Korea. For det første er det jo alltid både en assistent og en frisør tilstede. Må være gøy å være frisør og ha en sånn liten hjelper! Denne assistenten kommer med et lite putebord til fanget ditt, sånn at du ikke skal anstrenge underarmene dine når du holder blad eller telefon, og så pakker hun ørene dine inn i sånne bittebittesmå dusjhetter, før hun drypper olje i hodebunnen din og gir en liten hodebunnsmassasje sånn til å begynne med. Hvis man ikke, som jeg, har med seg en skikkelig teit bok kan man se på The Voice på sånne små skjermer (uten lyd, riktignok, men pyttsann), mens 1-2-3 frisører holder på med de kjedelige foliene i hodet ditt (DA føler jeg meg luksuriøs, da! Når jeg har TRE frisører på én gang!).

Etter en evighet ble de ferdige og jeg satt i fred med aluminiumsfolie-/romvesenlook og en sånn varmesak over hodet som mest av alt minnet om en sinnsforvirret kjøttende plante (den åpnet og lukket seg rytmisk over meg mens den spilte Fader Jakob og tyske, klassiske vuggeviser!) og tenkte at nå gjensto bare venting, hårvask og litt klipp, så var jeg ferdig. Men assistenten syntes visst jeg så litt anspent ut, for hun kom trippende med oljer og puter og bomullsdotter og kremer, og med steinansikt tok hun tak i hendene og underarmene mine og ga dem en behandling de aldri før har kjent maken til. 

Nå ble det så mange bilder av trynet mitt her at det nærmer seg rosabloggingstendenser, 
men jeg måtte jo dokumentere den flotte kjøttende varmegreia. Og Koreakaffe: Drikkes helst med sugerør. Og kjeks.

Hårvasketid. Jeg begynte på dette tidspunktet å bli litt bekymret for klokka. Mormor var mobil-løs barnevakt, og jeg innså at jeg hadde feilberegnet tiden dette ville ta med minst en time. Så da jeg, mens jeg lå med hodet i den der vonde vasken og ble shamponert, hørte ropene fra det som bare måtte være en protesterende toåring, var det ikke fritt for at jeg tenkte "oi, er det Mari som har slått seg vrang?"
Jeg fikk gløttet opp, og ble beroliget. Det var ikke mitt barn. Men så ble jeg ikke så beroliget allikevel, for dette var en toåring som skrek fordi han ikke ville ha permanent!

Bestemor hadde tydeligvis bestemt seg for å kombinere barnevaktsitting med egenpleie, og hadde ambisiøst gått i gang med full permanentbehandling med sitt to år gamle barnebarn på slep. Hun må ha vært absolutt og fullstendig gal i hodet. For å blidgjøre minstemann, hadde de tydeligvis funnet på at han også kunne få permanent. Så der bar de ham, sprellende og skrikende og med hårruller i toppen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine eller ta med meg barnet og løpe. Jeg valgte å nøye meg med lett hoderysting. Jeg vet egentlig ikke hvordan historien endte heller. Jeg vet bare at jeg heretter skal være ekstra snill med koreanske barn med krøllete hår. Klappe dem litt forsiktig på hodet og gi dem et drops.

Men Sigi var fornøyd med stripene, og det var jeg også. Han måtte bare føne meg helt og fullstendig glatt først. Frisørene her er ikke fornøyd før du har fått full Kaci Kullmann Five-sveis: Stylingprodukter er ukjente saker. De draaaaar og draaaaaar og føøøøøøøner og draaaaaaar, til håret til slutt er helt Playmo og ligger som en lue rundt hodet ditt. Jeg var sulten som en ulv, takket pent nei til en flaske shampo som kostet 500 kroner, betalte armen og foten min for gleden, og etter sveisen å dømme var jeg tilsynelatende parat for en ettermiddag som representant for Republikanerne i Senatet.

Men det ble fint etter at jeg fikk vasket det!

tirsdag 9. april 2013

På ville veier

Jeg trodde jeg hadde vent meg til Korea nå. Det forklarer vel litt av fraværet av innlegg på bloggen i vinter. Jeg har vent meg til ting, rett og slett.
Så nå tror dere sikkert at det er situasjonen mellom USA, Sør-Korea og Nord-Korea som har fått meg til å hive meg over tastaturet igjen. Men den gang ei!
Jeg har hatt langt mer nervepirrende ting å ta meg til!

I noen uker har mannen min mast på meg for å må meg til å bytte inn det norske førerkortet mitt med et koreansk. Det internasjonale førerkortet har nemlig bare ett års gyldighet, og jeg fikk litt sjokk da jeg bare "jada, jada, jeg har eeeevigheter igjen på dette førerkortet" og med overbærende mine kastet et blikk på det – og innså at "hjelp, det går ut på dato om 10 dager!"

Så spurte jeg litt rundt, da. Som man gjør. "Hva er greia?"
Venner og Facebook og sånn. Svaret var unisont:
"Du stikker på konsulatet, får rett kopi av førerkortet ditt og et skjema, tar det med til det koreanske biltilsynet Ko-Road sammen med et passbilde og noen få tusen won, tar øyetest og to knebøy (! Mitt utropstegn!) og sitter og venter en stund. Så får du et koreansk førerkort i bytte mot ditt norske."

Med andre ord: Litt pes, men ikke mer enn at man greier å få det unnagjort på et par formiddager.

Som sagt, så forsøkt gjort. Opp til konsulen med meg og papirene, og han bekreftet det ovenstående. "En smal sak," mente jeg han sa.

Jommen sa jeg smal.

Fortsatt lykkelig uvitende om det forestående famlet jeg meg frem til Ko-Road i går. Ante selvsagt ikke hvor det var, men hadde nabo, venninne og med-blogger Trines veibeskrivelser friskt i minne, så jeg svingte litt her og litt der og vips! Der åpenbarte det seg. En rekke store, stygge, slitne bygninger som bare måtte være av den offentlige sorten.

Jeg gikk ut av bilen og fant et skilt.

Neida. Jeg er ikke en sånn der dust som synes verden 
burde bytte til engelsk overalt fordi jeg ikke kan alle språk. 
Men en urebitteliten, håndskrevet lapp med beskjeden "international licenses" hadde vært bare bittelitt praktisk!


Jeg bestemte meg for å gå inn der en gjeng med kjempelykkelige attenåringer og en letta femogsyttiåring gikk ut. I en svær sal, som egentlig minnet meg om Skatt Vests nye lokaler i Stavanger, bare i adskillig styggere og mer utdatert utgave (tenk på orange, grønt, ungdomsskolen din på 80-tallet, respatex, Øst-Europa og retro gone wrong, så har vi det). Famlet litt rundt, før jeg kom på at jeg måtte ha passfoto. Det hadde jeg glemt.

Koschlig.

Jeg orket ikke å forsøke meg på den lille koreansken jeg kan en gang da jeg fant noen unge, mannlige førerkortkandidater på rundt 18 år som sto på ei trapp utenfor  hovedbygningen og røyka og tasta på Samsungene sine og hadde sånne kule falske briller og kult hår og kule sko og hele pakken. "Do you speak English?"

Av en eller annen grunn får denne kommentaren alltid sånne tenåringsgjenger til å FNISE SEG I HJEL. Åh, det er så irriterende! "Fnis fnis," spark spark, dult dult, "du kan si det," "nei, du kan si det" – jeg har mest lyst å si "dere er atten år gamle menn! Slutt å oppføre dere som tolv år gamle jenter!" Men jeg nøyer meg med å gi fra meg et livstrett sukk og mumle "herregud, er det så artig, altså?"

De fant til slutt frem til en slags flau enighet om at joda, "a little".
"Poto," sa jeg. "Where can I take poto? Passport?" Jeg holdt hendene opp som en liten firkant rundt ansiktet og sa "knips!".
Da lo de så jeg trodde de skulle tisse i buksa, mens de pekte på en bygning foran oss og bare "One flour." "Ah, first floor. Kamsahamnida."
Det var enda morsommere.

Jeg gikk inn i huset og begynte å lete etter fotoboks. Fant frem til kjelleren. Da måtte jeg stoppe og ta meg litt sammen.
Hvor var jeg kommet?
Hvilket land?
Hvilket år?

Hadde noen sagt at dette var DDR i 1984, hadde jeg trodd dem. Bortsett fra at alle var asiatiske.
Jeg talte fem ansatte i det grønne, grå og slitne lokalet, som besto av et middels stort rom med to skranker, og et litt mindre kontor som var adskilt fra det største, men med åpen dør ut til kollegene.
Dette var åpenbart avdelingen for øyesjekk, legeerklæring og passfoto, og et knippe mennesker på hhv 18 og 75 var her i disse ærend.
Jeg turte ikke å være så veldig freidig med iPhonen.

Helt innerst sto det en gråhåret doktor i hvit frakk bak en slitt skranke.
Tre damer,  korrekt uniformerte i grønt og hvitt,  satt bak en annen skranke, og var ansvarlige for øyetestingen:
Dame 1 – en ung, glamorøs og sjeløyd én (hvilken ironi), sa (antar jeg): "Dette er øyetest, det koster 4000 won" (20 kroner) og stemplet.
Rett bak henne, litt sånn halvveis snudd mot kandidaten, satt Dame 2, litt eldre og litt mindre glamorøs. Dame 1 snudde seg mekanisk mot Dame 2, ga henne papirene, og Dame 2 sa så "Ta den tresleiva som ligger foran deg og hold den opp for høyre øye, kan du se tallene jeg peker på med denne pekestokken." Hun sa det sånn; helt uttrykksløst.
Når hun var ferdig, ble papirene skubbet over til Dame 3 som sa "takk skal du ha", og nok et stempel.

Om att og om att og om att. 
Jeg er overbevist om at dette var jobben deres. Å si de tingene etter hverandre, og skubbe papirene til hverandre, i samme rytme, dag ut og dag inn. (Og så man tenke på at koreanerne har de lengste arbeidsdagene i verden!) Det var som et talekor! Hadde jeg hatt mot, hadde jeg filmet dem.
Men jeg nøyet meg med å fnise, før jeg så meg om etter fotoboksen.
Den var der, bak meg, og et skilt viste "6000 원". Man har jo vært i fotoboks før, så jeg fant frem pengene og så meg om etter 1) plassen jeg skulle putte dem, 2) forhenget jeg skulle trekke for og 3) knappen jeg skulle trykke på. Jeg satte meg på den justerbare krakken, men fant ingen av delene. Så hørte jeg et lite host bak meg.
Der var damen.

Hun var ansvarlig for pengemottaking og trykking.

Vestlige land med stor arbeidsledighet har noe å lære på sysselsettingsfronten, rett og slett.

Vel! Bilde tatt! Dette kunne bare gå én vei!

Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene, ikke gjøre v-tegn og ikke si kimchi!

Tilbake til det svære venterommet med meg. Jeg ble heldigvis raskt ekspedert av vennlig dame som sannsynligvis kunne like mye engelsk som jeg kan koreansk, bare litt mer nyttige ord. Jeg måtte fylle ut syv skjemaer med navn, adresse, telefonnummer og koreansk ID-nummer.

– Ja næi æ fikk det nu a han Oddbjørn ifra Stø, 
han trængt det ikkje længer ætter at han fekk skateboard, 
så æ bytta det te mæ mot et apparatur. 


Til slutt hun kom med noe som åpenbart var et medisinsk skjema.
"Do you have any sickness?" spurte hun.
"No," svarte jeg.
"Ok. Check here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and here and sign."

Jeg føler for å komme med en liten ansvarsfraskrivelse 
og legge til at jeg alltid krysser nei på alt på sånne skjemaer – jeg har hverken
 diabetes eller høyt blodtrykk eller andre rare ting. Og jeg er ikke fargeblind heller (nederst). 
Men hva i alle dager det er med de fingrene jeg har krysset av på, og hvorfor jeg ikke 
måtte ta stilling til tilsvarende for armer, føtter og bein, nei, se dét ...


Så: 94 tusen kroners-spørsmålet.
"Will you take test today?"
"Test?" spurte jeg forbløffet.
"Yes. You must take test."
Ah, det måtte være den der øyestyrke- og knebøy-testen.
"Yes."
Jeg tenkte meg om.
"Is it big test or little test?"
Dette var så morsomt at hun måtte skynde seg å holde arket opp foran munnen (noe koreanere gjør når de ler, det er nemlig uhøflig å vise tennene sine) og fnise vilt.
"No no no! Is light test! Not worry!"
Nei vel, da.

Så var det min tur til å få sjekka syn, og selv om den ene kontaktlinsa sang på siste verset slik at jeg måtte myse litt, og ikke var helt sikker på om det minste tallet var 8 eller 6, så ble det konstatert at jeg kan se, og jeg fikk jeg stempel av den uttrykksløse Dame 3 før jeg ble sendt videre opp i lokalet.

– Du, jeg er så lei av alle de som kommer hit og bare tror de kan
 græbbe til seg et førerkort uten å kunne koreansk en gang. Skal vil kødde litt med hun blondina, eller?



Igjen masse skjema, stempling.
"Now test."
"TEST?"
"Yes. Test. In English or Hangul?"
"English! What's the test! My friends didn't have to sit test!"
Jeg begynte dessuten å bli skikkelig sulten.
Hun pekte på ID-kortet mitt og forklarte at det var noe som sto på det som betød at jeg måtte ta en eller annen test.
Jeg turte ikke å spekulere. "Light test." Det var jo det hun hadde sagt. Kanskje jeg bare måtte vise hvordan man bruker blinklysene, eller svare på hvilken side av veien man kjører på i Koera.
Like fullt var jeg passe livredd da jeg på kommando fulgte etter nok en uniformert dame, hvis jobb det tydeligvis var å følge folk fra skranken til trappen.
"Three flour," (sic!) sa hun, og forsvant.

På nervøse bein gikk jeg opp til tredje etasje.
Jeg kom hit:

Bak skilleveggen satt det en puslete liten 75-åring bøyd over noen papirer, men
 han enset meg ikke med et blikk da jeg stoppet opp og glante på ham. Var dette testrommet? Jeg gikk videre.


"Hallo...?" ropte jeg. Ikke noe svar.

Jeg tok en titt på kunsten.
De skal ha for innsatsen. Jeg kaller dette verket "Virkelighetsflukt".


Nølende gikk jeg gikk videre inn i det grå, tomme, lageraktige lokalet, til jeg kom til en dør.

Ante ikke om det var hit jeg skulle. Men jeg dytta den opp.

Jeg var så nervøs at jeg hadde glemt at jeg faktisk kan lese (om ikke forstå) koreansk.
Vet ikke om det hadde hjulpet. Alt jeg hørte, var susingen i ørene mine. 


Og så begynte det.
Da jeg åpna døra, slo realiteten meg i øynene.
Ja. Mine bange anelser, som jeg hadde forsøkt å ignorere, stemte. Jeg måtte ta teorieksamen. Koreansk teorieksamen.

Jeg tok lappen i 1998! Det er 14 år siden jeg satt på sofasenga på hybelen og led meg gjennom "Veien til Førerkortet" og strøk på 3 tentamener før jeg faktisk besto eksamen. Siden den tid har jeg selvsagt blitt en voksen og ansvarlig sjåfør, og jeg kjører jo her hver bidige dag – jeg vet jo med meg selv at jeg kan kjøre bil. Men alle som har tatt dem vet jo hva slags spørsmål som dukker opp på slike teoriprøver!

Jeg holdt på å begynne å grine. Beina skalv under meg, og hjertet dundret i halsen.
En mutt jente i tyveårene var eksamensvakt, og hun pekte meg til riktig datamaskin, der jeg fikk streng beskjed om å sette meg ned, slå av mobilen og lukke veska.

Eksamen! Og jeg som var så sulten!

Jeg trakk pusten og innså at jeg bare måtte bruke sunn fornuft. Strengt tatt var jeg pokka nødt til å stå. Bilen sto jo parkert utenfor, jeg hadde tidlig i prosessen levert inn mitt norske førerkort, og jeg ville jo veldig gjerne kjøre den hjem. Men jeg tenkte at "okei, det finnes taxier. Stryker jeg, så stryker jeg. Så får jeg heller kjøpe boka og gå hjem og pugge og gjøre alt dette på nytt."

Så satte jeg i gang.
Multiple choice, takk og pris. Men spørsmålene! Dette var ekte teoriprøvespørsmål!

"Hvor store kjøretøy har tillatelse til å bruke kollektivfeltet? 
A. Kjøretøy med minst enn 9 seter.
B. Kjøretøy med minst 9 seter, og minst 6 passasjerer.
C. Kjøretøy med minst 15 seter.
D. Kjøretøy med minst 45 seter."

Sånne ting.
"Hva lekker når det lukter søtt i bilen? Kjølevæske, olje, bensin eller *noe annet jeg ikke husker navnet på*?" (Jeg gjetta kjølevæske. I alle fall ikke bensin. Olje aner jeg ikke hvordan lukter, og det jeg ikke husker navnet på, visste jeg ikke hva var. Jeg er ikke SÅ god i bil-engelsk, liksom!)

"Hva er riktig bruk av tåkelys?" I Korea! Jeg vet ikke!

"Hva sier trafikkreglene paragraf ditt og datt dersom du skader et barn i en skolesone?"

"Ranger risikomomentene i denne filmen."



Ser dette ut som tåke, kanskje?

Heldigvis var det kjempemange spørsmål av typen:

"Hva er riktig å gjøre i situasjonen på bildet? Velg to svar.

A. Gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
B. Tut og gass på og kjør så fort du kan forbi fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp.
C. Kjør langt ut i motsatt fil i denne svingen for å komme langt unna fotgjengeren/syklisten/han med motorstopp. 
D. Kjør forsiktig og senk farten.
E. Vær oppmerksom på hele trafikkbildet."

Jeg tror ærlig talt det var disse som redda skinnet mitt.
Dét, og at jeg faktisk har kjørt noen timer i trafikken her, og faktisk har skjønt litt om hvordan koreanske sjåfører tenker. Og hva som er logisk. (Igjen siterer jeg Trine, som pepret meg med hjelpsomme sms-er de minuttene jeg hadde til rådighet før jeg måtte slå av telefonen: "Svaret på "Hvordan forhindrer man brann i bilen" er "Ha brannslukningsutstyr"! )

Og! For noen måneder siden falt jeg for fristelsen å ta en IQ-test på internett (ho ho, føler for å legge til at neida, jeg er IKKE noen Mensakandidat og mens jeg er i gang, kan jeg også si at jeg ALDRI kommer til å skrive et innlegg av typen "hvordan norsk skole ødela for meg fordi jeg er så sinnssykt evnesterk (hvorfor skriver folk om sånt hele tiden? Hvor mange genier finnes det, egentlig? Men det er en annen sak ...) og det eneste jeg husker fra den (annet enn hodepinen) var beskjeden om at "er du i tvil, så gjett!" Noe med at underbevisstheten din kanskje er smartere enn du tror. Eller noe sånt.
Så med selvsikkerhet og kvalmende nervøsitet i skjønn forening gjettet jeg i vei om lastebilstørrelser og tåkelys og bussfeltregler.

Etter 20 spørsmål og de mest nervepirrende 16 minuttene av mitt liv siden jeg ... tok forrige skumle eksamen (når var dét? 2002?), trykket jeg bastant og ufravikelig "END!" og tenkte "f... heller".

Skjebnen blinket mot meg.

70 points 
Pass

Jeg sto!!
Jeg STO!!!

Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg sjanglet ut derfra og som i en tåkete drøm (uten rett bruk av tåkelys) famlet meg ut den tunge døra (jeg greide først ikke å åpne den, så forvirret var jeg!), gjennom det grå lagerlokalet (en ny gjeng mennesker med bøyde hoder satt bak skilleveggen), ned trappa, inn i den orange og grå hallen og frem til damen bak skranken igjen.
"Twenty minutes," sa hun.
De tilbrakte jeg på trappen i frisk luft.
Og så så jeg litt på han her karen som øvelseskjørte i simulator.



Så ropte de "Elisabeeeeeth" og jeg fikk denne i mine skjelvende hender:



Og jeg hadde vanvittig behov for yoga. Etterfulgt av øl.
Lappen! En gang til!! Wohooo!

Hilsen Elisabeth (18).