søndag 22. juli 2012

Saltvann

Jeg vokste opp på riktig sted, men i feil land.

I fjærsteinan, kan jeg kokettere med, kanskje smører jeg nordnorsken breitt utover, bare fordi det passer, særlig hvis tilhøreren er søring eller tilsvarende. Jeg trenger ikke å si midnattsol, Lofotveggen, uvær, storm, orkan i kastan, sjøsprøyt på vinduan i oktober, måsa, bubbelura, blæretang, kråkebolla, sjark, ferga, og jeg trenger ikke snakke om lyset eller himmeln eller fesketura på fjordn. Assosiasjonene kommer av seg selv hos tilhøreren, jeg vet det, som i en annen Norge Rundt-episode, og alt du har hørt er sant, måsan var min barndoms soundtrack og intens fjærelukt som kan få andre til å rynke på nesa sender meg hjem med et brak, til og med på supermarkedet her, for ja: Der svømmer levende fisk og andre sjøens skapninger rundt i glasstanker, og den ferske tangen som ligger dandert slik vestlige supermarkeder danderer salat og grønt, gir en umiskjennelig duft av sjø. Sammen med bølgelåten og måseskrikingen fra høyttalerne over fisketankene (slik at fisken skal tro den er hjemme, regner jeg med – kanskje smaker den bedre da? Kanskje er det mindre sannsynlig at blekkspruten kveler deg i dødsangst når den seiler ned gjennom halsen din dersom den tilbrakte sine siste timer i noe som minnet om hjemme?) er det et tilnærmet vesterålsk preg på hele handleopplevelsen. Jeg skvatt første gang jeg opplevde det, jeg trodde jeg gikk i shorts og t-skjorte og var svett og trillet lillesøster i handlevogna og var blant Starbucks og McDonald's og 50 millioner mennesker, og så før jeg visste ordet av det så var jeg hjemme i Vika.

Koreansk fjære, 2012

Og ja, vi sto i fjæra og hylte mens vinden reiv i jakkene våre, helt sant, fatter ikke at vi fikk lov, men det fikk vi. Fjærmakk og Tromsøpalme. Knakk av greiner fra trærne og veiva over hodene våre for å skremme vekk stupende måser som skulle beskytte eggene sine. Vi satt mellom steinene med Barbiedukkene våre og leka og kviskra, til rompene var følelsesløse av kulde og utålmodige foreldre fikk oss til å motvillig samle sammen lekene og hemmelighetene og gå opp og inn til brødskivene og Honnikornen.

Eventuelt: Oh, I grew up by the beach, kan jeg sånn i forbifarten nevne til anglosaksiske byfolk, og overlater til dem å selv forestille seg hva det betyr når det er norske strender man snakker om. Jeg regner med de vet at det ikke er som i Florida, akkurat, men de kan godt tro at vi tilbrakte evige sommerdager på kritthvite strender, men de var ikke evige, somrene, det var tvert imot regnet, vinden, håpet om sommeren som var de stadig tilbakevendende sannhetene. Visst kan jeg huske fjæra om sommeren; stuping fra steinene, langrunn vassing, sankthansaften og fotball på marka, men været var jo - stort sett - dårlig. Det var stort sett grått.

Og er stranda og fjæra det samme?

Kanskje det er en form for kompensasjon jeg bedriver. For alle soldagene vi lengtet etter, alle de iskalde marsdagene der fjæra vitterlig var en strand, der sanden var hvit og havet stille, og akkurat som på bildene fra Sydenbrosjyrene og postkortene og Baywatchklistremerkene, men bare 15 grader for kaldt. Det ble med drømmen. Det er gjerne derfor jeg ikke får nok av strender nå, varme strender, hav med badetemperaturer, solkrem og sand over alt. Ikke turiststrendene i Syden med masete strandpromenader og glorete skitbutikker. Jeg vet det er en klisjé å hate parasoller, men jeg gjør det allikevel. Jeg vil ikke vite hva naboen leser, jeg vil ikke bivåne innsmurning av solkrem på andres kropper på utpreget nært hold. Vesterålen og Australia har gjort meg kravstor, kresen.


Det skal være vakkert. Stort. Og tilnærmet folketomt. Man skal kunne høre havet og se ungene, de skal ikke forsvinne i en folkemengde. Stranda skal være en naturopplevelse, og vi skal kunne bli der i fem timer, om så, uforstyrret. Uten å betale euro eller bath eller won eller noe som helst for en stol. Vi skal selv ha med maten; kjøleboks med utallige skiver med Vegemite og peanøttsmør, drikkeyoghurt, vannmelon, vannflasker herfra og til evigheten. Bare være der. Badeballer og bøtter og spader og sandformer som blir begravet i sanda og kanskje, kanskje ikke blir med hjem igjen.

Å gå på stranda er den ultimate aktiviteten i kategorien "gjøre noe uten å gjøre noe".


Jeg skriver meg vekk. Jeg skulle jo egentlig fnise litt av koreanere på stranda. Haha, så komisk at de bader i klær, liksom. Ja, for de gjør dét, altså. Og selv nå, etter snart to måneder, når jeg begynner å bli litt verdensvant, det vil si Koreavant; når jeg ikke lenger gidder å flire av rar engelsk, himle med øynene over folk som nesten spytter på meg, nå som jeg har vent meg til galimathiastrafikken og kimchi: Jeg venner meg ikke til å se småbarn som bader i joggedress. Saltvann i klærne, det må jo klø! Svi! Klistre seg inntil kroppen på en ubehagelig måte? Jeg kan ikke skjønne annet. Voksne mennesker med badering. Og igjen denne besettelsen med redningsvester. For å oppsummere: En alminnelig seksåring bader her i langbukse, lang genser, hatt, crocs, redningsvest og badering. På langgrunn strand.

Det er rart.

Men de synes vi er rare. Damene peker og veksler mellom å fnise med hånda kokett plasser foran munnen, og å riste bekymret på hodet. Vi er uforsiktige, med våre nakne og halvnakne barn. Man passer seg da for sola! Skjennende kom hun bort til meg, den gamle kona med barnebarnet i podaegi på ryggen, på en av strendene her.
"여러분의 자녀가 그늘에 있어야합니다!" sa hun, det er jeg sikker på. "Få barnet ditt inn i skyggen!" Hun dyttet lett til lillesøster med foten, så iltert på meg, og ble stående demonstrativt på sin post til jeg umotivert gjorde et fjortende forsøk på å få solhatt på minsta. Og hun for fjortende gang tok den av. Jeg ga opp, bestemor ble stående en stund, som om hun personlig kunne forhindre at lillesøster ble solbrent bare hun bestemte seg for det. (At hennes eget barn på ryggen også var i solsteken, glemte hun visst et øyeblikk.) Men lillesøster var innsmurt i faktor 30 og ble regelmessig dyppet i vannet, hun fikk ikke solstikk.

Og så skjer dette til stadighet (min datter i rosa):



Men vi venner oss til det. Jeg venner meg til alt. Så lenge det er hav der. Så lenge jeg kan være i fjæra.



søndag 15. juli 2012

Galskap i svømmehallen og små genier

Som fisk på land, i vann - del 1


Noen burde gjøre en PhD om svømmehalletikette i forskjellige deler av verden. Kanskje det allerede er gjort, men hvis ikke, burde man gjennomføre en komparativ analyse av *sett inn hvilket som helst vilkårlig vestlig land med svømmehaller* og Korea.

I Norge er det temmelig no-nonsense og rett frem. Inn i garderoben, av med klærne, inn i dusjen, på med badedrakten, ut i bassenget, svømme, gjenta i omvendt rekkefølge. Kanskje en liten tur i badstuen.

I Australia opplever jeg at de er en smule mer hysteriske når det kommer til å *iiiik* bli sett nakne i garderoben. Så der må man helst skifte så fortmanbareklarer, (noen var faktisk iført akk så praktisk, men uff så tullete, digert håndkle med hull til hodet. Sånn at man kan skifte under håndkleet, som et annet spøkelse. Neida, for da legger de andre jo overhodet ikke merke til deg. Uansett - digresjon.)
Utover det - ikke de helt store forskjellene. På med badedrakt, inn i dusjen, ut og svømme. Svømme kan de, aussiene. Hold deg i rett bane, hvis ikke får du høre det. Sjelden sauna.

I Korea.

Jeg må ta meg en liten pause, for jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
Jeg tror jeg tar det fra toppen. Jeg har så mye å si om bading i forskjellige former i dette landet, at jeg er nødt til å ta det over flere innlegg.

I Korea går man for det første ikke på svømming for svømmingens del. Ikke for det, anleggene har de. Det er minst fire bassenger innenfor en relativt kort kjøreavstand her hvor vi bor. Jentene og jeg tar et par ganger i uken turen til Geojedo Sea Spa, som er et flott anlegg i nabobyen vår. Der er det kombinert innendørs og utendørs basseng med fire vannsklier og to flotte barnebasseng i akkurat passe dybde for fireåringer som er i ferd med å lære seg å svømme. Det er plaskebasseng med en vannstand på omtrent 40 cm, det er dypere bassenger der man kan svømme lengder, og man kan slappe av i en rekke forskjellige små varmekulper av typen "Lavendel", "Jasmin", "Rooibos" - som er som å bade i en tekopp, egentlig. Det er hvilestoler og Aya Napa-musikk, massasjebad og utsikt, det er restaurant en trapp opp, det er sittestoler og skygge og fem badevakter som gledelig blåser opp baderingen din, men som heller vil se på smarttelefonen sin eller ta seg en lur enn å følge med på de badende.

Og det er aldri en kjeft der.
Vel, unntatt oss, da.
Dette er selvsagt veldig fint, for ungene kan hoppe og splæsje i de varme badene som liksom skal være avslappende, vi har rutsjebanene til oss selv, og ingen tar bilde av oss. (Hvilket folk ynder å gjøre hvor enn ellers man beveger seg her.)

Forleden var det imidlertid folksomt i bassenget. Da vi kom ruslende opp, forventet vi nok en dag litt sånn som dette:


I stedet var det plutselig blitt sånn som dette:

(Foto: Tampabay.com)

I alle fall nesten. Bare at alle menneskene var tre år gamle, unntatt tre-fire voksne som passet på dem. En oppgave de tydeligvis tok ekstremt alvorlig.
Dette var en førskole på bassengekskursjon. Kanskje var det fra barneskolen som ligger vegg i vegg med bassenget, med det koschlige navnet Über Genius? (Jeg tuller IKKE.)

Vel, hvis disse barna skal bli genier noen gang, så må det i så fall være innenfor landbaserte næringer.
De holdt til i plaskebassenget. Det er så grunt at når min 90 cm høye datter sitter på rompa, har hun hodet godt og vel over vann. Allikevel var disse lubne, skjønne, høylydte, hvinende småtrollene alle som én iført redningsvest.
Og badering.
Redningsvest og badering. I plaskebassenget.
Dette gjorde selvfølgelig at hvert barn tok omtrent fire ganger så stor plass som det ville gjort dersom de hadde fått plasket fritt rundt uten fullt verneutstyr. Jeg har aldri vært mer stressa i mitt liv, bare av å se på den vrimlende, pvc-kledte galskapen som fant sted i bassenget.

Vel ute av vannet, hersket det imidlertid fritt leide. Smårollingene suste rundt på de våte flisene, sprintet opp til rutsjebanen, der de dyttet og sparket og spyttet på hverandre for å få komme først til sklia, kun bevoktet og forsøkt disiplinert av en stakkars tenåringsbadevakt - og meg, da, de gangene det var min og minstejentas tur å skli. Køkultur er et ukjent begrep blant koreanske voksne; hvordan den utarter seg blant koreanske treåringer kan dere selv forestille dere.

Da de så skulle ned sklia, var det selvsagt fortsatt iført disse redningsvestene, som var flere nummere for stor. Så med en gang de fikk opp farta, mistet de all kontroll over kroppen, og snurret rundt mens de spant nedover med redningsvesten til langt opp etter ørene, før de nådde vannskliemunningen der en myndig lærer grep tak i dem og så raskt som overhodet mulig fikk stappa dem ned i en overdimensjonert badering og dyttet dem mot trappa.

Jeg og moren jeg var sammen med klarte ikke å slappe av et sekund før hele bølingen omsider forlot bassenget. Hva de på sin side syntes om meg, som nærmest kastet ungene mine uti og jublet og ropte for hvert svømmetak de presterte, kan man spørre seg.

Kommende kapitler om bading i Korea er i sannhet kapitler for seg: Hva koreanerne gjør når de går i bassenget men ikke bader - og: Koreansk strandetikette – "Hva i alle dager er det du har på deg? BADEDRAKT? På STRANDA??". To be continued ...



mandag 2. juli 2012

Uansvarlig opptreden

Vi utsatte hele familien vår for potensiell livsfare i natt. Vi visste hva vi gjorde. Allikevel: Tre uskyldige, sovende barn ble av oss kalkulerende foreldre bevisst utsatt for noe av det farligste med hele sommeren her i Korea. Noe som kan føre til nedkjøling, eller enda verre: kvelning. Hver sommer rapporterer avisene om dødsfall på grunn av dette, og ansvarlige myndigheter gir ut brosjyrer og kjører reklamekampanje på tv der de advarer om alvoret. Til tross for dette valgte vi, som de arrogante vestlige vi er, å totalt ignorere advarslene, og gjøre det vi selv syntes var mest komfortabelt for oss og barna våre.

Vi sov med aircondition på.

Fan death. Eller death by air-con. Sånn kan det gå, gitt.


Tror du jeg kødder?

Etter en måned i Sør-Korea, opplever jeg det motsatte av det jeg har opplevd i andre utland jeg har tilbrakt en del tid i. Jo lenger jeg er her, jo mindre forstår jeg. Språket er selvsagt et enormt hinder (det er bare å henge i og lære seg hangul, hvis ikke tror jeg dette her kan bli en langt kjedeligere opplevelse enn det blir når vi endelig kan begynne å kommunisere med folk! Og lese gateskilt og andre bagateller...) Man kommer ikke helt på innsiden av en kultur når man ikke kan forstå en tøddel av det som skjer rundt en, og når man ikke kan kommunisere med mennesker overhodet. De koreanerne jeg har møtt som snakker engelsk, snakker veldig ofte komplett uforståelig "korlish". Alle som har reist i Asia har vel vært borti det. Engelske ord bak der et sted, men uttalt på en måte som er langt fra det man forventer. Ett og annet ord i den rette sammenhengen forstår man gjerne (at man snakker om "coffee" på kafé, selv om servitøren insisterer på å si "coppe", for eksempel), men kommunikasjonen blir dog en smule ... anstrengt. Regner imidlertid med jeg med tiden vil finne noen som kan normert engelsk, og som kan forklare meg alt jeg trenger å vite. For jeg har en sterk mistanke om at det er mye jeg fortsatt ikke aner.

Som altså dette med fan death. At det overhodet eksisterer, fikk jeg vite ved en tilfeldighet, og i en annen sammenheng. En norsk venninne av meg her nede, fortalte meg sånn "forresten, har noen fortalt deg at koreanske barn er ett år når de er født?" Alderssystemet er annerledes! Det forklarer enormt mye. For eksempel at koreanere omtrent har besvimt når jeg har fortalt dem at lillesøster er snart to år. Greit at hun er lang i forhold til sine norske jevnaldrende, men i forhold til asiatiske barn født i august 2010 er hun jo diger. Men her går altså jeg og forteller koreanere at hun - for dem - snart skal feire sin første bursdag. Meget fremmelig ettåring, må jeg si!
Og alle disse bittesmå koreanske fireåringene som har bleien hengende langt nedpå knærne, og som såvidt kan beherske et klatrestativ - og som er halvparten så store og dobbelt så lubne som mine egne fireåringer - de er selvsagt egentlig bare tre år. En smule mer logisk.

Litt sånn lett hoderystende sa jeg til venninna mi "herlighet, jeg lurer på hva ellers det er jeg ikke aner om dette landet". Og da kom det umiddelbart: "Fan death!"

Viftedød. Eller death by air-condition.
For nå er vi endelig ved poenget her.
Skal jeg bare være lat og sitere Wikipedia? Siden det er tidlig morgen velger jeg det:


Fan death is a widely held belief in South Korea that an electric fan left running overnight in a closed room can cause the death of those inside. Fans sold in Korea are equipped with a timer switch that turns them off after a set number of minutes, which users are frequently urged to set when going to sleep with a fan on.[1]
The Korea Consumer Protection Board (KCPB) – forbrukerrådet, folkens! – a South Korean government-funded public agency, issued a consumer safety alert in 2006 warning that "asphyxiation from electric fans and air conditioners" was among South Korea's five most common seasonal summer accidents or injuries, according to data they collected.[1] The KCPB published the following:
If bodies are exposed to electric fans or air conditioners for too long, it causes [the] bodies to lose water and [causes] hypothermia. If directly in contact with [air current from] a fan, this could lead to death from [an] increase of carbon dioxide saturation concentration [sic] and decrease of oxygen concentration. The risks are higher for the elderly and patients with respiratory problems. From 2003 [to] 2005, a total of 20 cases were reported through the CISS involving asphyxiations caused by leaving electric fans and air conditioners on while sleeping. To prevent asphyxiation, timers should be set, wind direction should be rotated and doors should be left open.
Despite widespread reporting from the media and other agencies in South Korea about fan death, it has never been explained by these organizations why this phenomenon has never been reported or even heard of in any country other than South Korea.

Nei så altså, hva kan man si? Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hvordan det er mulig at en slik myte holder seg i et ellers opplyst (?) land. Det må da være nok koreanere som har tatt turen ut av Korea til at de oppdager at hm, resten av verden tror visst ikke helt på dette her?
Jeg lurer også på om de trekker linken til å for eksempel jobbe i en butikk eller på et kontor der viften går hele arbeidsdagen på åtte-tolv timer. Er det også farlig?

Og at man skulle bli kraftig nedkjølt av å sove med air-condition på – si meg, har ingen av de femti millionene som bor her noen gang våknet om natta av at dyna har ramla på gulvet og de føler seg litt kalde? Man blir jo ikke nedkjølt i søvne uten at man merker det!

Jeg trenger så definitivt en engelsktalende koreaner. For her er nok å spørre om.