Ja, nei, altså, jeg tenkte jeg skulle prøve noe klær i dag, mens jeg hadde sjansen. Det regnet, og vi hadde søkt tilflukt på kjøpesenteret D-Cube i nabobyen vår Gohyeon. Tvillingene hadde vi utplassert på en god, gammeldags barneparkering: Du leverer ungene til en dame som veksler mellom ca tre ansiktsuttrykk: Det ene øyebrynet løfter seg når man henter, det andre når man leverer, og begge to samtidig, spørrende, når man forsøker å kommunisere med henne. Så det gjør man altså ikke. Man lærer ganske raskt å bare dumpe ungene, ta imot nøkkelen til skapet der man setter skoene, skrive ned navnet til hvert barn på en navnelapp som man limer på avkommet samt sitt eget telefonnummer, vinke adjø, og håpe på det beste frem til henting som må skje en gang i løpet av de neste to timene.
Når du henter ungene, har de herjet rundt uavbrutt og uten voksnes inngrepen overhodet, og er svette, utkjørte og sultne. Perfekt. Herligheten koster fra 20 til 40 kroner per barn per totimersbolk. Det er det verdt.
Så med de to eldste prekevert og lillesøster og ektefelle på harmonisk rusletur i herreavdelingen, så jeg mitt snitt til å oppgradere min temmelig begredelige garderobe. For de har jo ganske kule klær her, har jeg funnet ut. Og min konklusjon hittil, etter å ha betraktet mine koreanske medsøstre, har vært at jeg burde kunne funne klær som passer til meg. Selv om jeg er like høy som den koreanske gjennomsnittmannen, og 12 cm høyere enn hans landssøstre, så ser jeg stadig vekk koreanske damer som ser sånn høvelig like store ut som meg. For eksempel dama i klesbutikken jeg pekte meg ut.
Og jeg hadde flaks, for her opererte de til og med med vestlige størrelser på merkelappene. Så bra! Ikke for det, jeg går selvsagt til stadighet rundt med en håndbok for nybegynnere i Korea i håndveska, men jeg hadde lyst å fremstå som kul og blasert og avslappet og selvsikker (med andre ord alt annet enn hvordan jeg faktisk følte meg), og jeg var ikke i humør til å stå der og bla i en håndbok, midt i klesbutikken, desperat letende etter siden med klesstørrelser. Lettelsen var derfor stor da jeg fant to par kapribukser som ikke bare så ganske kule ut, men som til og med hadde rett størrelse.
Jeg gestikulerte til damen at jeg ville prøve dem på, og forventet et høflig nikk. I stedet kom hun strenende bort til meg og tok buksene fra meg. Neivei? Hun sa noe på koreansk, og pekte på størrelsen mens hun ristet på hodet. Så tok hun buksene fra meg og gikk. Jeg antok at hun gikk for å hente større par, noe jeg iherdig forsøkte å ikke ta meg nær av. Ikke at jeg er kvinne eller noe sånt. Neida. Jeg blir overhodet ikke småfornærmet når noen ser på en størrelseslapp og nærmest fnyser! (I alle fall er jeg sikker på at hun fnyste inni seg. "Den størrelsen der, du liksom! Med den der breie europeiske ræva der! Ikke sjans!")
Men jeg gjorde gode miner til slett spill og nikket og smilte, om enn ikke uten en solid smule skepsis, da hun kom tilbake, med to nye bukser, begge i to størrelser over det jeg vanligvis bruker. Jeg prøvde å peke på jeansen jeg hadde på meg, for å vise at "joda, jeg lover at jeg ikke lyver, altså", men det beit ikke på.
Så lett oppgitt gikk jeg inn i prøverommet. Bukse nummer en satt greit, men jeg visste jo at den kom til å bli for stor etter omtrent fire timer. Men det var greit, den var ikke særlig fin på uansett, så den utgikk.
Ja forresten, de har ikke speil i prøverom her, så man må ut i butikken for å se seg i speilet. Til spott og spe for rare ekspeditriser. Hun kom fluksens løpende med et par bittesmå sandaler (sånn ca størrelse 35). Jeg fikk skvist stortåa inn under remmen, og sto og vinglet, mens jeg fant ut at neida, den buksa skulle jeg ikke ha.
Bukse nummer to, derimot. Den var ganske kul. Men akk, to nummer for stor. Jeg kunne ha to knyttnever i livet. Og stretch i tillegg. Altså, hallo. Alle vet at stretchjeans må man omtrent bruke skoskje for å få på seg første gang man har dem på, dersom det skal være noen vits. Sæggestretch er ikke bra.
Så med buksa hengende nedpå hoftene og med mange centimeters klaring på hvert bein, tenkte jeg at det var ganske åpenbart at den var for stor.
Men neida!
Kunne dette være et berømt tilfelle av å tape ansikt, mon tro? For jeg må innrømme at jeg ble en smule forfjamset da hun bestemt ristet på hodet. Jeg kan ikke koreansk, men jeg vet at hun sa: "For stor? Nei, den er IKKE for stor!" For da hun var ferdig med å riste på hodet, tok hun seg på hoftene, pekte på buksa og holdt armene omtrent 15 centimeter fra hverandre, før hun så pekte på mine hofter, og holdt armene ut som om hun holdt tidenes største badeball. Ja. Helt sant. Hun sperret opp øynene og utbrøt "WILL BE TOO BIG!"
Mmm. For jeg har aldri kjøpt jeans før.
Ja så nei. Noen handel ble det ikke på denne damen.
Jeg ble like forvirret som da en gammel dame kom og klep meg i rompa på supermarkedet i går. Mange ganger. Men det tror jeg jeg må fortelle om en annen gang.
Men dere Koreakjennere - er det alltid sånn? Tror jeg holder meg til Nelly i så fall ...
søndag 24. juni 2012
lørdag 23. juni 2012
det evige
Det er helt på tampen av dagen
at du kjenner det
Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.
Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen
Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel
Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine
Nå er du varm
Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis
Den kommer i små biter
I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt
I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"
I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente
Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord
at du kjenner det
Ikke at det ikke har vært friksjon, for det har det.
Ikke at det ikke var irritasjon, for det var det.
Men når den lyseblå kappen kommer sigende over byen
heisekranene nede på verftet har tatt helg
og inntatt samme form som de gamle damene som drar trallene gjennom bygatene om formiddagen
Når lysene i gatene der nede blir flere, sterkere
lydene tydeligere
og myggen kiler deg lett på leggen
Og du nærmest kan telle gåsehudprikkene på to svømmebassengkalde småjenter
før du finner frem langermede gensere
og melkeglass
puslespill og ristet brød
og dette er dagens siste kapittel
Da kjenner du
at lykken har lagt seg som et sjal
over skuldrene dine
Nå er du varm
Du merket ikke at den kom
i løpet av dagen
Det skjer så gradvis
Den kommer i små biter
I roen over barnenakker, bøyd over dukkemøblene på stuegulvet
I en klissete, myk hånd som som hviler på underarmen din
I tre tunge kropper som hviler på fanget ditt (for det ér plass til tre)
og i søtlig, varm pust
én centimeter fra kinnet ditt
I lørdagsgodt på en benk i skyggen
I den rytmiske knirkingen fra dissestativet
I at toåringen kaller rutsjebane for "viiii!"
I en lillesøster som får være med
og i en storesøster som kan vente
Pasta og spisepinner
Enda en brødskive i toasteren
Glass etter glass etter glass
med melk
som skubbes over og tømmes ut og tørkes opp
Fargeleggingsbøker og klistremerkebegeistring
I den bestandige roen over et kjøkkenbord
Da spiller det ingen rolle hvor man er
eller når man er
eller hvor man skal
for barndom er en evig ting
tirsdag 19. juni 2012
Virkeligheten: 1 - retroteknologi: 0
Jeg er barn av 80- og 90-tallet. En tidsalder der vi tilbrakte timer på våre foreldres støvete "arbeidsrom" foran pc-skjermen, eller med førstegenerasjons lommespill (eller mobilspill, etterhvert) mellom hendene.
Jeg er helt sikker på at jeg har spilt temmelig enkle, men akk, så fengende spill der hele poenget er at man skal fange en masse små vesener som skvetter rundt på skjermen og selvsagt nekter å la seg fakke av en ivrig spiller.
Når man greide å fange alle sammen, kom man videre til neste nivå. Eller "neste level", som vi kalte det, inne på datarommet i 1991. Jeg har knapt spilt dataspill siden den gang, så jeg aner ikke hva sjargongen er nå.
Kan det ha vært i Lemmings denne utfordringen, dukket opp, mon tro? Datanerder får ha meg unnskyldt. Men at jeg har sittet og desperat prøvd å fakke en haug med stri, skvettende, irriterende dataskapninger, dét er helt sikkert.
Uansett: Det uendelig frustrerende, men selvsagt avhengighetsskapende, men denne typen spill, var selvsagt at uansett hvor systematisk, strategisk eller aggressivt man gikk til verks - så greide man omtrent aldri å fange alle disse små figurene. Det var alltid ett som smatt unna, fordi man for å få tak i den siste, måtte lage en eller annen form for åpning i buret eller nettet eller hva som helst, og svupp eller plopp eller poff - der för det ut en liten tass, og så var man på'n igjen.
Og sånn er det sannelig igjen.
Hver dag prøver jeg å komme oss ut av døren.
Hver dag er det et sant mirakel at det går.
Jeg er fan av en rolig start på dagen. Men rundt lunsjtider er det på tide å komme seg ut. Så sånn ca klokken 10 begynner jeg å smøre brødskiver til matpakken, og gi beskjedene: Ta på tøy. Slå av tv-en. Finn sko.
Det høres vel ikke så vanskelig ut? Særlig siden motivasjonen i høyeste grad burde være tilstede. Som en forrektig SAHM har jeg til enhver tid organisert en dagsplan som burde gjøre både en hver pedagog og ungene fornøyde. Ikke mye dødtid her, gitt. Lekeplass! Strand! Trampolineland! Lekeavtaler! Is! Is! Uendelige mengder is!
Så jeg setter i gang! "Ungeeeeer! Ta klær på!"
Tvilling 1: - Men eg e sulten!
Tvilling 2: - Eg e også sulten!
Mor: - Sulten... Okei. Er du også sulten, lillesøster?
- JAAAAA!
Greit. Litt utålmodig er jeg, men sultne barn vil vi ikke ha. Selv om de fikk frokost for mindre enn 45 minutter siden.
Smøre skiver. Unger til bordet. Vann. Alle spiser tre biter hver.
- Nå e eg mett!
- Eg e også mett!
- JAAAAAA!
Okei. Alle har spist.
- Da kan dere ta på dere sko.
- Jamen du sa jo at vi måtte ha klær på?
- Først sko. Så finner jeg kjole.
- Jamen jeg må ha på en annen truse, denne er trang.
- Du SA jo du skulle flette håret mitt.
Okei.
Truse funnet. Hår flettet. Kjoler funnet frem.
- Ta på dere disse. Så kan vi gå.
- Okei, mamma! Eg e klar!
(To minutters pause mens mor finner frem alt som skal være med ut en formiddag og som ikke ligger klart i veska. Det er ikke så mye. Bare åtte brødskiver, tre vannflasker, to bleier, en pakke våtservietter, tre småpakker rosiner, ekstra skift til lillesøster, bilnøklene, mobiltelefon, to ekstra smokker, en tube solkrem... solkrem! Vi har fire tuber! Hvor er de!)
- Har noen sett solkremen? Og hvorfor har dere ikke sko på!?
- Eg måtte bare se meg i speilet om flettene var sånne som Pippi sine. De står ikkje rett ut. Koffår flettar du ALDRI sånne flettar som Pippi har?
- Vi har ikkje pussa tenner ennå!
(Tenker: Å, DRIT i den tannpussen! Men akk! Alle snarveiene man ikke kan ta her i livet!)
- Okei, her er tannbørstene. Puss tennene selv nå. Sett tannbørstene på plass etterpå. Har noen sett solkremen?
- Mamma. Eg sa. KOFFÅR. Har eg aldri sånne flettar som PIPPI har?
- Hæ? Fordi ... fordi håret ditt er for glatt.
- GLATT! Eg har ikkje GLATT hår! Glatt! Veit du ka GLATT e? Det e sånn som man FALLE på! HÅR kan ikkje være glatt! Eg har BØLGETE hår! Flett meg som PIPPI!
- Nei, jeg gjør ikke det nå.
- Det e URETTFERDIG!
(Hylingen om pippifletter kan nå legges som et kontinuerlig soundtrack bak de neste fire avsnittene.)
- Hjelp meg å lete etter solkremen. Lillesøster, har DU sett solkremen?
- JAAAAAAA!
- Glem det. Du er 21 måneder gammel. Sorry at jeg spurte. Jenter! Kom igjen. Den som ser solkremen får en tyggis!
- Eg skal leita!
Tvilling 2 fyker inn på stua, legger seg på magen og ser under sofaen.
- Mamma! Se ka eg fant! Den Barbiedokka som va vekke! Eg vil ta den med meg ut på tur!
- NEI! Nå skal dere pusse ferdig tennene! Hvor er tannbørsten? Er du ferdig?
- Ja, har eg ikkje fine og reine tenner?
- Hvor er tannbørsten?
- Eg satt han på badet! Va ikkje eg flinke? Får eg klistermerke nå?
- Dere andre, hvor er tannbørstene deres? Har du ikke PUSSA ennå?!
- Nei, for eg vil ha PIPPIFLETTER!
- Herregud, slutt nå å mas om pippiflettene. Vi kan gjøre det ... i kveld. Puss tennene nå.
- Eg må bare se meg litt i speilet først.
- NEI! PUSS TENNENE!
- Kor e tannbørsten min?
- På badet.
- Nei, den e ikkje der. Eg så der, men eg fant han ikkje.
- Skit i tannpussen da. Kom, så går vi. Ta på sko.
- Mamma! Tannlegen har jo sagt at me må pussa tennene om måraren! Og morfar e tannlege! Eg vil ikkje ha hull i tennene!
(Moralsk taekwondofight pågår inni mor. Resignasjon.)
- Åkei. Hvem har sett tannbørsten til Tvilling 1? Og solkremen?
- JAAAAAAAAA!
- Lillesøster, ikke puss doen med tannbørsten!!
- Bæsja.
- Må du bæsje!? Nå!?
- Bæsja. Mamma komma. Bæsja.
10 minutter går mens lillesøster sitter på do. Alt for stor do, der hun må holdes for ikke å ramle nedi. Tvilling 1 ser seg i speilet i stedet for å lete etter tannbørsten, Tvilling 2 sitter på rommet og kler på Barbie. Mor nyter freden, sittende på huk, aktivt konverserende med lillesøster. Ja, det er en dusj. Ja, det er en do. Ja, det kommer bæsj. Ja, det er nesa mi. Klokka tikker. Den er blitt 1030.
Dopause ferdig.
- Kom. Nå. Og. Ta. På. Dere. SKO! Og hvor er den FORBANNA solkremen!
- Ka betyr forbanna?
- Noe stygt. Ikke si det. Unnskyld at jeg sa det.
- Mamma, du sier Herregud og Shit, du har sagt at du ikkje skal sei det, men du gjør det fordet.
- Ja. Jeg vet. Fordi jeg blir GAL. Alt er lov å si når man blir gal. Hvor er solkremen! Finn den nå! Og hvorfor har dere ikke på dere sko!
- Mamma, Barbie må ha flette. Pippifletter.
- Kommer ikke på tale. Barbie skal være igjen hjemme.
- JOOOO! Eg SKA ha med Barbie! JO! JO! JO! JO! JO! JO! JO!
- Å herlighet. Ta henne med. Men ikke bli sur hvis hun blir borte. Sånn er det.
- Eg mista en My little Pony på Tenerife.
Skjelvende underleppe.
Så: HYLGRÅT.
- HUUUUUUSKA DU AT EG MISTA PO-HO-HONNYEN MIN!? Eheheheheheg VIL ikkje at någen ANDRE skal ha MIN Ponny! Kor eheheheheheeeee den!
- Så så. Vi skal ringe... ponnysjefen og si at du må få den tilbake.
- Ponnysjefen? Kem e det?
- Kom igjen. Finn solkremen.
- Mamma, kem e ponnysjefen!
- Det er... han som har alle ponnyene. Jeg skal forklare det i bilen. TA PÅ DERE SKO! NÅ! Den som ikke tar på seg sko får ikke se barnetv på FIRE ÅR!
- Haha, du tøyse.
- TA PÅ SKO! SKO! SKO! SKOOOOOOOO!
- Fofa! Se! Mamma, se! Fofa! ("Fofa" er Lillesøstersk for "sko".)
Mor går for å hente pakkenellikene. Der er solkremen! Bak brødristeren, så klart.
- Jenter! Jeg fant solkremen! Kom og bli smurt. Nei, dere trenger ikke ta AV dere skoene ...
- Jamen, det e jo ikkje lov til å ha på sko inne. Det seie pappa.
- Okei. Men kom hit med én gang. Lillesøster, du først. Nei, ikke smør deg selv. Se her, armer, armer, nakke, bein, bein, ansikt, STÅ I RO! Ferdig. Kan du finne skoene dine?
Hvor ble hun av? Satser på at det er et ufarlig sted.
- Tvilling 1. Armer, armer, nakke, bein, bein, ansikt. Tvilling 2, hva holder du på med? Kan du ikke bare stå i ro i to sekunder og vente? Er du inne på rommet ditt!?
- Mamma, eg ska ikkje ha på den kjolen allikevel. Eg vil ha på den andre. Kan du knyta beltet?
- Nei! Jeg vil GÅ! Ikke gå og skift nå!
- JO! Denne kjolen e ALT FOR TRANGE! Eg HATE den!
- Å herlighet ... okei, Lillesøster og Tvilling 1, TA PÅ DERE SKOENE!
Ny påkledning av Tvilling 2. Solkrem. Arm, arm, nakke, bein, bein, ansikt.
- Har dere sko på? Fantastisk! Flinke Lillesøster også! Så flott, kom, så går vi. Hvem kan trykke på heisknappen?
Klokka er rundet 11.
Jeg innser at jeg ikke har spist frokost.
Trøster meg med at jeg kan spise på lekeplassen.
De åtte brødskivene - de hjemmebakte brødskivene fulle av spesialimporterte ingredienser fra iherb, som er så dyre at hver eneste brødskive må være verdt minst 40 kroner, finner jeg imidlertid ikke når vi er der. Alt jeg har, er tre pakker rosiner.
De får ungene. Sammen med en halv pakke koreansk kjeks jeg fant i bilen.
Når vi kommer hjem, finner jeg matboksen med brødskivene i badehylla, sammen med tannkrem og tannbørster. Og tre tuber solkrem.
Så jeg vet ikke.
Jeg føler på en måte ikke helt at jeg får ny High Score.
Men det er jo ikke helt Game Over heller.
Og med fare for å bli litt sviskete: Jeg digger disse ungene høyere enn jeg til og med digget TETRIS!
Jeg er helt sikker på at jeg har spilt temmelig enkle, men akk, så fengende spill der hele poenget er at man skal fange en masse små vesener som skvetter rundt på skjermen og selvsagt nekter å la seg fakke av en ivrig spiller.
Når man greide å fange alle sammen, kom man videre til neste nivå. Eller "neste level", som vi kalte det, inne på datarommet i 1991. Jeg har knapt spilt dataspill siden den gang, så jeg aner ikke hva sjargongen er nå.
Kan det ha vært i Lemmings denne utfordringen, dukket opp, mon tro? Datanerder får ha meg unnskyldt. Men at jeg har sittet og desperat prøvd å fakke en haug med stri, skvettende, irriterende dataskapninger, dét er helt sikkert.
Uansett: Det uendelig frustrerende, men selvsagt avhengighetsskapende, men denne typen spill, var selvsagt at uansett hvor systematisk, strategisk eller aggressivt man gikk til verks - så greide man omtrent aldri å fange alle disse små figurene. Det var alltid ett som smatt unna, fordi man for å få tak i den siste, måtte lage en eller annen form for åpning i buret eller nettet eller hva som helst, og svupp eller plopp eller poff - der för det ut en liten tass, og så var man på'n igjen.
Og sånn er det sannelig igjen.
Hver dag prøver jeg å komme oss ut av døren.
Hver dag er det et sant mirakel at det går.
Jeg er fan av en rolig start på dagen. Men rundt lunsjtider er det på tide å komme seg ut. Så sånn ca klokken 10 begynner jeg å smøre brødskiver til matpakken, og gi beskjedene: Ta på tøy. Slå av tv-en. Finn sko.
Det høres vel ikke så vanskelig ut? Særlig siden motivasjonen i høyeste grad burde være tilstede. Som en forrektig SAHM har jeg til enhver tid organisert en dagsplan som burde gjøre både en hver pedagog og ungene fornøyde. Ikke mye dødtid her, gitt. Lekeplass! Strand! Trampolineland! Lekeavtaler! Is! Is! Uendelige mengder is!
Så jeg setter i gang! "Ungeeeeer! Ta klær på!"
Tvilling 1: - Men eg e sulten!
Tvilling 2: - Eg e også sulten!
Mor: - Sulten... Okei. Er du også sulten, lillesøster?
- JAAAAA!
Greit. Litt utålmodig er jeg, men sultne barn vil vi ikke ha. Selv om de fikk frokost for mindre enn 45 minutter siden.
Smøre skiver. Unger til bordet. Vann. Alle spiser tre biter hver.
- Nå e eg mett!
- Eg e også mett!
- JAAAAAA!
Okei. Alle har spist.
- Da kan dere ta på dere sko.
- Jamen du sa jo at vi måtte ha klær på?
- Først sko. Så finner jeg kjole.
- Jamen jeg må ha på en annen truse, denne er trang.
- Du SA jo du skulle flette håret mitt.
Okei.
Truse funnet. Hår flettet. Kjoler funnet frem.
- Ta på dere disse. Så kan vi gå.
- Okei, mamma! Eg e klar!
(To minutters pause mens mor finner frem alt som skal være med ut en formiddag og som ikke ligger klart i veska. Det er ikke så mye. Bare åtte brødskiver, tre vannflasker, to bleier, en pakke våtservietter, tre småpakker rosiner, ekstra skift til lillesøster, bilnøklene, mobiltelefon, to ekstra smokker, en tube solkrem... solkrem! Vi har fire tuber! Hvor er de!)
- Har noen sett solkremen? Og hvorfor har dere ikke sko på!?
- Eg måtte bare se meg i speilet om flettene var sånne som Pippi sine. De står ikkje rett ut. Koffår flettar du ALDRI sånne flettar som Pippi har?
- Vi har ikkje pussa tenner ennå!
(Tenker: Å, DRIT i den tannpussen! Men akk! Alle snarveiene man ikke kan ta her i livet!)
- Okei, her er tannbørstene. Puss tennene selv nå. Sett tannbørstene på plass etterpå. Har noen sett solkremen?
- Mamma. Eg sa. KOFFÅR. Har eg aldri sånne flettar som PIPPI har?
- Hæ? Fordi ... fordi håret ditt er for glatt.
- GLATT! Eg har ikkje GLATT hår! Glatt! Veit du ka GLATT e? Det e sånn som man FALLE på! HÅR kan ikkje være glatt! Eg har BØLGETE hår! Flett meg som PIPPI!
- Nei, jeg gjør ikke det nå.
- Det e URETTFERDIG!
(Hylingen om pippifletter kan nå legges som et kontinuerlig soundtrack bak de neste fire avsnittene.)
- Hjelp meg å lete etter solkremen. Lillesøster, har DU sett solkremen?
- JAAAAAAA!
- Glem det. Du er 21 måneder gammel. Sorry at jeg spurte. Jenter! Kom igjen. Den som ser solkremen får en tyggis!
- Eg skal leita!
Tvilling 2 fyker inn på stua, legger seg på magen og ser under sofaen.
- Mamma! Se ka eg fant! Den Barbiedokka som va vekke! Eg vil ta den med meg ut på tur!
- NEI! Nå skal dere pusse ferdig tennene! Hvor er tannbørsten? Er du ferdig?
- Ja, har eg ikkje fine og reine tenner?
- Hvor er tannbørsten?
- Eg satt han på badet! Va ikkje eg flinke? Får eg klistermerke nå?
- Dere andre, hvor er tannbørstene deres? Har du ikke PUSSA ennå?!
- Nei, for eg vil ha PIPPIFLETTER!
- Herregud, slutt nå å mas om pippiflettene. Vi kan gjøre det ... i kveld. Puss tennene nå.
- Eg må bare se meg litt i speilet først.
- NEI! PUSS TENNENE!
- Kor e tannbørsten min?
- På badet.
- Nei, den e ikkje der. Eg så der, men eg fant han ikkje.
- Skit i tannpussen da. Kom, så går vi. Ta på sko.
- Mamma! Tannlegen har jo sagt at me må pussa tennene om måraren! Og morfar e tannlege! Eg vil ikkje ha hull i tennene!
(Moralsk taekwondofight pågår inni mor. Resignasjon.)
- Åkei. Hvem har sett tannbørsten til Tvilling 1? Og solkremen?
- JAAAAAAAAA!
- Lillesøster, ikke puss doen med tannbørsten!!
- Bæsja.
- Må du bæsje!? Nå!?
- Bæsja. Mamma komma. Bæsja.
10 minutter går mens lillesøster sitter på do. Alt for stor do, der hun må holdes for ikke å ramle nedi. Tvilling 1 ser seg i speilet i stedet for å lete etter tannbørsten, Tvilling 2 sitter på rommet og kler på Barbie. Mor nyter freden, sittende på huk, aktivt konverserende med lillesøster. Ja, det er en dusj. Ja, det er en do. Ja, det kommer bæsj. Ja, det er nesa mi. Klokka tikker. Den er blitt 1030.
Dopause ferdig.
- Kom. Nå. Og. Ta. På. Dere. SKO! Og hvor er den FORBANNA solkremen!
- Ka betyr forbanna?
- Noe stygt. Ikke si det. Unnskyld at jeg sa det.
- Mamma, du sier Herregud og Shit, du har sagt at du ikkje skal sei det, men du gjør det fordet.
- Ja. Jeg vet. Fordi jeg blir GAL. Alt er lov å si når man blir gal. Hvor er solkremen! Finn den nå! Og hvorfor har dere ikke på dere sko!
- Mamma, Barbie må ha flette. Pippifletter.
- Kommer ikke på tale. Barbie skal være igjen hjemme.
- JOOOO! Eg SKA ha med Barbie! JO! JO! JO! JO! JO! JO! JO!
- Å herlighet. Ta henne med. Men ikke bli sur hvis hun blir borte. Sånn er det.
- Eg mista en My little Pony på Tenerife.
Skjelvende underleppe.
Så: HYLGRÅT.
- HUUUUUUSKA DU AT EG MISTA PO-HO-HONNYEN MIN!? Eheheheheheg VIL ikkje at någen ANDRE skal ha MIN Ponny! Kor eheheheheheeeee den!
- Så så. Vi skal ringe... ponnysjefen og si at du må få den tilbake.
- Ponnysjefen? Kem e det?
- Kom igjen. Finn solkremen.
- Mamma, kem e ponnysjefen!
- Det er... han som har alle ponnyene. Jeg skal forklare det i bilen. TA PÅ DERE SKO! NÅ! Den som ikke tar på seg sko får ikke se barnetv på FIRE ÅR!
- Haha, du tøyse.
- TA PÅ SKO! SKO! SKO! SKOOOOOOOO!
- Fofa! Se! Mamma, se! Fofa! ("Fofa" er Lillesøstersk for "sko".)
Mor går for å hente pakkenellikene. Der er solkremen! Bak brødristeren, så klart.
- Jenter! Jeg fant solkremen! Kom og bli smurt. Nei, dere trenger ikke ta AV dere skoene ...
- Jamen, det e jo ikkje lov til å ha på sko inne. Det seie pappa.
- Okei. Men kom hit med én gang. Lillesøster, du først. Nei, ikke smør deg selv. Se her, armer, armer, nakke, bein, bein, ansikt, STÅ I RO! Ferdig. Kan du finne skoene dine?
Hvor ble hun av? Satser på at det er et ufarlig sted.
- Tvilling 1. Armer, armer, nakke, bein, bein, ansikt. Tvilling 2, hva holder du på med? Kan du ikke bare stå i ro i to sekunder og vente? Er du inne på rommet ditt!?
- Mamma, eg ska ikkje ha på den kjolen allikevel. Eg vil ha på den andre. Kan du knyta beltet?
- Nei! Jeg vil GÅ! Ikke gå og skift nå!
- JO! Denne kjolen e ALT FOR TRANGE! Eg HATE den!
- Å herlighet ... okei, Lillesøster og Tvilling 1, TA PÅ DERE SKOENE!
Ny påkledning av Tvilling 2. Solkrem. Arm, arm, nakke, bein, bein, ansikt.
- Har dere sko på? Fantastisk! Flinke Lillesøster også! Så flott, kom, så går vi. Hvem kan trykke på heisknappen?
Klokka er rundet 11.
Jeg innser at jeg ikke har spist frokost.
Trøster meg med at jeg kan spise på lekeplassen.
De åtte brødskivene - de hjemmebakte brødskivene fulle av spesialimporterte ingredienser fra iherb, som er så dyre at hver eneste brødskive må være verdt minst 40 kroner, finner jeg imidlertid ikke når vi er der. Alt jeg har, er tre pakker rosiner.
De får ungene. Sammen med en halv pakke koreansk kjeks jeg fant i bilen.
Når vi kommer hjem, finner jeg matboksen med brødskivene i badehylla, sammen med tannkrem og tannbørster. Og tre tuber solkrem.
Så jeg vet ikke.
Jeg føler på en måte ikke helt at jeg får ny High Score.
Men det er jo ikke helt Game Over heller.
Og med fare for å bli litt sviskete: Jeg digger disse ungene høyere enn jeg til og med digget TETRIS!
mandag 11. juni 2012
Meant to be?
Etter 10 dager i et land er det kanskje en smule i overkant å påberope seg særlig detaljkunnskap om stedet. Særlig når man ikke en gang kan finne seg selv på kartet (true story!).
Allikevel, negativ skeptiker skal ingen kunne kalle meg. Jeg har nemlig allerede funnet en rekke grunner til at jeg tror jeg digger Korea. Kanskje dette er en kjærlighetshistorie in the making? Se da, bare! Det kan neppe være tilfeldig!
1. Jeg tror de liker kaos
Åh, jeg ELSKER rot. Altså, ikke sånn ubetinga. Rotete hus og sånn er stress. Kjøkken må være velorganiserte og oversiktlige, håndvesker må ha system. Men det er noe med organisert rot som gjør at jeg slapper av. Ryddige skrivebord stresser meg. Bare spør mine tidligere kolleger. Stakkars folk!
Og her tror jeg at jeg har kommet til mitt rette hjem.
Litt sammenligning: Her er skuffa med klærne til lillesøster. Perfekt system, synes jeg. Uhyre enkelt!
Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at jeg har følt meg litt ... underlegen. Med dette rotet mitt. Cupcakegenerasjonen skal jo overhodet ikke ha det rotete. System er en hedersbetegnelse! Det eneste som kan ligge tilfeldig henslengt, er en og annen lime, hvis man skal selge bolig. Utover det: Ordnung muss sein.
Men man har den legningen man har. Og om man så flytter til andre siden av jordkloden, blir rotenissen med på lasset. Noen ganger blir nissen glad når den kommer til nytt sted. For eksempel når den åpner bestikkskuffa i leiligheten man just har flyttet inn i. Se!
Sånn så det ut da vi kom! Ikke en Ikea-skuffeordner så langt øyet kan se! Jeg kjenner jeg blir lykkelig hver gang jeg bare HIVER bestikket ned i skuffa! PS. De rosa barnespisepinnene er det vi som har supplert med. Og den blå skjeen som man bruker til å måle opp morsmelkserstatning med. Det var nemlig veldig naturlig å ta med til Korea. Siden barnet er 21 måneder og jeg tror vi kjøpte to pakker morsmelkserstatning i hele hennes spedbarnstid, den siste for minst 10 måneder siden. Men man vet jo aldri hva som kan komme til nytte! Kanskje vi en dag finner et lite hittebarn i heisen?
Og det blir bedre! Ved neste anledning skal jeg ta bilde av iskremfryseren i butikken. Jeg fryder meg hver gang jeg handler is. Enn så lenge må dere nøye dere med et smug-shot jeg fikk tatt da jeg sto utenfor en liten butikk i går og forsøkte å få vesla til å sove. Fra mitt tilholdssted på den skyggefulle delen av fortauet på andre siden av gata, så jeg noe som nesten fikk hjertet til å hoppe ut av brystet mitt. SJEKK DENNE CHIPSHYLLA!!
O, herlige rot.
2. De bærer rundt på ungene sine
Jeg er en svoren tilhenger av babybæring. Eller baby og baby. Har båret ungene mine i bæretøy frem til de ble tre år, uten problem. Babybæring er koselig, praktisk, bra for barnet, og så kan man kjøpe uhorvelig mye bra stæsj! (Bare se her! Eller her! Eller her eller her eller her ... å nei, nå har jeg shoppa igjen ...) Med andre ord: Retail therapy for mor forkledt som omsorg for barn...
Uansett. I Norge blir man som regel sett rart på hvis man går med en halvknytt bæresele slengende om rompa, fremmede mennesker kommer ilende til for å hjelpe når man slenger ungen opp på ryggen (dét er bare hyggelig), og man får underlige spørsmål om ikke barnet kan gå, om det ikke bør gå, og om man ikke skjemmer det bort (merkelig nok er det ingen som spør om ikke en halvannetåring kan gå når h*n sitter i vogn?). Samtidig har man jo lyst til å fortelle hele verden om denne fortreffelige bæringen, rett og slett fordi fordelen er så mange, både for foreldre og barn.
Og her! Her bærer alle!
Bestemødre slenger barnebarna på ryggen i en klassisk podaegi, trendy koreanske fedre med hysterisk kule hårklipper og fete klær går rundt og vugger med sovende nyfødte i Manduca på magen, småbarna sitter på ryggene til mødrene og skravler til hverandre når de møtes i en heis. Jeg blir litt ellevill av det. Både fordi jeg ikke er så alternativ lenger (det er faktisk litt deilig å bare slenge rundt med ungen på ryggen uten å måtte være Den Alternative hver gang jeg er i byen), og fordi jeg synes disse koreanske småbarna er så heldige!
3. Sprinkelsengfri barndom
Altså, jeg har ikke noe i mot egne senger til barn. Og barna mine HAR senger. Minsta også. Den står riktignok i Norge. Hun sover noen timer i egen seng hver kveld, og så kommer hun opp i vår, en eller annen gang i løpet av natta. Jeg orker ikke å late som om jeg har noen prinsipielle motforestillinger mot det heller, selv om det sikkert finnes Moraliserende Helsesøstre der ute som hytter med neven og kan påkalle alskens fæle profetier om hvor ille det vil gå oss alle etterhvert. Jeg elsker å ha en koselig, varm klump i senga mi. (Selv om det av og til er litt sånn:
Vi har dannet spesielt godt kjennskap til den sympatiske sovestillingen "Jazz Hands".
Men ja. Da vi reiste hit, gadd vi ikke å ta med sprinkelsenga. "Vi kjøper bare en her," tenkte vi. "I mellomtiden sover hun bare i vår seng."
Eh, nei. For koreanske barn sover visst ikke i sprinkelseng. De sover med mor og far. Så å få tak i sprinkelseng, er ingen lett jobb. Vi har ikke lyktes ennå.
I mellomtiden anser jeg meg selv som UTROLIG integrert. Nemlig!
4. De spiser alger!
Jeg skai fatte meg i korthet, for siden dette overhodet ikke er en rosablogger-cupcake-jeg er 21 år og skal fortelle deg om skjønnhet og overskudd-blogg, er det ikke lov å skrive om supermat og kosthold her. Jeg vil bare si at chlorella og spirulina er bra ting. Derfor er Korea bra. For her får man kjøpt tang i ferskvaredisken!
Jeg blir litt sånn et øyeblikk!!!!!!! (Før jeg blir flau og selvbevisst og slutter å hvine begeistret, legger ansiktet i normale folder og kjøper en 6-pakning med Oreos bare for å veie opp.)
Så! Koreanske innvandringsfiendtlige populistparti, hvis dere finnes (hvilket dere sikkert gjør, men jeg er ikke helt på det stadiet at jeg leser aviser ennå - hallo, jeg har bare vært her i 11 dager, 7 av dem var jeg jetlagged. Lover å bli oppdatert på politikken. Snart.) Uansett: Ikke kom her og beskyld meg for å være en uintegrert utlending som ikke passer inn! Jeg kan faktisk til og med lese koreanske bokstaver. Noen. 5.
Allikevel, negativ skeptiker skal ingen kunne kalle meg. Jeg har nemlig allerede funnet en rekke grunner til at jeg tror jeg digger Korea. Kanskje dette er en kjærlighetshistorie in the making? Se da, bare! Det kan neppe være tilfeldig!
1. Jeg tror de liker kaos
Åh, jeg ELSKER rot. Altså, ikke sånn ubetinga. Rotete hus og sånn er stress. Kjøkken må være velorganiserte og oversiktlige, håndvesker må ha system. Men det er noe med organisert rot som gjør at jeg slapper av. Ryddige skrivebord stresser meg. Bare spør mine tidligere kolleger. Stakkars folk!
Og her tror jeg at jeg har kommet til mitt rette hjem.
Litt sammenligning: Her er skuffa med klærne til lillesøster. Perfekt system, synes jeg. Uhyre enkelt!
For å kamuflere at jeg er en ekstremt middelmådig fotograf, har jeg tatt bildet med retro-app.
Dere skjønner imidlertid hvor jeg vil hen.
Det skal imidlertid ikke stikkes under en stol at jeg har følt meg litt ... underlegen. Med dette rotet mitt. Cupcakegenerasjonen skal jo overhodet ikke ha det rotete. System er en hedersbetegnelse! Det eneste som kan ligge tilfeldig henslengt, er en og annen lime, hvis man skal selge bolig. Utover det: Ordnung muss sein.
Men man har den legningen man har. Og om man så flytter til andre siden av jordkloden, blir rotenissen med på lasset. Noen ganger blir nissen glad når den kommer til nytt sted. For eksempel når den åpner bestikkskuffa i leiligheten man just har flyttet inn i. Se!
Og det blir bedre! Ved neste anledning skal jeg ta bilde av iskremfryseren i butikken. Jeg fryder meg hver gang jeg handler is. Enn så lenge må dere nøye dere med et smug-shot jeg fikk tatt da jeg sto utenfor en liten butikk i går og forsøkte å få vesla til å sove. Fra mitt tilholdssted på den skyggefulle delen av fortauet på andre siden av gata, så jeg noe som nesten fikk hjertet til å hoppe ut av brystet mitt. SJEKK DENNE CHIPSHYLLA!!
Sånn skal det være! Jeg er helt enig med kioskinnehaveren. Tellekanter har sin plass på ting som nærmest ber om det - a la kjekspakkene i de omkringliggende hyllene. Gammel visdom: Det som ikke kan stables, skal ikke stables! (Confusius)
O, herlige rot.
2. De bærer rundt på ungene sine
Jeg er en svoren tilhenger av babybæring. Eller baby og baby. Har båret ungene mine i bæretøy frem til de ble tre år, uten problem. Babybæring er koselig, praktisk, bra for barnet, og så kan man kjøpe uhorvelig mye bra stæsj! (Bare se her! Eller her! Eller her eller her eller her ... å nei, nå har jeg shoppa igjen ...) Med andre ord: Retail therapy for mor forkledt som omsorg for barn...
Uansett. I Norge blir man som regel sett rart på hvis man går med en halvknytt bæresele slengende om rompa, fremmede mennesker kommer ilende til for å hjelpe når man slenger ungen opp på ryggen (dét er bare hyggelig), og man får underlige spørsmål om ikke barnet kan gå, om det ikke bør gå, og om man ikke skjemmer det bort (merkelig nok er det ingen som spør om ikke en halvannetåring kan gå når h*n sitter i vogn?). Samtidig har man jo lyst til å fortelle hele verden om denne fortreffelige bæringen, rett og slett fordi fordelen er så mange, både for foreldre og barn.
Og her! Her bærer alle!
Paparazzishot igjen. Se, så koselig! Og SE, så fin ringslynge forrest i bildet! Det er min Kleinsmekker (info for nerdene).
Bestemødre slenger barnebarna på ryggen i en klassisk podaegi, trendy koreanske fedre med hysterisk kule hårklipper og fete klær går rundt og vugger med sovende nyfødte i Manduca på magen, småbarna sitter på ryggene til mødrene og skravler til hverandre når de møtes i en heis. Jeg blir litt ellevill av det. Både fordi jeg ikke er så alternativ lenger (det er faktisk litt deilig å bare slenge rundt med ungen på ryggen uten å måtte være Den Alternative hver gang jeg er i byen), og fordi jeg synes disse koreanske småbarna er så heldige!
3. Sprinkelsengfri barndom
Altså, jeg har ikke noe i mot egne senger til barn. Og barna mine HAR senger. Minsta også. Den står riktignok i Norge. Hun sover noen timer i egen seng hver kveld, og så kommer hun opp i vår, en eller annen gang i løpet av natta. Jeg orker ikke å late som om jeg har noen prinsipielle motforestillinger mot det heller, selv om det sikkert finnes Moraliserende Helsesøstre der ute som hytter med neven og kan påkalle alskens fæle profetier om hvor ille det vil gå oss alle etterhvert. Jeg elsker å ha en koselig, varm klump i senga mi. (Selv om det av og til er litt sånn:
Men ja. Da vi reiste hit, gadd vi ikke å ta med sprinkelsenga. "Vi kjøper bare en her," tenkte vi. "I mellomtiden sover hun bare i vår seng."
Eh, nei. For koreanske barn sover visst ikke i sprinkelseng. De sover med mor og far. Så å få tak i sprinkelseng, er ingen lett jobb. Vi har ikke lyktes ennå.
I mellomtiden anser jeg meg selv som UTROLIG integrert. Nemlig!
4. De spiser alger!
Jeg skai fatte meg i korthet, for siden dette overhodet ikke er en rosablogger-cupcake-jeg er 21 år og skal fortelle deg om skjønnhet og overskudd-blogg, er det ikke lov å skrive om supermat og kosthold her. Jeg vil bare si at chlorella og spirulina er bra ting. Derfor er Korea bra. For her får man kjøpt tang i ferskvaredisken!
Jeg blir litt sånn et øyeblikk!!!!!!! (Før jeg blir flau og selvbevisst og slutter å hvine begeistret, legger ansiktet i normale folder og kjøper en 6-pakning med Oreos bare for å veie opp.)
Så! Koreanske innvandringsfiendtlige populistparti, hvis dere finnes (hvilket dere sikkert gjør, men jeg er ikke helt på det stadiet at jeg leser aviser ennå - hallo, jeg har bare vært her i 11 dager, 7 av dem var jeg jetlagged. Lover å bli oppdatert på politikken. Snart.) Uansett: Ikke kom her og beskyld meg for å være en uintegrert utlending som ikke passer inn! Jeg kan faktisk til og med lese koreanske bokstaver. Noen. 5.
fredag 8. juni 2012
Kunsten å åpne en dør
- Mamma, hun trykket på den der knappen igjen!
Merkelig hvor fort ting kan endre seg. For få sekunder siden lå jeg søvndrukken og groggy og kjente på en blanding av misunnelse og medlidenhet overfor mennesker som aldri blir vekket av at noen hopper på hodet deres. Nå fyker jeg ut av senga som en katapult og tenker "herregud, hva er anstendighetsreglene i dette landet, hva er klokka, og hvor er klærne mine!"
For nå har lillesøster påkalt Securitas (eller deres kolleger her, da, hva de nå heter) – eller er det brannvesenet, kanskje?
Hun har fått det for vane.
Det finnes nemlig en knapp. Nei, det finnes TO. Plassert ca 104 cm opp på veggen. Lillesøster er ca 90 cm høy og nesten to år. Go figure.
Nå skulle man jo tro at det bare er å ta en telefon til vaktselskapet og si "tante Almas frodige agurker" eller en annen søkt kodesetning man blir litt flau over å ha funnet på ("herregud, jeg skulle bare tatt "Roger Alfa Foxtrot 20981"! Mye mer offisielt-lydende!") når man må å bekrefte at man er seg selv.
Så Securitas (eller hvem det nå er) er ugjenkallelig på vei. Og mor står i truse og My Little Pony-t-skjorte (?!), med maskaraklin og bustete hår mens ungene spretter rundt uten en tråd.
Kan man dusje, liksom? Har man tid til sånt?
Første gang det skjedde, forsto vi det ikke helt. Plutselig ringte det på døra. Siden dette er Offisiell Expatleilighet, holder det selvsagt ikke med en helt alminnelig nøkkel og kikkhull i døra. Hvor trygt de nå enn påstår at dette landet nå er. Expats jobber i all hovedsak i olje- og gassindustrien her i hugget, og alle vet at slikt folk har HMS på brødskiva, er besatt av å holde i rekkverk, og ikke sover rolig om natta før de er sikret for ALLE potensielle farer. Hvor usannsynlige de enn måtte være. Jeg tror på en måte de liker det, litt slik jeg liker å kjøpe organisk smoothie til ungene, selv om jeg stapper dem fulle i all slags søppel til alle andre måltider. Litt sånn livsstilsdesign når det måtte passe. Oljefolk på 50 pluss (og noen ganger yngre) er glade i potensielle farer og det de kaller "safety moments". "Noen falt i slalåmbakken i helga og brakk en ankel! Dette skal vi tenke på i dag!" sier de om morgenen, slik andre mediterer eller tar dagens første sigg. Først når de har Identifisert En Fare er regnskapet i balanse, harmonien komplett, og man kan puste ut og la dagen fortsette.
Uansett. Korea er etter sigende så trygt at du kan sende toåringer alene i taxi, la nøklene stå i bilen og legge lommeboka di med tusenlappene (som forsåvidt er verdt 5 kroner, men dog) tytende ut, midt på gata, og forvente å finne den igjen neste dag - urørt. Men er man expat, så er man expat, og vil vel kanskje gjerne leke at man bor i Nigeria, så her har vi kodelås på døra, alarmknapper på veggen og dørtelefon med video. Ding dong, sa det altså i den forleden. Jeg kjente jeg nesten fikk litt høy puls! "DET RINGER PÅ DØREN!" ropte jeg i en blanding av bestyrtelse og entusiasme til resten av familien, og styrtet bort til apparatet. Av med røret. "Hallo?!"
"내가 널 구하려고 왔는 데요," sa mannen, som jeg av skjermen kunne se var ikledt en slags praktisk uniform. Håndtverker av et eller annet slag, tenkte jeg. Det er jo forholdsvis vanlig at sånne folk ankommer akkurat når man har flyttet inn i ny bolig.
"Hm," sa jeg. Jeg kom ikke på at man kan si "I don't speak Korean." Tenkte det sa seg litt selv. Expat og alt sånn. Men slippe ham inn, kunne jeg jo forsåvidt gjøre.
Men så var det dét, da.
Pip pip. Trykke trykke.
"DET STÅR EN FYR NEDE OG VIL INN. VET DU HVORDAN MAN ÅPNER DØRA?" ropte jeg til mannen. Vi bor til orientering i femte etasje.
"Nei."
Pip. Trykk. Trykktrykktrykk. Jeg la på og tok av røret igjen. Mannen sto der fremdeles. Til slutt tenkte jeg bare "han er koreansk. Han BOR jo her. Han har overtaket, på en måte."
Og så la jeg bare på.
!!!
Utrolig frekk ting å gjøre!? Men det var det som falt meg naturlig der og da. Jeg la på, og gikk for å sjekke Facebook eller spise en banan eller noe sånt.
Et minutt gikk. Så igjen: Ding dong. Eller hva den dørklokka nå sier.
Dette var tydeligvis alvor. Mannen ville inn! Som den gode expathustru jeg er, overlot jeg de alvorlige sakene til husbonden. Han var litt mer påskrudd enn meg. Tok av røret, svarte, trykket på knapper - og da han ikke fikk det til, fisket han frem smarttelefonen og ringte nummeret til damen som styrer bygningen.
"Yeah hi it's me. New guy. Just wondering - how do you actually open the door? ... Aha. Aha. Okei. Thanks."
Åpenbaring! Pip pip. Trykk trykk.
Og securitasmannen ramler rett inn i gangen vår.
For: Han hadde ikke stått nede utenfor hoveddøren, fem etasjer under oss. Neida! Han hadde stått rett utenfor døra til leiligheten. Vi kunne bare ha snudd oss 45 grader, gått to meter og trykket ned et dørhåndtak!
Jeg lurer på hva han tenkte da han endelig kom seg inn. "Jævla lite smarte, disse oljefolkene." Mens vi bare: "Hm. Hvordan åpner man en dør? Pip. Trykk. Legg på. Hm. Nei vet du hva. Dette var for vanskelig for oss. Jeg gir opp og går og tar meg en banan."
Så ja. Jeg følte liksom litt for å gjenvinne ansikt da jeg skjønte at lillesøster hadde påkalt vaktselskapet igjen. Turte ikke helt å dusje, men våtservietter i ansiktet fikser mascarabiffen. Klær som ikke var pysj fant jeg også, så da mannen (samme som sist!) på ny ringte på, var det bare de urinnvåneraktige (= nakne, hysteriske, hår-flokete) barna, det sedvanlige rotet og juiceklisset på gulvet jeg trengte å skjemmes over.
Jeg var ikke rent lite stolt da jeg helt av meg selv greide å åpne døra. Manuelt! "Sånn gjør vi det liksom i Norge, vi er ikke så nøye på det der," håpet jeg at ansiktsuttrykket mitt greide å kommunisere, der jeg sto med hånden på dørhåndtaket og ønsket ham velkommen inn.
"Eeeehhhhmmmmm hmmmmm baby?" sa han, og pekte på minsta, som satt splitter naken oppå spisebordet og rørte i et juiceglass med tannbørsten. Eh yes. Måtte innrømme det. Så så han de to andre som spratt rundt, og begynte å le. Puh.
"Eeeeehhhhmmmm Korean?"
"No." (Må du spørre!?)
"Eeeehhhmmmm I have sticker."
Så nå har vi klistremerker over alarmknappene.
Hva jeg skal gjøre hvis det faktisk begynner å brenne, er jeg litt usikker på. Begynne å pille klistremerker, antar jeg. Eventuelt satse på at vi, som den Forrektige, HMS-besatte Expatfamilien vi utvilsomt kommer til å bli, til den tid allerede har laget oss en alternativ, språk- og teknologiuavhengig rømningsvei.
Før jeg lærer koreansk, er jeg redd vaktselskapets innsats vil være til liten nytte.
onsdag 6. juni 2012
Kaffe burde være enkelt nok
- Der. Der er en kafé. Stikk inn mens vi venter i bilen, kjøp to kaffe. Og et eller annet til ungene. Ikke sjokolade.
Sa han.
Jeg var enig. Kaffe. Og ikke mer sukker nå, herregud. Gi dem noe med lav GI, for guds skyld.
Han hadde forsåvidt rett. Fra utsiden av så det ut som en kafé, eller i alle fall et serveringssted. På et gatehjørne. Bord og stoler utenfor. Det satt noen der og spiste, røykte, drakk. Smilte. De var lokalbefolkning. Det så rent ut. Ikke at vi forsto et eneste skilt, men.
Vi var jetlagged så det holdt. Ungene jamret, kranglet og ropte i baksetet.
Og jeg! Jeg hadde bursdag! Noe jeg bare klarte å ta innover meg i sjeldne øyeblikk av overskudd, når jetlag- og søvnløståka i noen sekunder slapp taket og slapp inn litt lys i hjernen, i sjelen, i psyken.
"Ah, bursdag!" tenkte jeg da, og et øyeblikk var alt gøy, før tåken kom sigende igjen og jeg måtte riste på hodet for å greie å artikulere så mye som en tanke. For ikke å snakke om å tenke i utgangspunktet.
Så: Kaffe. Jeg tok med meg ett av tre barn, forlot bilen, løp over veien. Inn på kafeen, som ikke viste seg å være det forjettede serveringssted vi hadde forestilt oss. Det var snarere en slags seven eleven, med syvhundreogfemogtredve sorter nudler, sjokolade, syntetiske kjeks og snål chips. Og brus. Ikke akkurat Paris.
Men kaffe? Kanskje?
- Do you speak English?
Butikkjenta ristet på hodet.
- Coffee?
- Ah! 커피! Hun pekte over til hjørnet.
- Hva skal vi her? sa fireåringen. - Hvorfor pekte hun? Hvorfor spurte du om hun snakket engelsk? Hvorfor snakket du videre selv om hun ristet på hodet? Forsto hun engelsk eller forsto hun ikke engelsk? Hva er de pinnene for noe?
- Det er sånne rørepinner.
Jeg så forvirret på kaffemaskinen. På en måte skjønte jeg. Og på en måte ikke i det hele tatt. Hvor var koppen? Hvilken knapp? 뜨거운 물 eller 우유?
- Hva er rørepinner?
- Sånne pinner som man rører med.
- Hvorfor skal man røre med pinner? Har de ikke skje her? Er det en sånn pinne? Rører man i den koppen? Kan jeg få røre?
Skulle jeg ta den koppen der og ... nei aha! Sånne poser, ja. Okei. Instantposer. Og så... Jetlaghjernen er treg. Den er sirup. Og det var varmt. Og det sto: 환상적인 유럽의 커피 !!! 나는 한국어를 쓸 수 없습니다, for svarte. Eh ... en sånn pose? Og hvilken vil han i bilen foretrekke? Skal vi bare stikke på Starbucks heller. Jeg har jo bursdag! Men nå har vi jo vært her så lenge og kopt. Og så var det mat til ungene. På Starbucks har de bare muffins og wraps. Det første er jo bare tull, og det andre spiser de ikke. Så etter kaffen må jeg jo uansett se om de har mat her. Og det tar jo bare 20 sekunder å brygge to posekaffer. Bare jeg ...
- Mamma, hva skal man røre i? Hvorfor trenger man pinner til å røre? Hva er det, er det kaffe? Hvorfor tar du den posen? Mamma! Kan jeg få en sånn pose? Hva er det i dem? Er DET kaffe? Det ser jo ikke ut som kaffe? Kommer kaffen i poser her i Korea? Kan jeg få kakao? Kan jeg få en tyggis? Kan jeg få en slikkepinne? Kan jeg få en sånn rørepinne? Kan jeg få trykke på knappen?
Okei. To poser. Trykk på knapp. Ah, varmt vann. Det virker. Lett skuffelse. Jeg ville jo ikke ha posekaffe fra en seven eleven-aktig sjappe. JEG ville ha en dobbel latte med soyamelk og en splæsj vanilje. Det burde da være det minste man kan forlange. På selveste 32-årsdagen!
- JEG VILLE JO TRYKKE PÅ KNAPPEN! Kan jeg få trykke på den andre knappen? Har du kjøpt kaffe nå? Hvor skal man betale? Mamma, hva er det? Kan jeg få en sånn? Kan jeg få en sånn rørepinne?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Okei. - Takk. Og så en til søster og lillesøster.
- Åååå herregud MÅ du mase sånn.
- Jeg maser ikke! Det er urettferdig hvis bare jeg får!
- Her.
Mitt forvirrede, tåkete blikk jager over sjappa. Ingen korrekte bananer, yoghurter, smoothier eller müslibarer i sikte. Bare nudelslektningene til Mr Lee og kjeks og chips og snop. Verdens befolkning under 10 år lever på sukker, transfett og msg. Det er min konklusjon. Jeg svimer til kassa.
- Åååååå! Coffeeee! sier jenta.
Eh, ja.
Hun ser forstyrret på meg. "BAG!" Bag? Bag. Hun må mene posene.Men kan hun ikke bare trykke inn "to kaffe", da? Jeg har jo også jobbet på butikk. Hun har sikkert en knapp for diverse varer. Nei. I stedet må hun dra det sirupbefengte jetlagdyret tilbake til kaffemaskinene. To sånne poser ja, ja, det stemmer. Smile avvæpnende, som om jeg skjønner hva hun mener.
Til kassen. Pip pip. Jeg har ikke kontanter, aner ikke hvor mye de koster, hverken i won eller nok, men gir henne Mastercardet.
- Please signature miss.
Signature. Jeg signerer det jeg tror er navnet mitt. Det er varmt. Det er tungt. Men navnet mitt. Det kan jeg huske! Yess. Liten seier. På en måte.
Forvirret ansikt. Hun tar kaffekoppene og rister på hodet.
- Nonono!
- Hm?
Men så skyver hun dem til meg igjen. Rekker meg mastercardet. Sier 그것은 작동하지 않는 것! Tror jeg. "Kortet ditt funker ikke!"
Jeg tenker: Perfekt! Da kan jeg gå på Starbucks. Som vi egentlig ikke liker. Men det skjer noe rart på ferie. Da liker jeg plutselig både Starbucks og McDonald's og vg.no.
Så jeg prøver å signalisere "drit i" og skyver kaffene tilbake til henne. Det skjønner hun ikke. I stedet ser hun nå direkte livredd ut.
"No no!" sier hun, og skyver koppende tilbake til meg - nølende, denne gang.
- It's okay, sier jeg, i det jeg håper er oppgitt, men vennlig tone, og skubber kobbene bestemt til henne igjen. Snur meg 20 grader fra disken og venter på at hun skal smile og si "okei miss sorry miss bye bye miss". I stedet begynner hun å snakke i raserfart til en lav, middeladrende, bebrillet mann i grå silkedress som plutselig står bak meg. Fireåringens flodbølge av spørsmål mens denne seansen foregår kan ikke gjengis i skrift. Jeg bare: Dette her handler om to kopper pulverkaffe. Enten kan jeg få dem gratis. Det koster dere ca 20 øre i svinn. Eller så funker ikke kortet mitt, og da er det jo ikke så mye å diskutere. Ta kaffen. Hvordan kan man NØLE?
Lang meningsutveksling mellom silkedressen og jenta. Til slutt tar jeg kommandoen. Sikkert faux-pas. Kunde, jente, blond. Ligger sikkert på bunn i et eller annet hierarki. Men hallo! Bursdag! Jeg gjør som jeg vil! "Don't worry," sier jeg. Setter kaffen resolutt på disken og går ut.
I bilen. Mannen ser forventningsfull på meg. Han tror jeg har funnet Fantastisk Lokal Kafé allerede første dagen.
- Hvor er kaffen?
- Vi går på Starbucks. Det skjedde et eller annet med ... OÆOÆOÆ sier ungene, ingen ørens lyd, mannen får nøye seg med oppgitte armbevegelser og håpet om å få historien servert i sin uavbrutte helhet etter leggetid.
Vi kjører. Til de overprisa amerikanerne med soyamelk og overprisa miniespresso. Og jeg tenker at: Dette her. Dette kan bli litt utfordrende. Sånn på sikt.
Jeg var enig. Kaffe. Og ikke mer sukker nå, herregud. Gi dem noe med lav GI, for guds skyld.
Han hadde forsåvidt rett. Fra utsiden av så det ut som en kafé, eller i alle fall et serveringssted. På et gatehjørne. Bord og stoler utenfor. Det satt noen der og spiste, røykte, drakk. Smilte. De var lokalbefolkning. Det så rent ut. Ikke at vi forsto et eneste skilt, men.
Vi var jetlagged så det holdt. Ungene jamret, kranglet og ropte i baksetet.
Og jeg! Jeg hadde bursdag! Noe jeg bare klarte å ta innover meg i sjeldne øyeblikk av overskudd, når jetlag- og søvnløståka i noen sekunder slapp taket og slapp inn litt lys i hjernen, i sjelen, i psyken.
"Ah, bursdag!" tenkte jeg da, og et øyeblikk var alt gøy, før tåken kom sigende igjen og jeg måtte riste på hodet for å greie å artikulere så mye som en tanke. For ikke å snakke om å tenke i utgangspunktet.
Så: Kaffe. Jeg tok med meg ett av tre barn, forlot bilen, løp over veien. Inn på kafeen, som ikke viste seg å være det forjettede serveringssted vi hadde forestilt oss. Det var snarere en slags seven eleven, med syvhundreogfemogtredve sorter nudler, sjokolade, syntetiske kjeks og snål chips. Og brus. Ikke akkurat Paris.
Men kaffe? Kanskje?
- Do you speak English?
Butikkjenta ristet på hodet.
- Coffee?
- Ah! 커피! Hun pekte over til hjørnet.
- Hva skal vi her? sa fireåringen. - Hvorfor pekte hun? Hvorfor spurte du om hun snakket engelsk? Hvorfor snakket du videre selv om hun ristet på hodet? Forsto hun engelsk eller forsto hun ikke engelsk? Hva er de pinnene for noe?
- Det er sånne rørepinner.
Jeg så forvirret på kaffemaskinen. På en måte skjønte jeg. Og på en måte ikke i det hele tatt. Hvor var koppen? Hvilken knapp? 뜨거운 물 eller 우유?
- Hva er rørepinner?
- Sånne pinner som man rører med.
- Hvorfor skal man røre med pinner? Har de ikke skje her? Er det en sånn pinne? Rører man i den koppen? Kan jeg få røre?
Skulle jeg ta den koppen der og ... nei aha! Sånne poser, ja. Okei. Instantposer. Og så... Jetlaghjernen er treg. Den er sirup. Og det var varmt. Og det sto: 환상적인 유럽의 커피 !!! 나는 한국어를 쓸 수 없습니다, for svarte. Eh ... en sånn pose? Og hvilken vil han i bilen foretrekke? Skal vi bare stikke på Starbucks heller. Jeg har jo bursdag! Men nå har vi jo vært her så lenge og kopt. Og så var det mat til ungene. På Starbucks har de bare muffins og wraps. Det første er jo bare tull, og det andre spiser de ikke. Så etter kaffen må jeg jo uansett se om de har mat her. Og det tar jo bare 20 sekunder å brygge to posekaffer. Bare jeg ...
- Mamma, hva skal man røre i? Hvorfor trenger man pinner til å røre? Hva er det, er det kaffe? Hvorfor tar du den posen? Mamma! Kan jeg få en sånn pose? Hva er det i dem? Er DET kaffe? Det ser jo ikke ut som kaffe? Kommer kaffen i poser her i Korea? Kan jeg få kakao? Kan jeg få en tyggis? Kan jeg få en slikkepinne? Kan jeg få en sånn rørepinne? Kan jeg få trykke på knappen?
Okei. To poser. Trykk på knapp. Ah, varmt vann. Det virker. Lett skuffelse. Jeg ville jo ikke ha posekaffe fra en seven eleven-aktig sjappe. JEG ville ha en dobbel latte med soyamelk og en splæsj vanilje. Det burde da være det minste man kan forlange. På selveste 32-årsdagen!
- JEG VILLE JO TRYKKE PÅ KNAPPEN! Kan jeg få trykke på den andre knappen? Har du kjøpt kaffe nå? Hvor skal man betale? Mamma, hva er det? Kan jeg få en sånn? Kan jeg få en sånn rørepinne?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Okei. - Takk. Og så en til søster og lillesøster.
- Åååå herregud MÅ du mase sånn.
- Jeg maser ikke! Det er urettferdig hvis bare jeg får!
- Her.
Mitt forvirrede, tåkete blikk jager over sjappa. Ingen korrekte bananer, yoghurter, smoothier eller müslibarer i sikte. Bare nudelslektningene til Mr Lee og kjeks og chips og snop. Verdens befolkning under 10 år lever på sukker, transfett og msg. Det er min konklusjon. Jeg svimer til kassa.
- Åååååå! Coffeeee! sier jenta.
Eh, ja.
Hun ser forstyrret på meg. "BAG!" Bag? Bag. Hun må mene posene.Men kan hun ikke bare trykke inn "to kaffe", da? Jeg har jo også jobbet på butikk. Hun har sikkert en knapp for diverse varer. Nei. I stedet må hun dra det sirupbefengte jetlagdyret tilbake til kaffemaskinene. To sånne poser ja, ja, det stemmer. Smile avvæpnende, som om jeg skjønner hva hun mener.
Til kassen. Pip pip. Jeg har ikke kontanter, aner ikke hvor mye de koster, hverken i won eller nok, men gir henne Mastercardet.
- Please signature miss.
Signature. Jeg signerer det jeg tror er navnet mitt. Det er varmt. Det er tungt. Men navnet mitt. Det kan jeg huske! Yess. Liten seier. På en måte.
Forvirret ansikt. Hun tar kaffekoppene og rister på hodet.
- Nonono!
- Hm?
Men så skyver hun dem til meg igjen. Rekker meg mastercardet. Sier 그것은 작동하지 않는 것! Tror jeg. "Kortet ditt funker ikke!"
Jeg tenker: Perfekt! Da kan jeg gå på Starbucks. Som vi egentlig ikke liker. Men det skjer noe rart på ferie. Da liker jeg plutselig både Starbucks og McDonald's og vg.no.
Så jeg prøver å signalisere "drit i" og skyver kaffene tilbake til henne. Det skjønner hun ikke. I stedet ser hun nå direkte livredd ut.
"No no!" sier hun, og skyver koppende tilbake til meg - nølende, denne gang.
- It's okay, sier jeg, i det jeg håper er oppgitt, men vennlig tone, og skubber kobbene bestemt til henne igjen. Snur meg 20 grader fra disken og venter på at hun skal smile og si "okei miss sorry miss bye bye miss". I stedet begynner hun å snakke i raserfart til en lav, middeladrende, bebrillet mann i grå silkedress som plutselig står bak meg. Fireåringens flodbølge av spørsmål mens denne seansen foregår kan ikke gjengis i skrift. Jeg bare: Dette her handler om to kopper pulverkaffe. Enten kan jeg få dem gratis. Det koster dere ca 20 øre i svinn. Eller så funker ikke kortet mitt, og da er det jo ikke så mye å diskutere. Ta kaffen. Hvordan kan man NØLE?
Lang meningsutveksling mellom silkedressen og jenta. Til slutt tar jeg kommandoen. Sikkert faux-pas. Kunde, jente, blond. Ligger sikkert på bunn i et eller annet hierarki. Men hallo! Bursdag! Jeg gjør som jeg vil! "Don't worry," sier jeg. Setter kaffen resolutt på disken og går ut.
I bilen. Mannen ser forventningsfull på meg. Han tror jeg har funnet Fantastisk Lokal Kafé allerede første dagen.
- Hvor er kaffen?
- Vi går på Starbucks. Det skjedde et eller annet med ... OÆOÆOÆ sier ungene, ingen ørens lyd, mannen får nøye seg med oppgitte armbevegelser og håpet om å få historien servert i sin uavbrutte helhet etter leggetid.
Vi kjører. Til de overprisa amerikanerne med soyamelk og overprisa miniespresso. Og jeg tenker at: Dette her. Dette kan bli litt utfordrende. Sånn på sikt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)